Hvis folk leser boka, og bare bruker 10 % av refleksjonene og de praktiske verktøyene, er jeg overbevist om at arbeidsmiljøet ville bedres radikalt. Her er det et potensiale for bedring, selv i norsk samfunn og arbeidsliv, som på mange måter fungerer godt. Til tross for forfatterens fokus på viktigheten av kvalitativ forskning og kvalitativ tilnærming til HR, viser han også til solid, kvantitativ forskning. Han henviser til forskning som kan «bevise» at det lønner seg å fokusere på arbeidsglede, dersom man ønsker f.eks. reduksjon i turnover (noe som jo er dyrt for bedrifter) og at de som har høy grad av arbeidsglede, innhenter opp mot «40 % mere i lønnsomhet pr. kunde i forhold til medarbeidere med lavere arbeidsglede.

I tillegg er de sjeldnere syke, og det psykososiale arbeidsmiljø trekkes frem som en stadig viktigere faktor, når man skal forklare store deler av de 32 millionene av sykedager som Rikstrygdeverket skal kompensere for. I tillegg viser Egge (2015) at mange som havner utenfor, enten det er skole eller arbeidsliv, havner i «utenforskap», ikke fordi de er for dårlig faglig, men fordi de har «dårlig selvfølelse, sosiale og psykiske problemer». Haugstad viser til Cooper (2014) som estimerer at depresjon koster europeiske virksomheter 770 milliarder NOK hvert år. Det er altså ingen tvil om at dette problemet er dyrt, og at det i norsk og Vestlig arbeidsliv finnes potensiale for bedring og ikke minst enorme, potensielle besparelser, helt nødvendig for at vi skal kunne bevare velferdsstaten som samfunnsmodell. Haugstad peker på løsninger til en meget viktig, alvorlig og avgjørende, samfunnsmessig utfordring.

Men, om man tar til seg tipsene, enten det er å bygge ut avdelinger av Internasjonalt Institutt for Seriøs Oppmuntring (IISO), eller om man bruker verktøy som å dele ut «brakort» på jobben, for å fokusere på såkalte positivt avvik, vil individene få et rikere og bedre liv. Om noen «catcher deg» i å gjøre noe bra, og fokuset går på det som funker, heller enn å bli med i et klagekor om det som ikke funker, så er jeg overbevist om at arbeidsgleden øker. Man trenger heller ikke være sosiolog (som undertegnede), for å forstå at økt arbeidsglede fremmer resultater, enten man måler den ene eller den andre form for bunnlinje.

Verktøyene fungerer uansett organisasjonens formål, i likhet til konseptet Verdsatt på jobb, som også beskrives i boka Kunsten å virke sammen på jobb. Konseptet, bl.a. beskrevet i boka Verdsatt på jobb- Verdsettelsens fem språk, har vist seg å virke like godt, enten det er snakk om økt kundetilfredshet i bank, eller økt arbeidsglede og påvirkning av medarbeidernes behandling av de de er der for – enten det er demente i hjemmesykepleien i kommunen, eller elever i skolen. Det å føle seg bra og glad, enten det er på jobb eller hjemme, i privat eller offentlig sektor, har en tendens til å få frem det beste i oss.

Det fører meg til min eneste innvending mot boka. Selv om jeg forstår at bokas fokus er begrenset til arbeidslivet, mener jeg det er nettopp det – en begrensning. Når man snakker om, eller her, skriver om «utenforskap», deprimerende frafallsproblematikk og lav selvfølelse, mener jeg det er naivt bare å fokusere på hva man bør gjøre for å trives på jobb, og for å inkludere flere ved et mer Inkluderende Arbeidsliv. Mange tall viser at mye er forsøkt, med svært dårlig effekt. Jeg mener det skyldes vår manglende evne til å jobbe forebyggende, heller enn reparerende, i det personen allerede har havnet på NAV-kontoret.

Mye forskning tyder på at ekskludering i arbeidslivet, ikke bare handler om dårlig miljø, men tidlig ekskludering, både sosialt og faglig. Når Haugstad velger å vise til tall som at «Folkehelseinstituttet viser at så mange som 63.000 barn og unge opplever mobbing. (Aarø, 2015)», samtidig som han skriver om manglende selvfølelse og depresjon, mener jeg det er vesentlig å se på tidlig barndom og foreldres (og voksne som jobber med barns) ansvar for utvikling av god selvfølelse, vesentlig for læring og sosial fungering. F.eks. viser Rigby i sin vitenskapelig baserte bok Children and Bullying at mobbingens sannsynlighet økes dersom foreldrene er for autoritære eller for ettergivende. I tillegg viser forskning at fattige barn oftere opplever stress, som setter seg i kroppen, som i stor grad påvirker barnets hukommelse og evne til å lære. Dersom man ikke lærer grunnleggende ferdigheter, enten det er lesing eller regning, reduseres muligheten for å fullføre vgs dramatisk. Det samme gjelder stress som er påført barn, enten det skyldes komplekse traumer, som er påført av foreldre i tidlig barndom eller av mobbere, eller de som ikke inkluderer i lek i storefri. Disse barna kommer ofte ikke inn i arbeidslivet, enten miljøet er raust og positivt eller ikke.

Selv om dette er på siden av bokas formål, blir jeg derfor desto mer positivt overrasket, når forfatteren vier et helt kapittel på bruk av verktøyene, nettopp på barn, i forbindelse med Larvik Håndballklubbs årlige, ukentlige håndballskole for jenter. Se for dere effekten i kommende generasjoners arbeidsliv, dersom man læres opp i å se etter og fremme positive avvik, å ta vare på hverandre og heie hverandre frem. Se for dere et arbeidsliv som preges av nettopp en god kultur – kanskje blir vi Europamestere i arbeidsliv, på samme måte som håndballjentene viser at er mulig? Heller enn jumboplass med noen av verdens høyeste sykefravær...?

Fakta boken: Antall sider:184, format: Heftet, A5, språk: Bokmål. Tittel: Kunsten å virke sammen på jobb – Perspektiv og praktiske verktøy Forfatter: Ivar Haugstad

Bokanmelder: Anita Fevang. Hun har mange års erfaring innen ledelse (privat og offentlig), opplæring og terapi, og foruten sosiologi, har hun utdanning innen pedagogikk, ledelse, organisasjon & endring, samt HR Management.

Abo annonse des 16.jpg