Alle i salen ventet på ham. Askeladden som startet en bedrift og ble milliardær. Stemningen i rommet ga meg en følelse av at det ikke var ham – men Ham – med stor H vi ventet på.

Det er lillebroren min, Arn som forteller. Han er kirurg og hadde reist på besøk til Reinhold Schmiedings suksessbedrift Arthrex i USA. Nå ventet han på at mannen skulle fortelle sin historie.

Schmieding begynte karrieren sin med å utvikle utstyr til en ny behandlingsform kalt kikkhullskirurgi. Deretter fant han opp en liten tang som kunne brukes til meniskoperasjoner. Denne typen verktøy ble etter hvert standard ved de fleste sykehus verden rundt. Tangen virket strålende, men et problem hadde dukket opp. Kirurgene slet med å holde pasientens bein i ro når de skulle gjennomføre prosedyren. Da utviklet Schmieding en beinholder. Senere gjentok han denne oppskriften. Stadig nye oppfinnelser så dagens lys og la grunnlaget for en eventyrlig suksess.

Ut fra stemningen før han kom inn døra, forventet broren min en kakse. Men han ble overrasket. Schmieding var helt uformell, svært nysgjerrig og full av ideer. Ifølge Arn virket det som om fyrens hjerne vokste utover i rommet mens han snakket under foredraget. Det han merket seg spesielt, var at Schmieding hele tiden var opptatt av ikke å låse seg til bare én idé eller ett alternativ alene. Det kan se ut som om Schmieding lykkes så godt fordi han er ekstremt opptatt av å skape muligheter og nye alternativer han kan velge mellom.

24 typer ketsjup

Er Schmieding bare en helt spesiell person, eller er det snakk om en metode? Lønner det seg virkelig for oss andre dødelige å bruke tid på dette? Ja, det er mye som tyder på at litt innsats kan bety mye. La oss se litt på hva vitenskapen forteller.

I boken Why decisions fail oppsummerer professor Paul Nutt to tiår med vitenskapelige studier i én enkel setning: Halvparten av alle beslutninger mislykkes. En svært viktig årsak til dette er snevre tankerammer. Mange opererer med ett alternativ og felles av lommelykteffekten vi snakket om i forrige artikkel. Konsekvensen er at store summer brukes uten at mennesker og organisasjoner får glede av dem. Ifølge Nutt kan imidlertid gode prosesser bidra til at vi tar langt bedre valg – hvis vi bare praktiserer dem bevisst og trener på å bli bedre. Og den delen som handler om å lage flere alternativ du kan velge mellom, er en kritisk viktig del av en god beslutningsprosess. Det fine er at vi kan trene på det. Og at det er lett å bli en god del bedre.

Men hvor stor forskjell kan et ekstra alternativ gjøre? Ved Universitetet i Kiel undersøkte professorene Gemünden og Hauschildt alle viktige valg et stort teknologiselskap hadde tatt over en tidsperiode. En detaljert gjennomgang av møter og diskusjoner og en 18 måneders granskning av selskapets arkiv viste at styret hadde tatt 83 store og vitale beslutninger. Men bare fem prosent, altså nesten ingen av dem, involverte flere enn tre alternativ. 55 prosent hadde to – og 40 prosent var simpelthen skal vi gjøre det eller ikke-valg. Så kategoriserte styret beslutningene som enten veldig gode, tilfredsstillende eller dårlige i en streng skåringsprosedyre, blant annet basert på konsekvensen valgene hadde fått i ettertid.

Da forskerne analyserte informasjonen de hadde fått, var resultatet slående. Når styret vurderte mer enn ett alternativ, tok de seks ganger så mange veldig gode valg. Sagt på en annen måte: 40 prosent av valgene hvor de hadde flere alternativ var veldig gode, men bare 6 prosent av dem med ett alternativ var like gode. Det er slett ingen liten effekt. Finner du flere løsninger, tar du sannsynligvis langt flere gode beslutninger over tid.

Men er mer alltid bedre? Bør vi produsere så mange løsninger som mulig? Nei, faktisk ikke. Hvis butikken hvor du pleier å handle plutselig skulle tilby 24 forskjellige ketsjuptyper, er det faktisk mindre sannsynlig at du kommer til å handle noe enn om det bare fantes 5–6 å velge mellom. I 2000 viste psykologene Sheena Lyengar og Mark Lepper nettopp det i et psykologisk eksperiment. Fenomenet kalles beslutningsparalyse, men slår inn først når du passerer seks alternativ. Og du trenger vanligvis ikke seks. Jeg anbefaler at du gjør det til en vane å finne et par stykker i tillegg til det ene du tenkte på først.

Tar det ikke bare masse ekstra tid å vurdere flere alternativ? Og gjør det oss ikke bare tregere? Mange beslutningstakere uroer seg for det. Men professor ved Stanford Kathleen Eisenhardt har funnet det stikk motsatte. Hun studerte ledergrupper i Silicon Valley, et miljø som er notorisk opptatt av hastighet. Og fant at ledere som veier flere mulige løsninger, faktisk tar raskere beslutninger. Det høres kanskje rart ut? Forklaringen er at de lederne som vurderer og sammenligner flere alternativ, ser ut til å forstå situasjonen bedre. Det gir en trygghet som gjør det lettere å ta hurtige valg. Og siden de vet at de har noe å falle tilbake på, kan det godt være at de hopper raskere til alternativ B hvis det foretrukne A skulle vise seg å virke for dårlig.

Det er ikke nødvendigvis vanskelig å lage flere løsningsforslag. Det krever bare litt ekstra tid og tankevirksomhet. Men i hvilken ende skal jeg begynne? Jo, start med målene dine. Svar så konkret du kan på spørsmålet: Hva ønsker jeg å oppnå?
 Skriv ned svaret ditt og spør deretter:
 Hvordan kan jeg nå dette målet?
 Noter ned så mange svar du kan komme på. Gjør dette igjen for hvert eneste mål du har. Nå sitter du kanskje igjen med en liste over noen mål – og forhåpentligvis flere ideer til løsning for hvert av dem. Ideene dine om hvordan er begynnelsen til alternativer. Noen av dem er kanskje et alternativ allerede? Enkelte kan bli det med litt justering, eller hvis du slår dem sammen med andre? Grunnmønsteret er først hva? og så hvordan? Rett og slett. Vet du hva du ønsker å oppnå, er neste trekk å finne flere svar på hvordan du når dette målet. Nå skal jeg fortelle om noen metoder for å finne flere alternativ.

Noen har allerede løst problemet ditt

Kanskje har du grunnet og tenkt godt – men likevel kjørt deg fast? Noe av det enkleste og billigste du kan gjøre da, er å se etter noen andre som har løst problemet ditt allerede: Hvordan løste du dette? Hva er din erfaring? Hva er den beste utveien?

Mange ganger er de som har fikset utfordringene du tenker på, dine egne venner og kolleger. Mitt råd er at du leter etter både lyspunkt og katastrofer i dine egne omgivelser – enten det nå er privat eller profesjonelt. Fordi det kan inspirere til nye løsninger. Feil, for eksempel, kan være en fantastisk idékilde. En av mine tidligere militære sjefer etablerte en fast post under befalsmøtene: min største tabbe og hva som kom ut av den. Og hva kom ut av det? Jo, en god del latter, enkelte rødmende fjes – og et utall ideer til løsninger. Min erfaring er at innrømmer du dine egne feil, utløser det en utrolig velvillighet fra kollegene dine.

Andre ganger må du søke erfaringer utenfor organisasjonen. Du kan analysere hva konkurrentene dine gjør, for eksempel. Eller sammenligne med de beste fremgangsmåtene i bedrifter som arbeider på helt andre virksomhetsområder. Jeg tror det i sin alminnelighet er svært klokt å hente inspirasjon fra andre omgivelser. Studiebesøk. Ekskursjoner. Utvekslinger. Samtaler med andre fagmiljø. Deling gjennom internettfora. Mulighetene er mange. Noen av de smarteste løsningene på kloden har sett dagens lys nettopp fordi en eller annen fant en overførbar idé et annet sted. Det faktum at andre bransjer kan ha gjort noe LIGNENDE innebærer mulige løsninger for deg. IKEA har hatt kjempesuksess med byggesettene sine. Kunden gjør selv ferdig siste del av produksjonen. Kanskje tenkte IKEA-folkene på modellfly – du vet, byggesettene vi kunne kjøpe i butikken i gamle dager, og lime sammen hjemme? Eller kanskje tenkte de på noe annet – hva vet jeg? Poenget er at både sammenligninger og andres erfaringer skaper løsninger. Du trenger med andre ord ikke finne opp kruttet selv hver eneste gang.

Kjør i flere spor samtidig

Nils Tore, dette jubileet er så viktig for oss, og vi vil gjerne være helt sikre på at vi har enestående alternativer å velge mellom. Hvordan gjør vi det?

Spørsmålet kom fra en av mine oppdragsgivere. Organisasjonen nærmet seg et rundt jubileum. De ville lage en storstilt presentasjon av sin egen historie som skulle imponere kundene og gjøre de ansatte stolte. De satte to team i gang med å utvikle hvert sitt konsept. Begge teamene skulle arbeide uavhengig av hverandre og presentere hvert sitt opplegg. Kjører du i flere spor med ulike personer på denne måten, kan du beholde valgmuligheten din lenger samtidig som du fortsetter å videreutvikle alternativene dine. Resultatet er at du ofte får svært gode alternativ å velge mellom. I tillegg kan du slå dem sammen til et nytt superalternativ.

En annen metode som ikke trenger involvere andre personer er at du bytter mellom en forebyggingstankegang hvor du fester blikket stivt for å unngå negative ting. Det andre er et promoteringsfokus som handler om hva du ønsker å oppnå. Begge strategiene er fornuftige, men de eksisterer sjelden side om side. Men vil du kjøre i to spor, må du bruke begge. Mye tyder på at de klokeste valgene kombinerer forsiktigheten i forebyggingstankegangen med entusiasmen i promoteringsfokuset. Bruk forebyggingstankegangen ved å stille deg spørsmål som: Hva ønsker jeg å unngå? Hvordan kan jeg unngå det? Ta et promoteringsfokus ved å spørre:
 Hva ønsker jeg? Hvordan kan jeg oppnå det?

Lag smartere alternativ

Finner du flere alternativ, får du som regel bedre løsninger. Men enkelte ganger vil ikke engang et lass med gode alternativer løse utfordringen din. Uansett hvor godt vi planlegger, vil det alltid finnes usikkerhet. I spesielt ustabile, komplekse omgivelser, hvor fremtiden ikke kan spås med en fornuftig sikkerhet, kan det være smart å gjøre løsningene dine mer fleksible. Noen beslutningstakere bruker en teknikk hvor de baker inn fleksibilitet i løsningen sin helt fra starten av. Det gjør de ved å skru sammen løsningen slik at de kan forandre, utsette eller avslutte den underveis – hvis situasjonen skulle endre seg.

IT-selskapet Hewlett Packard har faktisk innlemmet denne tankegangen i produksjonen sin. De skreddersydde blekkskrivere til ulike markeder og sendte dem fiks ferdige fra fabrikken. Men det at de fullførte skriverne helt, skapte et problem for dem. Det var nemlig så vanskelig å forutse etterspørselen. Derfor hendte det at de «brant inne» med skrivere satt opp for det italienske markedet, og samtidig hadde for få til Frankrike. Så gjorde de et grep som kunne virke bakvendt ved første øyekast. De økte produksjonskostnadene ved å vente med å sette dem opp til skriverne kom ut til varehusene. Dermed tilpasset de produksjonen mye bedre til etterspørselen. Resultatet var at de sparte penger totalt sett.

Du trenger slett ikke være i forretningslivet for å ha nytte av denne metoden. Tenk deg at du skal arrangere en stor venners-venner-fest, men er usikker på hvor mange som kommer. Erfaringsmessig slenger mange seg på i siste liten. Du hadde tenkt å ha festen på det lokale hotellet, men de vil absolutt vite antallet gjester flere dager i forveien. Dette blir for stivt for deg. For at ingen skal føle seg uvelkomne, ser du etter et alternativ som er fleksibelt med tanke på både plass og mat frem til en god stund etter at festen er kommet i gang. Løsningen blir å leie idrettslagets forsamlingslokale. De har et grovkjøkken hvor dere kan varme opp mat. Og festsalen kan utvides ved å åpne skyvedører. Så kjøper du inn altfor mange spann trøndersodd (festmat som kan fryses ned), og betaler idrettslaget for å stille med noen som kan varme mer suppe etter behov. Nå har du en løsning du kan skalere opp utover kvelden.
En annen smart teknikk kalles portefølje-tenkning og er en måte å gjøre alternativene dine mer fleksible på. Tankegangen handler om å spre noe og samtidig se det i sammenheng. Et godt norsk ordtak er å legge eggene i flere kurver. Smarte investorer vet at et godt spredt engasjement er den beste beskyttelsen mot farene ved en enkelt investering. Risikoen ved ett alternativ kan dempes gjennom risikoen i et annet – hvis du ser begge under ett. Da blir porteføljen totalt sett mindre risikabel. Bilbransjen kan være et godt eksempel på dette. I perioder med økonomisk stagnasjon selger nye biler dårlig. Men brukt- bilbransjen og delindustrien gjør det mye bedre. Vurderer du å etablere deg som bilforhandler kan den kunnskapen være gull verdt. To forskjellige alternativ? Eller slå dem sammen til et alternativ som inneholder begge deler? Det siste er mer fleksibelt og mindre risikabelt.

Trenger du mer informasjon? Flere opplysninger reduserer usikkerhet og gjør det lettere for deg å ta valget. Tenk på et legebesøk. Først tar legen en prat med pasienten. Så en klinisk sjekk. Fremdeles er hun ikke helt sikker. Kanskje sjekker hun pasienthistorien og tar en blodprøve for å bli mer trygg på diagnosen? Når du føler deg usikker på et valg, hvordan kan du da gjøre forvirringen mindre? Du kan kort og godt følge hva-og-hvordan-metoden vi har vært inne på tidligere i dette kapitlet. Spør deg selv: Hva er jeg usikker på? 
Skriv ned svarene dine, og for hvert svar spør du:
 Hvordan finner jeg ut mer om akkurat dette? Sjekke andres erfaringer? Hente inn fakta og statistikk? Lage en spørreundersøkelse? Bringe inn ekspertråd? Hvilken metode gir deg best tilgang til informasjonen du trenger? Mulighetene er mange. En av mine venner, for eksempel, ville kjøpe seg hytte, men syntes ikke han visste nok om drømmestedet. Derfor laget han et «halvveisalternativ » og leide hytte der i en periode før han klinket til og kjøpte.

Nysgjerrig holdning

Etter min oppfatning handler nysgjerrighet først og fremst om hva du gjør. Tenk på gründeren Reinhold Schmieding igjen. Han skaper nysgjerrighet og engasjement ved å stille spørsmål. Og denne nysgjerrigheten bidrar til nye løsninger. Det kan både du og jeg gjøre også. Neste gang en venn eller kollega insisterer på en løsning, kan du spørre:

Hvilke andre måter kan vi gjøre dette på? Finnes det flere muligheter? Andre utveier?

Utfordre både deg selv og andre til å tenke kreativt i valgsituasjoner. Kreativitet er ikke noe som kommer på kommando den dagen du trenger den, hvis ikke vanen eller holdningen allerede er etablert. Jeg anbefaler sterkt å gjøre kreativitet til en treningssak. Spørsmål som de ovenfor er gode øvelser. Inviterer du andre også til å spørre i smått og stort, kan det gjøre underverk for evnen til å skape nye muligheter på sikt. Nysgjerrighet lønner seg. Og den trenger heller ikke bare være en individuell affære. Da jeg arbeidet som instruktør ved Krigsskolen, for eksempel, satte vi nysgjerrigheten i system. Med jevne mellomrom samlet vi lederne for å få høre siste nytt om hvordan de hadde håndtert forskjellige utfordringer. For å dele ideer om fruktbare problemer og nye løsninger. For å lære av hverandre. Etter møtet laget vi en liste over nye ideer, sendte den rundt og oppmuntret lederne til å snakke med hverandre for å få mer informasjon om dem.

nils tore meland 2_250x279.jpgBrainstorming, eller idédugnad som noen kaller det på norsk, er også nysgjerrighet satt i system. Og det er en effektiv teknikk for å finne flere alternativer. Idédugnad er en kreativ problemløsningsmetode for grupper, hvor deltakerne impulsivt hiver ut ideer og tanker om en problemstilling – som deretter blir notert ned. Skal idédugnaden virke slik den er tenkt, må du imidlertid gjøre deltakerne komfortable med å dele tankene sine. Og så må du konsentrere deg ene og alene om å produsere flest mulig forslag – helt uten å vurdere dem. Den biten kommer senere. Dette er også et generelt poeng. Ikke evaluer alternativene dine mens du lager dem. Da snevrer du bare inn rekken av tilgjengelige løsninger. Oppgaven i denne fasen er å være kreativ og finne flere av dem. 

TEKST: NILS TORE MELAND (Født 1966) er både offiser og organisasjonspsykolog. I snart 30 år har han kombinert lederutdanning fra Krigsskolen, omfattende erfaring som operativ leder og som organisasjonspsykolog, med et sterkt engasjement for å finne ut hva som driver valgene våre i ulike situasjoner. Han er også forfatter av boken «En God Beslutning – 7 grep for å velge rett» FOTO: Ingar Næss studiof2