De snakker åpenbart mot bedre vitende. Kuren hennes er, foruten det å hverken bruke eller lytte til disse uspesifiserte kvakksalverne, å lese det hun beskriver som « en god forskningsbasert fagbok om ledelse». Hvilken bok eller bøker snakker hun om? Dette overlater hun åpenbart til leserne og ikke minst kvakksalverne selv å finne ut av. Det fremstår som en noe merkelig tilnærming (fra en som bør være opptatt av kunnskapsformidling), da hun jo tidligere i kommentaren påpekte at kvakksalverne mangler innsikt i og forståelse for nettopp ledelsesforskningen. Å sende det hun karakteriserte som « ubevisste inkompetente kvakksalvere» på let etter en eller flere fagbøker om det de etter hennes mening ikke vet noe om, er en interessant øvelse. Kanskje Linda Lai har noen forslag til hvilke bøker de – eller vi - vi bør fordype oss i?

Les innlegget til Linda Lai her:

I et tilsvar lørdag 18.juli ble ledelsesprofessoren fra BI imøtegått av direktør Kjetil A. Vedøy ved Arbeidsmiljøsenteret. Han tok blant annet til motmæle mot det han opplevde som en ovenfra og ned-holdning til særlig konsulenter som han i alle fall mener leverer resultater i hverdagen. Han stilte (med god grunn) også spørsmål knyttet til hva ledelsesforskningen og de ulike ledelsesteoriene kunne brukes til i praksis.

Kjetil A. Vedøy sin kommentar kan leses her!

Av ukjente grunner har professor Lai valgt og ikke svare på dette innlegget. Kanskje den traff litt for godt? For øvrig burde nok Vedøy møtt professor Linda Lai på at det finnes personer som åpenbart snakker mot bedre vitende når de predikerer og postulerer ulike motebegreper, målemetoder og suksessformler. Mer om det litt senere.

Jeg er fortsatt usikker på hva som var hensikten med professor Lai sitt utspill? Dersom det var å fremme ledelsesforskningen, så bommet hun stygt. For en slik ensidig ovenfra og ned-holdning fungerer rett og slett ikke i 2015. Det blir ikke nevneverdig brobygging mellom teori og praksis av slike artikler. Når vi som lesere ikke blir tilbudt noe som helst konkret knyttet til forskning og kunnskapsformidling, så fremstår det hele som en form for «god dag mann økseskaft». At BI legger kommentaren ut som «Forskningsnytt» på sine nettsider, er derfor mer enn merkelig.

Jeg opplevde selv kommentaren som provoserende og da treffer den jo «noe». La oss derfor forfølge noen av innspillene ledelsesprofessoren fra BI berørte.

Ledelsesforskningen

Linda Lai forsøker i kommentaren sin å fremsnakke ledelsesforskningen og dens betydning og relevans for særlig ledere. En skulle nesten tro at uansett hva en ledelsesforsker sier, skriver og mener, så er det sant eller i alle fall riktig. Mon det?

I fjor kunne vi lese følgende overskrift på nettet: Spenner bein under forskningen på ledelse.

I ingressen på dette oppslaget stod det: «Flere av de mest brukte spørreskjemaene i forskningen på ledelse er utformet slik at konklusjonene er gitt på forhånd, hevder en gruppe organisasjonspsykologer og informatikere».

Videre kunne vi lese: «Fire forskere i organisasjonspsykologi og informatikk ved Handelshøyskolen BI, University of Colorado og University of Malaysia stiller seg skeptiske til en fundamental antakelse innenfor ledelsesforskningen, nemlig at spørreundersøkelser gir oss ny kunnskap.

Jan Ketil Arnulf, Kai Rune Larsen, Øyvind Lund Martinsen og Chih How Bong mistenker at noen av de mest brukte spørreskjemaene i samfunnsvitenskapene er utformet slik at konklusjonene kan forutses allerede før man har samlet inn data. De fire forskerne kritiserer sitt eget fagfelt i en kronikk og en vitenskapelig artikkel som i dag publiseres i Scandinavian Psychologist».

Interessant nok var det altså to av Linda Lai sine professorkollegaer på BI (Arnulf og Martinsen) som faglig og metodisk dekonstruerte spørsmålstillingene som mye av ledelsesforskingen har lent seg på.

Oppslaget og tilgang til både kronikken og den faglige artikkelen kan leses her!

Følgende utsagn fra en av ledelsesforskerne setter det hele i perspektiv: « Jan Ketil Arnulf mener det er et interessant forskningsspørsmål hvorfor forskere og lekfolk blir så overveldet og imponert over all den statistiske kunnskapen som bare forteller oss hva språket har lagt opp til».

Konklusjonen min her blir: Som man (som ledelsesforsker) roper i skogen får man svar. Gjerne det svaret man vil(le) ha.

Skulle ikke dette være nok, så kan vi låne øre til en annen professor i ledelse, Jon Arnum Andersen ved Høgskolen i Lillehammer og Linneuniversitetet i Sverige. I en vitenskapelig artikkel med tittelen «Leadership Research: Where Irrelevance Prevails», som ble publisert i tidsskriftet Dynamic Relationships Management Journal i november i fjor, hevdet han at ledelsesforskningen mangler relevans. Andersen stilte spørsmål om den pågående ledelsesforskningen er til hjelp for ledere i praksis i hverdagen. Bakgrunnen for spørsmålet er at han mener at hovedoppgaven for en leder primært er å bidra til å nå organisasjonens mål, eller skape resultater som forbedrer måloppnåelsen. 

For å undersøke relevansen av ledelsesforskningen har Andersen foretatt en undersøkelse av 105 forskningsartikler publisert i to internasjonale tidsskifter i året 2011.

I ett innlegg i Dagens perspektiv tidligere i år, kunne vi lese en oppsummering av ovennevnte artikkel forfattet av professor Jan Ole Vanebo ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Her er noe av det han skrev og påpekte:

«Andersens studie viser at artiklene ikke har fokus på måloppnåelse («effectiveness»). I gjennomgåelsen av alle disse artiklene fant Andersen begrepet «effectiveness» én gang for hvert tusende ord, og i de samme artiklene ble begrepet «effectiveness» sjelden definert eller overhode målt. Da oppstår det et paradoks og dekopling mellom ledelsesforskning og ledelse i praksis. Hvis lederes hovedfokus er å bidra til organisasjonens måloppnåelse, er det ikke overraskende at ledere betrakter ledelsesforskningen som irrelevant og til liten nytte.

Andersen hevder at ledelsesforskningen ville være relevant hvis forskerne var mer eksplisitte om hvilke problemer de adresserer og hvem som har problemet. Relevansen for ledere må gjøres mer tydelig. Hva ledere trenger å vite er hvordan man skal handle og agere for å forbedre organisasjonens måloppnåelse. For å kunne oppnå det, må forholdet mellom lederatferd og organisasjonens måloppnåelse være i fokus. Som en konsekvens blir det et imperativ at mer forskning som er basert på objektive målinger av måloppnåelse blir produsert. På den måten – og bare på den måten – kan ledelsesforskningen igjen bli relevant og nyttig for ledere, hevder professor Jon Aarum Andersen i artikkelen. På den måten – og bare på den måten – kan ledelsesforskningen igjen bli relevant og nyttig for ledere hevder professor Jon Aarum Andersen i artikkelen».

En artikkel som i høyeste grad er forskningsbasert og som kan leses her!

Professor Linda Lais utsagn i kommentaren om at « Når noen er uenig i forskningsfunn, betyr det stort sett at de ikke liker dem» blir unektelig interessant i lys av de to ovennevnte sakene.

Det var derfor svært beroligende å lese i DN mandag 3. august at professor Tor Grenness fra BI mente det kanskje var en tanke «at ledelsesforskere på ett eller annet tidspunkt i karrieren «tvangsutskrives» til et konsulentfirma for en periode for på den måten å supplere kompetansen med nettopp det Vedøy, og til dels AOM anklager oss for å mangle?». AOM er forkortelsen for Academy Of Managements, og professor Grenness referer til denne organisasjonens bekymringer «over ledelsesforskningens beskjedne innflytelse på praktisk ledelse». AOM og professor Grenness er tydeligvis mer opptatt av å feie for egen dør enn det professor Linda Lai er.

Forhåpentligvis kan professor Torodd Strand sin kommentar i boken «Ledelse, organisasjon og kultur» hjelpe oss alle til å forstå problemet og dermed utfordringene mellom teori og praksis: «Ledelse» blir stående som et lite presist samlebegrep for en serie forskjellige fagretninger og populærfremstillinger. Det står ikke i sentrum av en enhetlig kunnskapsstruktur eller teori. F.eks. er det ingen vitenskapelig teori som sier noe definitivt om hvordan en «oppnår felles mål i samarbeid med andre».

Kvakksalvere og heksedoktorer

Professor Linda Lai er utydelig på hvem disse er, men trolig er det primært konsulentbransjen hun ønsker å ramme. Jeg er enig at det innen konsulentverdenen finnes aktører med varierende grad av seriøsitet og kompetanse. Der finner vi alt fra folk som tar betalt for å ramse opp hva andre har skrevet og forelest om uten å henvise til dem, via sertifiserte, men fortsatt ikke-kompetente coacher og til konsulent(firma)er som lover gull og grønne skoger, skreddersøm og virksomhetstilpassede opplegg. For så å kjøre det de alltid har gjort på sin ofte ensidige og ubalanserte måte. Til aktører som er svært seriøse og kompetente. Som ikke påberoper seg det å «kunne alt», og som kun lover hardt arbeid for å oppnå resultater.

Noen forsøker å dekke seg bak at de er (blitt) sertifisert. I Norge kan du for eksempel bli «sertifisert rekrutterer» ved å ta et to dagers kurs med en 3 timers teoretisk eksamen. Når en vet at i alle fall en lederrekruttering er en millioninvestering, så er jeg usikker på om et 2 dagers primært teoretisk kurs gjør en i stand til å lede en slik avgjørende og virksomhetskritisk prosess.

Så ja, det finnes nok mange kvakksalvere ute i hverdagen som kommer med (les: tilbyr) det vi kan kalle «lettvinte og upresise» tilnærminger. Tilnærminger som kan utløse prosesser de som innleide konsulenter definitivt ikke har kompetanse til å håndtere. Utfordringen i denne bransjen, som i alle andre, er å skille klinten fra hveten. Til det trengs svært kompetente innkjøpere. Kombinasjonen av ikke-kompetente innkjøpere og in-kompetente tilbydere er noe vi definitivt bør unngå.

Et av de merkeligste moteordene jeg for øvrig noterte meg i fjor var ordet mestringsledelse. Det sa og sier meg fortsatt ingen verdens ting. Hva slags ledelsesforskning som ligger til grunn for dette ledelsesbegrepet, er vanskelig å begripe. Enda mer ubegripelig er det at det faktisk var en professor i ledelse som lanserte det. Kanskje finnes det kvakksalvere innen ledelsesforskningen også?

For å oppsummere det hele bør vi alle kanskje ta det ledelsesforskere og konsulenter sier med en viss klype salt. Det er mange veier til Rom, og det finnes trolig også mange blindveier. En mulig vei å gå videre på er å begynne å diskutere hvor alle de dårlige lederne kommer i fra. For det kan jo ikke være enkelt at løsningen ligger i at bare de har vært innom en høyskole eller universitet, og hørt på en av mange ledelsesprofessorer komme med en av mange mer eller mindre forskningsbaserte leder- og ledelsesteorier, så forsvinner problemet?

Tekst: Frode Dale - Forfatter og ledelsesrådgiver

Foto: Ingar Næss, studiof2.no