90 prosent av bilførerne mener de er bedre enn gjennomsnittet. Denne selvmotsigende påstanden er en spissformulering av et godt kjent psykologfunn og brukes ofte som et eksempel på en generell holdning blant de fleste av oss – vi ser de personlige egenskapene våre som bedre enn de faktisk er. Og vi tenker på målene våre som lettere å oppfylle enn hva som er tilfellet. Dette bidrar til to lumske fenomen. Det ene kalles overdreven optimisme og det andre har fått navnet overkonfidens, eller på godt norsk – skråsikkerhet. Disse to fenomenene i fri dressur bidrar til noen av de farligste fordreiningene av dømmekraften vår.
Oppstart av småbedrifter her til lands kan være et godt temperaturmål på optimisme. I 2013 ble det etablert 31 609 personlige foretak og 22 972 aksjeselskap her til lands. Det er risikabelt å starte bedrift – så en viss optimisme er nok helt nødvendig, men den bør ikke få lov til å operere med bind for øynene. Sjansen for at en nystartet småbedrift overlever de fem første årene er på rundt 30 prosent, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Statistikk som dette er en del av det vi kan kalle utenfraperspektivet – og som handler om hvordan ting normalt utvikler seg. Hva som er mest vanlig.
Men her slår troen på at vi er bedre enn gjennomsnittet inn. De som starter bedrifter, tror nemlig ikke at disse tallene angår akkurat dem. De føler at de er spesielle og at statistikken gjelder «de andre». En av forklaringene på dette er at vi har en tendens til å ta valgene våre ut fra det som kalles et innenfraperspektiv – på våre egne planer og drømmer. Vi kjenner tross alt oss selv og de indre ressursene våre aller best. Oppmerksomheten havner derfor automatisk på vårt eget, personlige inntrykk av situasjonen. På våre egne drømmer, mål og ferdigheter. Resultatet er at vi ofte ser bort fra utenfraperspektivet – for eksempel hvem konkurrentene er og hva de er i stand til. Vi neglisjerer rett og slett den hjelpen statistikken og annen informasjon utenfra kan gi oss. Og det gjør beslutningene våre dårlig rustet for møtet med virkeligheten.
Overoptimisme som fenomen er svært godt dokumentert. Blant gründere finner vi for eksempel en sterk tendens til å tro at de tilhører en bransje med gode fremtidsutsikter. I gjennomsnitt anslo de at sjansen for å lykkes i «et foretak som ditt» var på 60 prosent. Det er omtrent dobbelt så høyt som i virkeligheten. Og det stanser ikke der. Når gründerne skal anslå oddsen for å lykkes med sitt eget foretak, sa 81 prosent av dem at oddsen for å lykkes var syv av ti eller bedre. Hele 33 prosent mente at farene for å mislykkes faktisk var lik null.
Skråsikker uvitenhet
Troen på at vi er bedre enn gjennomsnittet bidrar også til at vi overdriver evnen vår til å forutse hva som skjer fremover, og at vi er for sikre på at vurderingene våre holder mål. Denne tiltroen til vår egen dømmekraft og treffsikkerhet er kjernen i fenomenet overkonfidens, eller skråsikkerhet. Igjen er forklaringen at vi lener oss på et innenfraperspektiv hvor vi fokuserer mest på det som foregår i vårt eget indre.
En annen forklaring er at vi har en tendens til å begrunne hvorfor ting går som de går med fortellinger som styrker egoet vårt. Når noe går bra, for eksempel, slår vi oss på brystet: Det var fordi jeg kan dette så godt, eller kanskje: Det var fordi jeg jobbet så hardt. Går det derimot dårlig, skylder vi på eksterne faktorer vi ikke har kontroll over, som for eksempel: Tiden strakk ikke til, eller jeg fikk ikke den hjelpen jeg trengte. Vi forsvarer kort sagt selvbildet vårt ved å ta æren for suksess og bortfor- klare fiasko. Nå vil du kanskje innvende at tilbøyeligheten til å være skråsikker ikke gjelder deg? At du har et nøkternt bilde av dine egne ressurser? Men da er det faktisk en viss fare for at du, i likhet med meg og alle andre, tror at selvinnsikten din er et par hakk over gjennomsnittet.
Utfordringen er at skråsikkerheten vår står i dyp kontrast til det faktum at vi både er lite treffsikre og dårlige til å spå fremtiden. Tenk på dette spørsmålet: Hvor mange sysselsatte var det i industrien i Finnmark per 1000 innbygger i 2013? Noen ganger får du spørsmål du ikke vet svaret på. Likevel kan det være viktig å komme frem til rett svar på kort tid. Eller i det minste må du sette noen øvre og nedre grenser du er trygg på at svaret ligger innenfor. I boken min ”En God Beslutning” kaller jeg dette å finne «grøftekantene» ute på begge sidene.
Og på fint kalles selve avstanden – eller bredden på veibanen – mellom grøftene et konfidensintervall. Dette er et intervall du er rimelig sikker på at det riktige svaret ligger innenfor. De aller fleste av oss starter en slik vurdering med et intuitivt anslag. Men dette binder oss og gjør at vi setter grøftekantene altfor nær hverandre. Konfidensintervallene våre blir rett og slett for smale. La oss forklare det med et enkelt bilde. Henger vi opp en dart-skive på ei dobbel låvedør med hvite kanter – føler vi oss helt dønn sikre på at vi i alle fall treffer skiva. Men skulle vi vært sikre, burde vi heller sagt at vi kommer til å treffe innenfor låvedøras hvite ytterkanter.
Men er det så farlig da?
Vi er altså overdrevent optimistiske til hvordan fremtiden kommer til å utvikle seg, og vi overvurderer dømmekraften vår betydelig – selv om treffprosenten er langt lavere enn skråsikkerheten vår skulle tilsi. Men er det så farlig, da? Svaret må dessverre bli et klart og tydelig JA! Disse fenomenene kan ta knekken på alt fra personlige prosjekter til store selskap.
En konkret konsekvens av overdreven optimisme og skråsikkerhet går under navnet planleggingsfeilen. Har du noen gang tatt for lite i da du laget budsjett, bare for å se at det sprekker senere? Har du opplevd å skjønne litt for sent at du har fått med deg for få mennesker på et prosjekt? Har du blitt ferdig med et opplegg altfor sent? Antagelig har optimisme vært en del av regnestykket. Planleggingsfeilen handler om at vi lager planer og spådommer som ligger urealistisk nær det best tenkelige scenariet. Planer som lett kunne ha vært forbedret ved å sjekke fakta for lignende tilfeller.
Det finnes endeløst med eksempler på planleggingsfeil, både i det offentlige og i næringslivet. En undersøkelse fra 2005 sammenlignet jernbaneprosjekter på verdensbasis i perioden 1969 til 1998. I mer enn 90 prosent av tilfellene var forventningene om antall reisende overvurdert. I gjennomsnitt lå planleggernes anslag 106 prosent over det faktiske tallet på reisende. Og de gjennomsnittlige kostnadsoverskridelsene var på 45 prosent.
En annen konsekvens av å la optimisme og skråsikkerhet vokse fritt uten å realitetsorientere oss ved hjelp av fakta utenfra, er at vi risikerer å overse hva alle de andre er i stand til. Dette fenomenet kalles konkurrentneglisjering. Tenk på restaurantgründeren igjen. Han er supermotivert og fast bestemt på å lykkes med drømmen sin. Men han fokuserer mest på sine egne planer og ressurser. Derfor får han en opplevelse, eller en illusjon, av at han har langt mer kontroll enn han faktisk har. Det skjer fordi han ikke supplerer innenfraperspektivet sitt med utsideformasjon, og dermed ser bort fra konkurrentenes kunnskap og ferdigheter.
Så hva kan du gjøre med dette? Jo, du kan forberede deg på det uventede. Min anbefaling er at du forbereder deg på å ta feil før du handler. Forbered deg på at fremtiden slett ikke blir slik du hadde tenkt, men at den blir mye dårligere – og adskillig bedre. Da gir du beslutningen din en langt bedre sjanse til å overleve møtet med en usikker fremtid. Nå skal jeg fortelle litt om hvordan.
Kjør i grøfta på begge sider
Forskerne Soll og Klayman gjorde en gang et eksperiment hvor de spurte deltakerne om dette: Hvilket år fløy den første varmluftsballongen? Etterpå ba de deltakerne oppgi et tidsintervall for når de trodde hendelsen fant sted. De fant ut at selv om deltakerne var nesten helt sikre, var intervallene deres bare 40 prosent så brede som de burde vært (tenk på dart-skiva og låvedøra igjen). Men så gjorde forskerne en interessant vri på eksperimentet. De ba deltakerne om å spesifikt vurdere den øvre og nedre begrensningen i intervallet sitt før de svarte. Det er dette jeg nettopp kalte å finne grøftekantene på begge sider av veien. Gjett hva forskerne fant? Jo, når deltakerne ble bedt om å fokusere på grøftekantene på denne måten, forbedret de gjetningen sin fra 40 og opp til 70 prosent, sammenlignet med en statistisk optimal modell. Og når forskerne i tillegg ba deltakerne lage sin beste gjetning midt mellom grøftekantene (tenk på den gule stripen i midten av veibanen), forbedret forslagene seg helt opp til 96 prosent. Nesten perfekt, med andre ord.
Men hva betyr dette? Jo, det betyr at når vi tvinger oss til å tenke på hva som ligger ute i grøfta på hver side av veien, strekker vi forståelsen vår av hva som er mulig. Vi får en bedre idé om hvor bred veien faktisk kan være. Og svaret vi finner da, ligner mye mer på virkeligheten. Soll og Klayman har kort og godt vist eksperimentelt at du kan styrke treffsikkerheten din ved å tenke på grøftekantene. Her kommer et tips til hvordan du kan bruke denne kunnskapen praktisk. Tenk på et valg du skal ta og svar så konkret du kan på disse to spørsmålene:
Hva er det verste som kan skje med beslutningen når jeg setter den ut i livet? Og hva er det beste som kan skje?
Spørsmålene inviterer deg til å kikke ut mot grøftekantene på hver side av veien, når du skal tenke gjennom hva som kan skje i det valget ditt møter virkeligheten. Hvis du lar være å gjøre det, risikerer du å bli stående og fokusere oppmerksomheten mot ett eneste punkt rett foran deg. Bare fordi dette var din første intuitive gjetning. Men fremtiden er ikke noe punkt. Den er ikke et enkelt scenario vi må forutse. Den er en serie av utfall på en skala fra veldig dårlig til kjempebra. Og som jeg fortalte ovenfor, forutser vi langt bedre hva som kan skje med beslutningene når vi strekker oss ut mot sidene. Derfor bør du fortsette å stille spørsmålene når du skal ta nye valg, slik at du er forberedt på hva som kan skje – i beste og verste fall.
I neste artikkel forteller jeg hvordan kan vi bli enda mer konkrete når vi skal beskrive hva som kan skje med beslutningene våre der ute i grøftekantene – med en metode jeg kaller ”Før døden – og før seieren”
TEKST: Nils Tore Meland, organisasjonspsykolog, ld-d.no
Foto: Ingar Næss
Kilder: Meland, N.T. (2015). En God Beslutning – 7 grep for å velge rett. Oslo: Cappelen Damm.
