Geir Jordet er professor i psykologi og fotball ved Norges idrettshøgskole, samt ansvarlig for psykologi ved Norsk toppfotballsenter. Hans kompetanse gjør at han blir brukt som rådgiver både for norske Tippeliga-klubber og våre landslag, samt at han brukes som konsulent for større profesjonelle klubber i utlandet, blant annet i engelsk Premier League. Han er svært opptatt av å finne ut nøyaktig hvilken type kunnskapsutveksling som er praktisk meningsfull mellom toppidrett og næringsliv. Sammen med Anders Hall Grøterud skrev han om dette for 10 år siden i boken “Sporty business” og har siden jobbet hardt for å finne ut hvordan idrettspsykologi og underholdende idrettsanekdoter faktisk kan gi reell verdiøkning i næringslivet.

Jordet mener at det er store potensielle gevinster å hente ved å overføre prinsipper fra idrett til næringsliv, men at det også er mange fallgruver man bør passe seg for. Hvis dette gjøres smart, mener han at vi vil se flere og bedre varianter av dette i norske bedrifter fremover. Jordet har altså omfattende kompetanse om hvordan man blir best i idretten og hva som kjennetegner lag, trenere og spillere som utmerker seg som «best».

- De beste gjør de rette tingene, best, oftest og over lang tid. Dette gjelder for idrett generelt, men jeg er naturlig nok mest opptatt av hvordan dette fungerer innen fotball. Én grunn til dette, er at for å være blant de 100 beste spillerne i verden, så betyr det at du er blant de 0,0003 prosent beste i din bransje. DET sier noe om hvor konkurranseutsatt fotball er, og gir oss en viss grunn til å respektere de som gjør dette bra.
 
- Det som gjør at de beste er best, er at de tar bedre valg og utfører dem med høy kvalitet, oftere enn andre. Men er det noe nytt? Vel, en grunn til at et slikt tilsynelatende intetsigende svar likevel gir mening, er at det understreker det jeg mener er det viktigste, nemlig at utgangspunktet alltid bør være de handlinger og den ATFERD de beste har når de presterer (eller forut for prestasjonen), altså hva de GJØR. 

Jordet mener at man med et slikt utgangspunkt kan identifisere en del fellesnevnere på verdens beste fotballspillere, noe det også er forsket på:
  • Verdens beste spillere pøser på med energi inn i fotball – både i aktiviteter her og nå (lidenskapelig lek) og i et intenst jag etter å lykkes litt inn i framtiden. I lys av dette siste, så ofrer de dermed også gladelig kortsiktig komfort, for å høste en gevinst en gang i framtiden. Smerte og ubehag er en helt naturlig del av prosessen.
  • Dette koster naturlig nok mye, både mentalt og fysisk, og de beste er også gode til å regulere denne totalbelastningen, ved å være rå på hvile, ernæring, nok og riktig drikke, og søvn. De beste er også gode til å lære – de tilegner seg nye ferdigheter, instruksjoner og taktiske retningslinjer raskere og mer effektivt enn andre.
  • Ofte kommer denne læringen via andre, en trener, men også av og til andre spillere, og de beste er gode til å nettopp filtrere ut det de kan hente fra andre. Ikke at de hører på alt som andre sier, de går definitivt ofte sine egne veier som kan være både frustrerende og vanskelig for lederne deres, men generelt sett så vil de likevel være «coachable».
  • En fotballspillers karriere innebærer alltid at man progressivt bytter arena, bokstavelig talt – det er alltid nye lag, nye aldersgrupper, nye nivå, nye land, nye kulturer og enda mer hyppig nye fysiske prestasjonsarenaer (baner). De beste tilpasser seg til og mestrer nye kontekster på en effektiv måte.
  • I tillegg er de beste også best i motgang – de er i stand til å opprettholde fokus og energi også når ting går i mot, når de har gjort feil, når de sitter på benken.
  • De mestrer medgang – fokus og hardt arbeid blir bare enda mer spisset og intensivert når de gjør de bra, der andre kan falle fra fordi den ekstra oppmerksomheten og anerkjennelsen blant annet i media distraherer og tar fokuset helt vekk fra kjernen i ens prestasjonsutvikling.
  • De er best når det gjelder som mest, altså under press.
  • Til sist, som egentlig nevnt tidligere, så er de beste også litt egne, litt sta – de vil gjøre ting på sin måte, og de går gjerne sine egne veier, og utvikler også sin unike signatur, sin måte å være på og spille på, som gjør at de blir lagt merke til i en ultra-kompetitiv industri som fotball tross alt er.

 PhotoCredit_JosoorInstitute.jpg
- Når det gjelder psykologien som igjen ligger til grunn for disse typene atferd, så kan den variere veldig. For eksempel, folk er motiverte på forskjellige måter og av forskjellige grunner, men de beste finner uansett en måte å yte mye optimal innsats til rett tid. Og, folk håndterer motgang på forskjellige måter ved bruk av mange ulike typer stressmestrinsstrategier, men igjen, de beste finner en måte som passer for dem, og sørger for at de ikke lar motgangen vippe dem ut av fokus eller ta vekk energi, osv osv.
Jordet har forsket mye på temaer som prestasjon under ekstreme pressbetingelser, effektiv læring og kjennetegn ved gode beslutninger og valg på banen. Og prinsippene bak hvordan man blir best, ser altså ut til å gjelde som fellesnevnere for alle prestasjoner innen idretten. Men hvordan kan dette konkret overføres til bedrifters og lederes prestasjoner? 


- Alle disse punktene vil jo til en viss grad også gjelde på jobb. Det er ganske logisk at de beste også i bedrifter er i stand til å gi masse energi til sin jobb, at de er gode til å lære, at de håndterer relasjoner godt, at de mestrer ulike typer kontekster, og at de mestrer både medgang, motgang og press. En veldig fin ting med å bruke fotball og idrett som case er at det er enklere å objektivt vurdere hva en god prestasjon er i idrett, enn det ofte er på jobb. 


- I de foredragene jeg holder rundt disse temaene i ulike bedrifter så bruker jeg alltid eksempler fra fotballens verden, iscenesatt gjennom ulike videoklipp, og dette blir alltid veldig tydelig. Når Zidane kaster opp rett før han skal ta et viktig straffespark, så er det en veldig god inngang til å diskutere mindset under press. Når vi ser Barcelonas spillere le og kose seg under oppvarming til en av sine viktigste kamper noensinne, så gir det oss en god mulighet til å diskutere hvordan lek og lidenskap produserer energi og hardt arbeid. Slike eksempler gjør med andre ord prinsippene både lette å forstå, og inspirerer da man med enkle grep kan gjøre de samme tingene selv, på jobb. Med det sagt, så må slik kunnskap alltid tilpasses og oversettes til både nye kontekster og til de unike individene som er der. Dette kan hjelpes av en budbringer (foredragsholder), men blir til syvende og sist et ansvar og en oppgave for den enkelte.  


 Idretten, og kanskje spesielt fotballen, er preget av lagspill, men også av store individualister og til tider også store egoer. Dette er nok heller ikke ukjent fra bedrifters verden, så hvordan tenker Jordet at man kan få disse individualistene til å jobbe sammen som et lag?

PhotoCredit_PGMOL (2).jpg

- I fotballen vil dette skje på flere måter. For det første dreier det seg om å forstå at en er en del av noe større en seg selv. Et fotballags historie, kultur og fans vil være konstante påminnere om dette. For det andre lever man i et toppfotballag svært tett på hverandre, ofte over lang tid, og dette skaper ofte nære og solide vennskapsbånd – så solide at mange spillere og trenere i større klubber ofte snakker om klubben som sin andre «familie». I disse familiefellesskapene dyrkes omsorg og vennskap, og ingenting er så sterkt som når de største individualistene, som har mest å hente på å «spille for seg selv» helt tydelig ofrer seg for sin kompis med lavere status. Gode trenere spiller aktivt på slike prosesser. En NBA-trener jeg snakket med for noen år siden, sa at helt sentralt for dem er at den beste spilleren også er best til å trene – altså at han jobber hardest på trening. Når akkurat han går foran slik, så blir signaleffekten veldig sterk. I slike lag er man samtidig ikke redde for å stille krav til hverandre, for å legge lista høyt med tanke på prestasjon, og så korrigere hverandre inn når prestasjoner eller treningsprosesser ikke innfrir.

Tekst: Inger Lise Kontochristos