Tenk deg følgende scenarioer:

  • Den personlige kjemien føles riktig, og valget føles trygt. Men så går det noen måneder og du innser at du har gjort en feil rekruttering.
  • Du bestemmer deg for å satse på et nytt prosjekt eller et nytt produkt, og er så overbevist at du ubevisst unngår alt som taler mot ideen. Når tiden er inne for å holde en presentasjon, slår nærmeste leder hull i argumentasjonen din i ett slag.
  • Du skal reise på konferanse. Når du skal bestille togreisen, husker du hvordan det var forrige gang: forsinkelser, skrikende unger, dårlig ventilasjon osv. Det får deg til å bestille en flyreise i stedet.

Hvorfor skjer dette? Skyld på minnet, hjernens kanskje mest allsidige funksjon. Den hjelper deg å forme din livshistorie og huske hva du har opplevd, men egentlig er den laget for å gjøre deg klar for fremtiden.

Pontus Wasling er nevrolog, og forsker på minnet ved Sahlgrenska Universitetssykehus i Gøteborg. I sin bok, Minnet, beskriver han hva den nyeste hjerneforskningen kan lære oss om minnets funksjoner. Hvordan hjernen, i sin søken etter å hjelpe oss med å sortere inntrykk og ta avgjørelser som får oss fremover i livet, tar snarveier som kan påvirke beslutningsevnen vår negativt.
Minnets viktigste funksjon er ikke å hjelpe oss med å huske Rhodos-ferien i 1997, men å skape bilder av fremtiden. Hjernen er, for å bruke Pontus Waslings ord, en ”retrofuturist”. Når vi tar beslutninger, ser vi fremover ved å se i bakspeilet. Problemet er bare at bakspeilet viser et forvrengt bilde av virkeligheten.
- Vi husker bare ekstreme eller emosjonelt ladete hendelser, som enten har gitt oss mye glede eller smerte. Vi husker ikke de hverdagslige hendelsene. Og fordi våre avgjørelser er basert på ytterpunktene, blir det ofte feil, sier Wasling.
Hjerneforskerne forklarer dette ved å skille mellom to grunnleggende tanketyper:

1. ”Jeg vet at-minnet”, er rasjonelle og faktabaserte minner, sånne vi kan skrive ned og reflektere over. Det vi vanligvis tenker på som minner, men som egentlig bare utgjør en liten del av alt vi lærer.
- Det kan være hva en liter melk kostet i 1980, sier Wasling.

2. ”Jeg vet hvordan-minnet”, er den tause kunnskapen som vi kaller intuisjon eller magefølelse. Denne typen minner samles i de eldre delene av hjernen, og kan være muskelminner, som hvordan man sykler eller kjører bil, eller minner som med tiden blir gjort om til vaner.
De følelsesstyrte ”jeg vet hvordan-minnene”, styrer over mesteparten av det vi utsettes for i hverdagen. De står også for disse ferdighetene man sier tar 10 000 timer med øving for å bygge opp, den spesielle ”følelsen” for noe som er vanskelig å definere. Topplederen som legger ned et prosjekt uten å blunke, eller den erfarne legen som raskt kan vurdere en pasients helsetilstand.
”Jeg vet hvordan-minnet” hjelper oss til å fungere som mennesker i en verden som overvelder oss med informasjon og inntrykk. Men de kan også forårsake problemer.
- Studier viser at minst 50 prosent av alle beslutninger tas ut i fra ”jeg vet hvordan-minnet”, selv om jeg skulle tro at det er enda mer. Problemet er at de er klisjé. De er basert på følelser og er ikke fleksible, sier Wasling.

Samspillet mellom det emosjonelle og rasjonelle tankesystemet er helt avgjørende for vår evne til å ta beslutninger. Forskere som deltar i kognitiv psykologi, inkludert nobelprisvinneren Daniel Kahneman, deler opp menneskers tankeprosesser i to systemer:

System 1 er intuisjonen eller magefølelsen, de automatiske tankene som alltid arbeider intensivt i hjernen.
System 2 er logisk tenkning, som vi slår på når vi virkelig trenger å tenke etter. Det krever et helt annet nivå med anstrengelse.

De raske, intuitive ”jeg vet hvordan-minnene”, eller system 1, er viktig i beslutningsprosessen. Uten dem ville vi aldri kunne bestemme oss for noe som helst. Ulempen er at denne type minner ofte er fordomsfulle og preget av frykt for det ukjente. De får oss for eksempel til å dømme personer etter utseendet, eller til å ta beslutninger basert på etablerte trygge vaner.
- Det kan være bra å gå etter magefølelsen i enkle prosesser, som er forutsigbare og ikke inneholder for mange variabler. Men de fleste prosesser er ikke enkle. Økonomiske beslutninger inneholder for eksempel mange variabler. Da er det lett for at magefølelsen tar feil, sier Wasling.

For ledere som vil ta gode avgjørelser, gjelder det altså å forsøke å koble på system 2, eller “jeg vet at-minnene” litt oftere. Men hvordan gjør man det?
Pelle Tornell sukker. Etter en 20-års lederkarriere i Sverige, har han valgt å vie seg helhjertet til å forelese og skrive bøker om beslutningsprosesser. Hans bok Bestem Deg, håndbok for raskere og bedre beslutninger, ble nylig publisert i en oppdatert paperback-utgave.

Pelle Tornell blir ikke imponert over svenske lederes kunnskaper om beslutningsmekanismer.
- Jeg vil si at kunnskapen generelt sett er for lav. Det er rart siden en leders viktigste oppgave er å ta beslutninger, sier han.

Han påpeker at de fleste ledere som tar beslutninger tenker altfor rasjonelt. De ser på Excel-arket og nøkkeltall, men reflekterer altfor sjelden over de emosjonelle prosessene som påvirker hjernens evne til å ta beslutninger.
- Mange ganger tar ledere beslutninger som får konsekvenser langt frem i tid. I ettertid er det vanskelig å avgjøre om resultatet skyldes tilfeldigheter, eller at det var en bra beslutning, sier han.

Hjernen vil oss bare godt. Men i sin iver etter å ta snarveier, forvandler den oss til fordomsfulle vanedyr. Likevel ser det ut til at forskerne er enige om noen metoder som kan hjelpe hjernen med å ta bedre beslutninger:

1. Forstå hjernen din. Kunnskap om hvordan hjernen fungerer kan dramatisk forbedre vår evne til å ta gode beslutninger.
2. Sov på det. Unngå forhastede avgjørelser. Vår magefølelse bygger på generaliseringer. Å utsette en avgjørelse til neste dag kan være frustrerende, men nødvendig for ledere som ønsker å ta gode beslutninger.

3. Lag historier. Pontus Wasling bemerker at hjernen er en “storyteller” som alltid forsøker å forvandle inntrykk og observasjoner til historier. Det er slik vi skaper vår identitet. Mange etablerte minnetreningsmetoder bygger på å forvandle triste data til levende historier.
4. Se ting for hva de er. Hjernen prøver alltid å forklare det vi ser gjennom å koble det til hendelser fra vår fortid og lage mønstre.
- Derfor slår spådommer om økonomi og historie ofte feil, sier Pontus Wasling i sin bok. Noen ganger er en sigar bare en sigar, som Sigmund Freud skal ha sagt.
5. Skriv dagbok. I ettertid har folk en tendens til å oppfatte en hendelse som mer sannsynlig enn det faktisk var. Fenomenet, som psykologiforskere kaller ”hindsight bias”, utgjør en grunn for ledere å skrive dagbok om de viktigste avgjørelsene.
- For å trekke konklusjoner, er det viktig å ikke bare skrive ned hvilke beslutninger man har tatt, uten å skrive hvorfor du har tatt dem. Man kan ikke bedømme beslutninger etter utfall, for utfallet handler mye om tilfeldigheter og hvordan konkurrenter handler, sier Pelle Tornell.
6. Bruk statistikker. Siden så mange av våre beslutninger baseres på irrasjonelle følelser og impulser, er statistikk egentlig helt unaturlig for hjernen. Derfor kan statistikken hjelpe oss med å stille spørsmål til våre egne minner.
7. Løft blikket. Flere forskningsstudier viser at våre beslutninger er mer følelsesladete når de angår oss selv, og mer rasjonelle når de gjelder for andre. Derfor kan det være en god idé å forestille seg hva en outsider ville tenkt i din situasjon.

Kilde: Chef.se.