Ellevill suksess

Men at hun er utpreget strukturert er vel å ta litt i. Å få til et møte med henne er som å fange en fisk med hendene. Hun er høyt og lavt, og pendler mellom skisteder i Europa, kontoret i Oslo og hjembygda Voss, og kan komme til å overse en møteavtale i ny og ne. Men straks hun ser deg i øynene, ler sin klingende latter og ber om unnskyldning – er hun selvfølgelig tilgitt.

120 fraværsdager

-Det er vel slik jeg alltid har vært, og det er vanskelig å gjøre noe med det. Jeg er litt ustrukturert. Derfor er jeg da også avhengig av å ha dyktige mennesker rundt meg om jeg skal lykkes for eksempel i business, smiler hun.

-I grunnen har jeg alltid vært sånn. Hadde det ikke dukket opp et skigymnas i Voss, så hadde vel blitt Handelsskole med hotellfag, slik søsteren min gjorde. Men med nytt skigymnas i bygda ble det en søknad dit, og siden har det bare vært ski og skiutstyr med meg. Allerede her ser du hvor ustrukturert jeg var. I løpet av fire år på skigymnaset hadde jeg hele 120 fraværsdager! Riktignok var det for så vidt gyldige fraværsdager med mye renn og samlinger, men det ble jo ikke så mye skolefag da!

Satset på ski

Etter gymnaset bestemte jeg meg for å satse på en skikarriére, men ikke mer enn 1-2 år – i sesongene 1995-1996. Men med en del skader i korsbånd og sykeavbrudd, vurderte jeg ganske snart å legge idrettskarriéren på hylla. Men så kunne jeg liksom ikke gi meg helt. Jeg hadde jo ikke fått vist hva jeg var god for. Jeg ville prøve litt til! Og da jeg vant mitt første skirenn i 1997, tenkte jeg – jaja, kanskje jeg kan leve av dette likevel? Og de to årene ble til 11 år! Jeg ga meg ikke før i 2006, 32 år gammel – etter mange fantastiske år og fantastiske opplevelser, forteller Kari.

Tilfeldig kleskarriére

-Jeg hadde i grunnen ikke så mange tanker om hva jeg skulle finne på etter at skistøvlene ble lagt på hylla. Det er gjerne mange tilfeldigheter rundt meg, smiler hun. – Men på sommeren 2002 satt jeg og skravlet med et par kolleger og kamerater om morsomme idéer. De, Hans Engelsen Eide og Øyvind Lauritsen, henholdsvis kulekjører og sykkeltalent, hadde hånd om agenturet på BULA, og mente at vi burde kunne utvikle et nytt og enda mer spennende klesmerke. Og jeg lyttet og var ivrig med i samtalen. Men så mente de at kolleksjonen burde hete Kari Traa, og da datt jeg litt av, ler hun.

-Jeg har alltid likt å strikke og hekle, og også å snekre og praktisere treskjæring. Dessuten har jeg alltid hatt en stor interesse for design. Tanken om en egen kolleksjon var derfor besnærende – selv om jeg var litt mer i tvil om navnet. Men de klarte å overtale meg, og hadde vel rett, da! Kleskolleksjonen er jo blitt en suksess, selv med mitt navn som varemerke, smiler hun, kledelig beskjeden! For beskjedenhet er vel ikke akkurat det vi forbinder med Kari Traa!

Kari Traa AS ble født

-Vel, vi satte igang. Jeg var aktivt med i utformingen av en fleecelue, som en begynnelse. Vi tok med skissene og idéen til en stor sportsmesse, og jeg må si at jeg er litt imponert over den bransjen. De tok sjansen på oss, og kjøpte produktene nærmest usett, og kun basert på tegninger. Men i løpet av vinteren 2003 solgte vi 7000 luer og omsatte for tre millioner kroner, så de hadde vel teft da! Og jeg tror at hovedgrunnene til at vi lyktes helt fra starten, bortsett fra at luene var gode selvfølgelig, var fargespekteret. Vi laget ordentlig fargeglade luer, og fortsatte med det i resten av sortimentet. Etter suksessen med luene fikk vi blod på tann og gikk i gang med å tegne t-skjorter og bukser, og det gikk unna det også. I dag har vi et sortiment innen sportsklær som dekker fra innerst til ytterst, fra undertøy til vindantrekk, luer, votter og skjerf. Og vi har dessuten en del rene sportsprodukter som snowboard, hjelmer og briller. Men det er litt skjevt fordelt med 70 prosent vinterprodukter og 30 prosent sommerprodukter som bikinier og jeans. Så jeg føler at vi bør jevne dette litt bedre ut for både å dekke behovene bedre og for å få et jevnere inntektsgrunnlag for selskapet. Dessuten er alle våre produkter myntet på kvinner. Vi bør kanskje vurdere en kolleksjon for menn, og da kalle den ”Kar i Traa”. Da ville vel karene vært fornøyde også, ler Kari.

Beholdt troen på seg selv

-I dag er jeg 50 prosent på design og 50 prosent på markedsføring i selskapet vårt, som er en perfekt kombinasjon for meg. Jeg føler at jeg har litt å bidra med på designsiden, og har dessuten fantasi nok til å bidra med idéer til gode stunts og events på markedssiden. Men jeg er nok en litt uortodoks gründer, og ikke det strukturerte og systematiske mennesket og idrettsutøveren som folk gjerne forbinder med toppidrettsfolk. Jeg førte sjelden treningsdagbok, og trente aldri særlig strukturert heller. Derfor var jeg heller aldri spesielt målrettet. Men jeg turte å satse, og hadde en god porsjon pågangsmot. Dessuten har jeg en god porsjon selvtillit, og beholdt troen på meg selv selv i perioder med skader eller når jeg ikke alltid lyktes. En annen viktig faktor bak min suksess var at jeg aldri var overtrent! Det var selvfølgelig hardt arbeid for å nå til topps, og ofte nokså kjedelig og monotont. Men jeg prøvde alltid å finne nye og morsomme metoder, andre måter å gjøre det på. Og det var tydeligvis ikke så dumt å gjøre det på denne måten for meg. Jeg hadde aldri de klare målene for det jeg gjorde, men da jeg begynte å vinne så jeg at det faktisk ikke var umulig å klare et OL gull for eksempel.

Kreative idéer og livlig fantasi

Så det jeg drev med som idrettsutøver var kanskje ikke direkte overførbart til næringslivet – annet enn min fantasi, evne til variasjon og utholdenhet. Men for å lykkes i næringslivet var jeg helt avhengig av å ha dyktige mennesker rundt meg – mennesker som kunne følge prosessen fra tegnebrettet til fabrikken, og derfra til butikkene, og sånn sett var Hans og Øyvind helt perfekte. De er eldre enn meg, mer erfarne, kunne mye om produksjon og salg, og hadde et utstrakt nettverk – som er alfa og omega i denne bransjen. Og så kunne jeg bidra med det jeg var best på – kreative idéer og en livlig fantasi! Vi utfyller hverandre godt, har god kjemi, er samstemte og er fortsatt såpass små at vi kan snu oss fort rundt, endre på strategier og kaste oss på kampanjer eller nye produkter, sier Kari.

Tilbake i bakken

-Men jeg klarer jo ikke å holde meg helt unna skibakken. Mens jeg holdt på aktivt ble det gjort for dårlig arbeid fra forbundets side på rekruttering. Jeg hadde lyst til å gi noe tilbake til den idretten som på mange måter formet meg til den jeg er og gitt meg så mye glede og lærdom, og derfor har jeg nå samlet 27 jenter i alderen 10 til 17 år i en satsingsgruppe. Kulekjøring er en ung idrett, og jeg har lyst til fortsatt å være en del av denne lille ”familien”. OL i Vancouver var de første vinterlekene hvor vi ikke var representert i denne grenen. Det er vemodig, og noe jentene og jeg vil gjøre noe med. Nå er de så smått kommet på pallen i Europacup konkurranser, og i OL om fire år skal vi hevde oss i toppen igjen, sier Kari Traa, og jeg tror henne.

Fra hobby til hobby

-Jeg føler meg veldig privilegert. Føler at jeg har gjort mye rett opp gjennom årene, men også at mye av det ikke har vært planlagt. Jeg har liksom gått fra hobby til hobby – først som toppidrettsutøver, deretter som gründer og forretningsmenneske, og nå igjen som trener for en kjempefin gjeng av jenter. Og det er idretten som har gitt meg disse mulighetene. Jeg har nok hatt en god porsjon flaks med meg, men kanskje også vært litt flink, tror jeg. Jeg tørr i hvert fall å gi gass, ler Kari med sin trillende latter. Sprudlende dyktig jente!  

Tekst: Terje Myklebost