Jeg gikk over til å snakke om min rolle som mor og stemor, som kone, datter, søster og venninne. Jeg tok meg i å forklare mine ulike hatter. Men hva står jeg for? Hva er viktig for meg? Hvordan ser jeg på meg selv? Hvem er jeg egentlig?

I løpet av en dag har vi på oss mange ulike hatter. De to hovedhattene som er viktigst for oss er vanligvis jobbhatten og privathatten. Under disse er det igjen mange ulike hatter, og vi endrer vår måte å kommunisere på, vår måte å handle på, og vår måte å behandle andre på ut fra hvilken hatt vi har på oss.

Likevel, under de ulike hattene finnes det kun en person. Denne personen har følelser, tanker og bekymringer som er der uansett hvilken hatt vi har på oss. Er det problemer på hjemmefronten vil det påvirke hvordan vi har det på jobb. Og er det gnisninger og frustrasjon på jobb, vil det påvirke hvordan vi har det hjemme. Har vi kranglet med en venn, et familiemedlem, en kollega eller en snerpete ekspeditør i butikken, vil det påvirke vår innfallsvinkel og vår kommunikasjonsmåte på alle de andre arenaene i livet vårt.

Sagt med andre ord: Hvis Håkons 13 år gamle sønn ikke trives på skolen, vil det være det Håkon tenker aller mest på, uansett hvilken hatt han har på seg. Eller hvis Trine opplever at hun og mannen sliter med forholdet, vil det være det hun tenker aller mest på, uansett hvilken hatt hun har på seg.

Det er mennesket under de ulike hattene jeg har lyst til å gi oppmerksomhet til. Vi mennesker er én person, som vi har med oss – uansett på hvilken arena vi befinner oss.

Et menneskes verdi

Min bestemor fortalte meg at hun hver eneste dag fikk sjokk når hun så seg selv i speilet. Hvem var den gamle, gråhårete, rynkete damen? Det var jo ikke sånn hun følte seg! Inni seg var hun ung og vital, med drømmer og planer og visjoner og håp. Min bestemor hadde et godt selvbilde. Dette gjorde henne til et av de mest livsglade menneskene jeg har møtt. Hun dømte aldri, selv om hun sa hva hun mente. Hun hjalp, hun så, og hun løftet frem. Min bestemor var på ingen måte perfekt, verken inni eller utenpå, men i sine egne øyne var hun god nok uansett. Som voksen kvinne ser jeg at hun på mange måter var unik. Mennesker med god selvfølelse er mangelvare.

I dagens prestasjonssamfunn er det blitt så viktig hva vi gjør og hva vi har. Det er blitt viktig hvem vi kjenner og hva vi har oppnådd. Hva med den vi er, dypest og innerst? Hvem er DU hvis du tar av deg alle hattene dine? Hvis du legger vekk alle statussymboler og titler? Hvordan vurderer du dine evner og din verdi som menneske?

 

Selvtillit, selvbilde og selvfølelse

Begrepene selvtillit, selvbilde og selvfølelse brukes om hverandre. Det er likevel stor forskjell på hva de egentlig betyr. Og det ene fører ikke nødvendigvis det andre med seg. Vi kan si at selvbilde er summen av selvfølelse og selvtillit. Det viktige blir derfor det som ligger i disse to begrepene.

I store norske leksikon finner vi dette skrevet om selvfølelse: ”Begrepet selvfølelse henviser til en avbalansert kontakt med egne sterke og svake sider på en slik måte at personen føler seg trygg i samspill med andre mennesker.”

Selvfølelse handler altså om hvordan vi vurderer oss selv; hvor verdifulle vi selv synes at vi er. Og den er nært knyttet til hvor trygge vi føler oss på egne vurderinger, tanker og meninger. Dette er den innerste kjernen i oss, og for mange er denne kjernen overraskende liten.

Anniken Hauge (sosionom og foredragsholder) sier at ”en god selvfølelse gjør at du kan være noe for andre. At du evner å akseptere og anerkjenne andre der de er. Mennesker med god selvfølelse blir ikke mobbere. De har ikke behovet for å hevde seg. De har en grunnleggende trygghet i at de er gode nok.”

Selvtillit handler om vår tro på egen mestring – vår tillit til egen evne og dyktighet. Den styrkes av at vi får til oppgavene vi går løs på.

Vi har alle støtt på mennesker som utstråler mye selvtillit og som virker veldig kompetente. Det kan være de er det, men det kan også være at dette er en strategi for å skjule en dårlig selvfølelse. Jo flinkere jeg fremstår som, jo mindre er sjansen for at jeg blir gjennomskuet og avslørt.

”Flink-pike-syndromet” bunner på mange måter ut i at vi presterer og presterer (og får bedre og bedre selvtillit) – for å demme opp for dårlig selvfølelse. Men uansett hvor flinke vi er, blir vi aldri mer verdifulle i egne øyne. Dette er fordi selvfølelsen, mitt JEG ER, ikke berøres av mitt JEG GJØR. I vår kultur tror vi at vi blir lykkelige av å være flinke. Og å vurdere seg som flink, er oftest et resultat av hva andre synes om oss og våre prestasjoner. Vi blir med andre ord ytre styrt av hva andre synes er flinkt og flott. I stedet for å bli styrt av vår indre kjerne, hva JEG vurderer som flinkt og flott for MEG. Er ikke vår kultur nettopp en bekreftelse på dette; at vi ikke blir lykkelige av å prestere? Vi presterer til vi stuper mens vi drikker mer, spiser mer eller mindre, sporter til tungen henger ut av munnen som et tørt slips, fikser utseendet vårt mer, har mer sex med flere og skiller oss oftere.

Aristoteles sa at vi er hva vi gjentatte ganger gjør, men kanskje er det omvendt? At det vi gjør springer ut fra den vi er?

Tilbakemelding og anerkjennelse

Tilbakemeldinger handler om det vi gjør, mens anerkjennelse handler om den vi er.

Vi vet at tilbakemeldinger er viktig. Det er slik vi får vite hva vi gjør bra, og hva vi kan gjøre bedre eller annerledes. Gjennom tilbakemeldinger får vi vite hvordan vi påvirker og oppfattes av menneskene rundt oss.

Vi har lært at vi skal rose andre, og vi er alle mer eller mindre flinke til dette. Det er skrevet og forsket mye på både de positive og negative sidene av ros. Alfie Kohn er en av de som har plassert ros under kategorien ytre motivasjon, og som påstår at ros kan føre til svekket selvbilde. Når medarbeidere ”blir avhengige” av tilbakemeldinger i sitt arbeid, kan dette skape uselvstendige arbeidstakere som ikke stoler på egen kompetanse og egne prestasjoner. Kohn sier at ros er av natur ovenfra og ned. Den som roser hever seg over den som roses, og rosen skjer på den måten ut fra lederens standarder.

Jeg kan godt være enig i at ros er et forsterkningsmiddel. Men jeg tror at ros virker ulikt på ulike mennesker. For en person med god selvfølelse betyr ros kanskje ikke så mye; han eller hun vet selv at det har vært bra. Det blir en bekreftelse på noe han eller hun allerede vet. For en person med lav selvfølelse kan ros lett føles ubehagelig og brysomt, fordi det ikke stemmer med det indre bildet personen har av seg selv.

Hvordan anerkjenne?

Å se mennesker for det de er, ikke det de gjør, er den enkleste lærdommen. Men hvordan gjør vi det?

Anniken Hauge skaper et godt bilde i sine kurs. Hun forklarer hvordan vi alle har en ”rockering” rundt oss. Inni denne ringen står vi godt plantet sammen med våre verdier, holdninger og meninger. For å anerkjenne andre må vi gå ut av vår egen rockering, glemme oss selv og vår egen vurdering. Den representerer oss, og er et forstyrrende element nå vi skal anerkjenne en annen person. Vi må se det andre mennesket fra deres ståsted. Og hvordan finner vi det? Det finner vi ved å bekrefte den andres følelser. Fordi følelsene våre er det som viser hvem hver og en av oss er. Med andre ord; se følelsen andre har når de gjør, ikke det de gjør i seg selv. Da bygger vi selvfølelse. Vi må ikke falle for fristelsen å bidra hele tiden, komme med råd og påtvinge den andre vår versjon av virkeligheten. Lytteren skal etterstrebe å være interessert i den andre, ikke gjøre seg interessant.

Fasiter og oppskrifter er vanskelig å komme med, men neste gang du vil anerkjenne dine medarbeidere kan du forsøke å holde tilbake din umiddelbare reaksjon. Du kan trekke pusten, gå ut av ”rockeringen” din og se følelsene som ligger bak personens utsagn eller handling. Hold deg selv tilbake, for det er nettopp slik du får andre frem.

Hvorfor er dette relevant for meg som leder?

På din arbeidsplass finner du kanskje kranglefanter, møteplagere, mobbere, de som gjemmer seg bak humor/ironi, og de som liker å heve seg over andre ved å latterliggjøre og fordumme. De forsurer miljøet og skaper utrygghet og mistillit. Og de har alle noe til felles: dårlig selvfølelse.

Så hva kan vi gjøre? Vi kan se dem! Vi kan anerkjenne dem for den personen de er – og gi konstruktive tilbakemeldinger på hva de gjør (og hvordan dette påvirker menneskene rundt dem). Vi kan gi dem tryggheten de mangler.

Mennesker som er trygge har det bedre med seg selv. Mennesker som blir sett og verdsatt produserer mer og holder seg friske. Det vil si at å bygge frem et godt arbeidsmiljø, der menneskene føler seg verdifulle, gir resultater på bunnlinja. Fornøyde mennesker bidrar nemlig til både vekst og trivsel.

Jeg tror at å vekke tanker og refleksjon kan være et verdifullt skritt i riktig retning. For dette er på ingen måte enkelt, selv om det høres lett ut – som så mye annet som har med relasjonen mellom mennesker å gjøre.

Men husk dette: ingen blir større av å gjøre andre mindre. Aldri se ned på noen med mindre du prøver å hjelpe dem opp.

TEKST: Vibeke Holtskog er daglig leder i Holtskog AS.