Sjur Dagestad har jobbet med innovasjon i en mannsalder, og etter å ha ledet en avdeling for radikale innovasjoner (CRI) i Tomra, startet han Innoco AS i 2003. Dagestad er også Professor II i Innovasjon ved Høyskolen Sør Øst Norge og NTNU, og har et glødende engasjement for nettopp temaet innovasjon. Han mener altfor mange går historieløse inn i fremtida.

Lære av våre feil

– Jeg har drevet med innovasjon i 26 år, og ser stadig vekk at ting kan forstås bedre ved å trekke noen linjer bakover i tid. Hvis folk hadde brydd seg med å snu seg rundt, er det en million innovasjoner bak oss som vi kan lære av. Mange går historieløse inn i fremtiden og lærer ikke av feilene som har blitt gjort. Denne dårskapen har vi alltid hatt, og den forsvinner nok ikke med det første.

– Jeg definerer innovasjon som en ny løsning som er så bra at andre velger å ta det i bruk. I ordet løsning kan det ligge en tjeneste, en prosess eller et produkt – det viktigste er at det er en ny måte å gjøre noe på. Betingelsen er at det blir tatt i bruk – hvis ikke, er det et mislykket prosjekt. Mange sier ofte at noe er innovativt, mens det i realiteten bare er kreativt. Det er en forskjell på å være skapende og innovativ. Er du kreativ, er du skapende, men med mindre det tas i bruk, er det ikke innovativt. Jeg kan lage en anleggshjelm med dab-radio, ølboksholder og parabolantenne, og da har jeg vært kreativ og skapende. Men ikke innovativ – den blir neppe tatt i bruk.

Fra patenter til fagkunnskap

Dagestad ser til etterkrigstida for å forklare hva som preger innovasjonsbransjen i dag, i det han beskriver ulike «tidsaldere».

– En av de trendene vi ser sterkest i dag, og som viser med tydelighet hvor vi er på vei, er fagkunnskap. I etterkrigstida var vi i patentenes tidsalder. Det gjaldt å lage maskiner, ta patent på dem, bli rik. Å eie fabrikker var viktig, og tingene sto i høysetet. På 90-tallet kom vi inn i kreativitetens tidsalder – still deg på en bruskasse med hvit frakk og rød nese og kast ut noen hundre ideer. Det kom ikke alltid noe ut av all kreativiteten, for å si det slik. I dag, og videre fremover (si 2020 for å symbolisere det) er vi i fagkunnskapens og verktøyenes tidsalder.

– Det har altså skjedd en profesjonalisering fra patentenes tidsalder, via kreativitetens tidsalder, og nå til fagkunnskapens tidsalder. For å forstå hva som er «nytt», må vi også kjenne historien. Ta videoutleie som et eksempel. Folk tror at videoutleie var noe nytt som kom i 1985. Men videoutleie har eksistert i 200 år. Folk har skapt bevegelse på lys og gjort det tilgjengelig for andre helt tilbake til 1700-tallet, gjennom lysbildeutleie, håndmalte glassplater osv.

Foto av Sjur Dagestad #6 tatt av Kristian Dagestad.jpg

Amerikanifisering og åpenhet

Selv om Dagestad har lang erfaring innen innovasjon, er han klar på at han uttaler seg som en synser. Likevel har han sett en klar utvikling når det gjelder hvilke trender som kommer til å påvirke oss når vi nå tar steget inn i fremtiden.

– Vi ser en «amerikanifisering» innen entreprenørskap. Jeg har tidligere kritisert entreprenørvirksomhet i Norge, ved at du kan drive i flere år som gründer før du finner ut at du er en fiasko. I USA vet du dette i løpet av noen måneder. De har et helt annet tempo i USA, og du har stort sett bare et år på deg før du enten har lyktes eller er ferdig. Det kommer endel bra fra USA, og dette tempoet har nå begynt å gjøre seg mye mer gjeldende også i Norge. Det er helt annet trøkk. Vi har kunnet sose rundt og leve i årevis på ulike virkemidler og investorstøtte, og ulike grader av sosing kommer vi fortsatt til å oppleve, men mange bytter det ut med tempo.

– Så er ting mye mer åpent nå enn før. Tilgang på kunnskap og kompetanse er noe helt annet enn vi så for 10, 20, 30 og 40 år siden. Ting blir mer transparent, mennesker jobber mye mer tverrfaglig sammen. Før snakket man mye om dette, men det tar tid før ting blir en realitet. Ibsen traff nok spikeren på hodet da han sa «Ja, tenke det, ønske det, ville det med – men gjøre det!». Nå har tverrfaglig jobbing blitt vanlig, og det kan gi helt uventede – og innovative – resultater.

– Når vi setter sammen folk fra ulike bakgrunner, tar vi nemlig i bruk et kreativt verktøy som kalles «1+1=5» – én pluss én blir mye mer enn to. Jeg kan gi et eksempel: På 90-tallet jobbet jeg i et team der vi utviklet ventilasjonsaggregater. Vi tok inn en i teamet som var plastekspert. Han ville egentlig ikke være med, fordi han ikke kunne noe om det vi drev med. Det var nettopp derfor vi ville ha ham med! Men han hadde drevet med plast i Dyno i 17 år, og kom med masse gode innspill. På to uker hadde han utviklet et produkt som var hinsides det vi hadde sett tidligere. Han brukte nye materialer og nye tanker, og resultatet var imponerende. Det var virkelig 1+1=5 i praksis!

Kundebehov havner i sentrum

Når innovasjonstrendene endrer seg, er det også noe som forsvinner ut døra. Måter å gjøre ting på som ikke lenger fungerer. Måten å tenke på kunden i produktutviklingen er én av tingene som har endret seg, ifølge Dagestad.

– Vi merker en dreining i samfunnet når det gjelder kundebehov, det blir stadig mer konsentrasjon rundt dette. Før lagde vi løsninger uavhengig av om noen hadde behov for dem. Jeg vil ha det, ergo vil alle andre ha det. Du bruker deg selv som eksempel og kunde, og du får ikke solgt. Vi får nå en generasjon som er opptatt av at de er til for å løse et behov for kunden. Som et ledd i fagkunnskapens og verktøyenes tidsalder, får vi mer kompetanse og setter kunden mer i høysetet.

– Åpenhet og transparens kommer også kundene til gode, gjennom at innovasjon blir mer tilgjengelig. Patentering er ikke like alfa og omega som før. Når jeg tenker på innovasjon, er patenter beskyttelse. Det har samme funksjon som kondomer har for sex – det er en beskyttelse. Om du kjøper masse kondomer, betyr det ikke at du har masse sex. Og likedan: har du mange patenter, har du ikke nødvendigvis drevet mye med innovasjon, men mye med beskyttelse. Andre kan kjøpe lite beskyttelse (få patenter), men drive mye med innovasjon.

Markante skiller

Dagestad har gjennom 26 år som innovatør jobbet mye med både offentlige og private bedrifter av ulik størrelse. Han ser noen skiller som kommer til å gjøre seg mer gjeldende fremover, og som også får betydning for fremtidens innovasjonsgrad.

– Teamet vårt i Innoco har i 13 år jobbet omtrent like mye med det offentlige og det private, vi har en fot i hver leir. Mange tror at det er stor forskjell på offentlig og privat når det gjelder innovasjon, men vi opplever det noenlunde likt. Skillet kommer når vi ser på det offentliges mulighet til å «manøvrere» i innovasjonsprosessene, kontra privat næringsliv.

– La meg først og fremst påpeke at vi snakker om de samme norske menneskene som har gått på samme videregående skoler, tatt samme utdanninger, kommer fra samme samfunn og har samme kulturelle referanser – men de har havnet i to ulike leirer, privat og offentlig. Stikk i strid med kritikken mot innovasjon i det offentlige, opplever vi en bevisstgjøring der innovasjon er stadig mer på agendaen. Det offentlige er en veldig profesjonell aktør, og det sitter folk der som tar jobben sin svært alvorlig og som ønsker å gjøre den på en god måte. Problemet er bare at de sitter ombord på en skute som er tung å vende – en slags oljetanker.

– Når forandringenes vind blåser, bygger noen vindmøller, mens andre søker ly. Vi ser det over alt, både privat og offentlig. Noen trives med endring, andre gjemmer seg. Det ser vi blant annet gjennom at noen kommuner ligger og sover, noen ligger med brukket rygg, mens andre er veldig «på». Utfordringen kommer gjennom manøvreringsmuligheter. I det private kan man ta en spansk en, skjære gjennom og ta et valg. I det offentlige gjelder andre regler, blant annet må det meste ut på anbud.

– Her slår oljetankersyndromet inn. Det er nemlig størrelsen det kommer an på. Det er vanskelig både for private og offentlige aktører å være innovative når de er veldig store. Og der ligger en av de viktigste skillene mellom privat og offentlig innovasjon. Det private kan kjøpe opp mindre, innovative bedrifter, det er mindre smertefullt enn å skape selv. Dette er vanskelig for det offentlige, de er låst en annen måte til å måtte gjøre det selv, mens det private står friere hvis de har råd til det.

– Avslutningsvis vil jeg påpeke at det ikke er fremtiden vi skal frykte – men fortiden. At de løsningene som vi hadde i går, som ikke er gode nok i dag, skal bli med oss videre. Det som lages i morgen, skal dekke behovene vi har i morgen, avslutter Dagestad.

TEKST: Inger Lise Kontochristos

LES OGSÅ: 

Ordet innovasjon er i dag på alles lepper - men forstår vi egentlig hva som kreves for at innovasjon kan kunne løse problemene vi står ovenfor? Og er modellene vi bruker gått ut på dato?

Fokus på kortsiktige resultater, stigmatisering av nye ideer, «reaktiv» innovasjon og mangel på nyskapning når det går bra for bedriften, er vanligere enn du kanskje tror.

Vi lever av kundeopplevelser – vet du hva som skal til for å ligge i front? Marginal vekst og små forbedringer er ikke lenger nok for å bevare markedslederskap.

Abo annonse des 16.jpg