Ledelse i krisetider – lederens ansvar eller kollektiv prosess?

Kommer våre rådende forestillinger om ledelse og kommunikasjon til kort når vi er i krisetider, eller finnes det en utfyllende innsikt som kan hjelpe oss og utvide vår forståelse av ledelse i forhold til dagens sammensatte situasjon, lokalt så vel som globalt? Er ledelse og kommunikasjon bare en leders anliggende? Hvis ikke, hvordan påvirker dette ledelsesprosesser?

Et fremvoksende syn på kommunikasjon(1) er at kommunikasjon er handlinger (tenke, snakke, skrive, gjøre, osv…) i en sammenheng med andre mennesker. Ideen er at kommunikasjon skaper det etterfølgende livet i motsetning til ideen om at kommunikasjon formidler liv som allerede er skapt. Kommunikasjon er handlinger hvor vi skaper mening av det som omgir oss, tar valg om hvordan vi vil forstå oss selv i omgivelsene, og samtidig koordinerer våre nye kommunikasjonshandlinger med omgivelsene.

Tar vi dette perspektivet, forstås kommunikasjon som en mangesidig prosess, hvor deltagerne søker å koordinere handlinger med hverandre, så vel som å skape og utvikle mening og forståelse. Alle disse tingene skjer på en gang, og det er en uunngåelig spenning mellom dem. Oppmerksomheten dreier seg om det som skjer i mellom.

Av dette kan vi slutte oss til definisjonen av ledelse som det å utøve ledelsesatferd. En nyttig definisjon er å se ledelse ”som å delta aktivt i et samtidig målsettende, problemløsende og språkskapende samspill med de relevante andre (2). Ledelse går fra ”å være” til ” å gjøre” i et samspill”. 

Kommunikasjonen gjøres ikke av lederen alene! Kommunikasjon skjer i samspill med andre, enten vi er det bevisst, eller ikke. Dermed er det ikke egenskaper ved lederen og/eller medarbeiderne, men derimot bevissthet og ferdigheter i kommunikasjon hos de involverte, som skaper det beste etterfølgende livet for den enkelte, organisasjonen og samfunnet.

Hva skjer om vi slutter å se på hva lederen er, gjør, og må gjøre? Om fokus legges på hva som skjer i mellom mennesker for å skape de situasjoner og den organisasjon som igjen er med og skaper det samfunnet og den verden vi ønsker å leve i? Om vi skifter perspektiv fra å leve i krisetider, til at det finnes kritiske øyeblikk som i større grad definerer hva slags resultater som skapes?

Kritiske øyeblikk er når vi i kommunikasjonsprosessen står overfor situasjoner hvor våre kommunikasjonsvalg dramatisk påvirker det som skjer videre – det etterfølgende livet. Disse situasjonene er en del av det daglige livet. Det kan være så enkelt at vi i det daglige må lære å beherske følelsene våre, slik at vi kan forstå situasjoner og handle med større bevissthet. Våre valg i slike kritiske øyeblikk kan føre til eskalering av konflikt eller det motsatte. Valget ligger i kommunikasjonen. Det samme gjelder på alle nivåer – personlig, i samfunnet, og globalt. Ved å ha bevissthet om oss selv i verden, og fokus og ferdigheter på konstruktiv kommunikasjon, kan vi velge riktig for oss selv og andre berørte i de kritiske øyeblikkene.

Lederens ansvar skifter fra selv å produsere de ”rette” tankene, samtalene og handlingene, til å bidra til at organisasjonens medlemmer kommuniserer slik at de kritiske øyeblikkene skaper de beste resultatene. Viktige felles spørsmål er; Hva er det vi vil skape? Hvor legger vi fokus? Hvilke verdier, kvaliteter og resultater ønsker vi å leve i pakt med? Hvilken resonans ønsker vi å skape i samfunnet? Hva gjør vi allerede som bidrar til ambisjonene vi har om oss selv? Når hvert enkelt medlem i organisasjonen er bevisst å delta i en skapende helhet, og at deres kommunikasjon inngår i det som skjer videre, gir det kraft og energi ut fra et positivt engasjement. Det blir mulig å håndtere de kritiske øyeblikkene slik at organisasjonens fulle potensial blir benyttet.

Lederen som ser seg selv gjennom det fremvoksende kommunikasjonsperspektivet, ser seg som leder av kommunikasjonsprosesser, hvor også arbeid oppfattes som en del av disse. Hun/han er opptatt av å gjøre organisasjonens medlemmer på alle nivåer i stand til å inngå konstruktivt i prosessene. Det rådende avsender-mottaker perspektivet på kommunikasjon gjør det mulig for hver enkelt å unngå å engasjere seg personlig. Det gjør en stor forskjell å se seg selv som en skapende del av en helhet. Man er aktør i stedet for statist. Å bringe organisasjonen dit fordrer kontinuerlige læringsprosesser hvor den enkelte blir bevisst sine personlige kommunikasjonsmønstre i samspill med andre og i praksis lærer å bidra konstruktivt og proaktivt til utviklingen. I det vi kaller ”krisetider”, hvor organisasjoner opplever at deres eksistens trues, er det desto viktigere at alle muligheter benyttes til sitt ytterste. Det er avgjørende å skape resonans - riktig bølgelengde - internt og med omgivelsene. Målet er å leve i samspill med de kreftene som gir vekst, glede og utvikling heller enn utrygghet, skansebygging og innsnevring. 

Mennesker er både berørt av, og produsenter av budskap. Lederne er medspillere innenfor den helheten som skapes. Konklusjonen vår er, at ansvaret for hva slags samarbeidsklima, organisasjon eller verden vi skaper, hviler like mye på oss alle - leder så vel som medarbeider.

1 Pearce, W. Barnett. Kommunikation og skabelsen af sociale verdener (2007) Dansk Psykologisk Forlag.

2 Johnsen, Vanebo og Busch. Ledelse av ledelsesprosessen (1995) Universitetsforlaget, Oslo

Vivian M. Luth-Hanssen, kommunikasjonsutvikler i Brief Solutions

 

 

 

 

Marit Eikaas Haavimb, kommunikasjonsutvikler i Balance+