Den første studien som påviste et eget gen som delvis ansvarlig for en del egenskaper som ofte er ansett som viktige for gode ledertyper, var en undersøkelse av Jan-Emmanuel de Neve fra University College i London sammen med en gruppe forskere fra flere universiteter. Studien ble publisert i tidsskriftet Leadeship Quarterly i februar 2013. På grunnlag av omfattende tvillingstudier mente forskerne å kunne fastslå at arvbarheten til sentrale lederegenskaper var på rundt 24 prosent og de presenterte genet rs4950 som et viktig gen når det gjelder arveoverføringen av disse egenskapene.

Et komplekst samspill

hessen_250x376.jpgBiologiprofessor Dag. O. Hessen ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo er godt kjent med denne og annen forskning på dette området, men han inntar en litt forsiktig holdning.

-       Det finnes ikke noe eget «genet for ledelse», fordi en god leder også har med andre faktorer å gjøre, fastslår han.

Hessen forklarer at lederegenskaper vil variere fra situasjon til situasjon, og det alltid vil være et kompleks samspill av gener inne i bildet for gode ledertyper.

        Likevel er det i følge ham ganske åpenbart at noen har naturlig autoritet kombinert med ønsket om å sitte i sjefsstolen og noen vil på den annen side aldri ønske å ta en lederrolle.

-       Det jeg har sett av studier tyder på at det kan være snakk om 20-25 prosent arvelige trekk bak lederrollen. Slike tall må allikevel alltid tas med en klype salt, sier han.

Et komplisert samspill

I et foredrag som han holdt på Litteraturhuset i vår, viste han til studier som spesielt viser til genet rs4950 når det gjelder viktige lederegenskaper. Professor Hessen sier at rs4950 i disse studiene er omtalt som “ansvarsgenet”. Dette og andre gener ser ut til å regulere flere hormoner som har betydning for selvbildet og dermed også for hvilke jobber vi søker. Det dreier seg blant annet om dopamin, serotonin, adrenalin og testosteron, som er viktige hormoner for vilje, besluttsomhet og gjennomføringsevne.

Disse genene styrer hormoner og nevrotransmittere som igjen kontrollerer egenskaper som risikosøking, autoritet og aggresjon, men også omsorg. Lave nivåer av stresshormonet kortisol hører også med i den ideelle ledermiksen. Det er i virkeligheten et ganske komplisert samspill. Genene styrer reseptorer som har med signalstoffer å gjøre, og kan også påvirke antallet reseptorer. Det gjør at mengden signalstoffer som utskilles, kan bli svært forskjellig fra person til person. Mengden kan også variere gjennom livet avhengig av ytre omstendigheter.

Det er med andre ord mange faktorer som påvirker måten vi utøver jobben vår på og avgjør om vi er mest disponert for å bli ledet og styrt eller om vi er en type som selv ønsker å ta styringen.

        Hessen påpeker at selv om en person skulle inneha gener som forskere har funnet ut er spesielt viktige for å bli gode ledere, så er det ikke dermed sagt at man virkelig blir det. Genene har nemlig slett ikke alt å si. De kan sette noen rammer, men derunder er det et stort spillerom. Hvis Petter Northug hadde vokst opp i Afrika, ville hans “ski-gener” hatt mindre betydning.  Sosial status og tilhørighet har større betydning. Personlighet er selvsagt også viktig og noen den ideelle kombinasjon av empati, autoritet og strategisk blikk, men få er likevel fødte ledere.

Arnulf, Jan.jpgLedelse - ikke entydig

Professor Jan Ketil Arnulf ved Institutt for ledelse og organisasjon ved BI mener at hovedproblemet i denne sammenhengen ikke er genetikken, men selve begrepet ledelse, som slett ikke er noe entydig begrep.

-       Vi vet ikke for lite om genetikk, men om ledelse. Folk tror at ledelse alltid har vært med oss, men i virkeligheten er dette et ganske nytt påfunn, maksimum 150 år gammelt som er knyttet til en økonomisk/industriell utvikling som brøt ned tidligere tiders stabilitet, forteller han.

Arnulf sitter selv i redaksjonen for tidsskriftet Leadership Quarterly og han kan forsikre om at det vanskeligste temaet i ledelsesforskningen er å bli enig om hva ledelse egentlig ER. Så lenge forskerne sliter med det, vil de naturligvis også slite med genetikken.

BI-professoren mener det rett og slett er for mange mulige lederatferder som kan være vellykket til at det finnes enkle biologiske seleksjonsmekanismer som kan forklare dem. Genetikk spiller derimot helt sikkert en rolle for en rekke nyttige egenskaper i ledelse, men ikke alt dette trenger å være entydig eller bra for den saks skyld. For eksempel vil vi ofte foretrekke PENE og HØYE ledere og dette er helt sikkert medfødt, både hos lederne og publikum.

-       Men hvis du bruker næringslivet som kriterium, vil du se at kortere, styggere ledere gjør det minst like bra som entreprenører og konsernsjefer, sier han.

På samme måten har også aggressiv og dominant oppførsel mange genetiske komponenter, men i motsetning til hva mange tror mener han det ikke er bra å ha for mye av dette selv om dette kanskje også kan være bra i noen lederstillinger.

Fantasi og forenklinger

Historien er full av naturlige eksperimenter på "medfødt ledelse" fordi folk i lederstillinger kan begynne å avle barn med andre lederes barn, som den franske adelen, Europas kongehus og Nord-Korea.

-       Historien er full av praktiske eksempler og du kan neppe finne ett eneste vellykket, sier han.

Derimot finnes det flust med eksempler på eliter som hersker over andre med referanse til at de har et arvelig fortrinn, som Hårfagreslekten i Norge, den hvite mann i Afrika, Hitlers ariere og det japanske keiserhuset.

Den fødte leder mener han er en gammel utbredt fantasi som antakelig selv er genetisk forankret fordi den lett lar seg omforme til arvespørsmål i sosiale strukturer slik som høvdingdømmer, kongedømmer og lignende.

BI-forskeren påpeker også at de nevrotransmitterne som her nevnes, de såkalte monoaminene som dopamin, noradrenalin og flere i virkeligheten er involvert i regulering av nesten all atferd. Dermed blir det litt som å si at skjermbildet på pc'n kommer fra stikkontakten fordi skjermen blir svart hvis du trekker ut kontakten.

I annenhånds og tredjehånds biologisk psykologi kommer disse alltid opp sammen med vage formuleringer som «er forbundet med», «ser ut til å henge sammen med», «har vært knyttet til» og lignende. Han sier at vi har forskning som viser at folk tror mer på forskning hvis den er ispedd referanser til hjernen, men den blir ikke tydeligere av det.

Siden vi i virkeligheten vet så lite om ledelse, mener han vi gjør klokt i å holde en viss kritisk distanse 

-       Den fødte leder er så hypnotiserende som myte - alt fra messias-forestillinger til ringenes herre - at det er fort gjort å massere folks behov for lederporno, men vitenskap er det ikke, fastslår BI-professoren.

Tekst: Steinar Sund