Ola Mæle Det brenner en brann i magen

Blid og smilende som alltid. –Stikk inn på møterommet, jeg kommer straks. Og sett deg så du har utsikt! Han forsvinner inn til håndverkerne, og jeg gjør meg klar på møterommet, i øverste etasje og nyter utsikten mot Holmenkollen. Lyst og luftig. Ola har allerede klart å skape en rolig og hyggelig stemning foran intervjuet. Kaffen kommer seilende inn på det blanke møtebordet. –Hils på Monika, søsteren til min kone. Hun hjelper til her på kontoret, og gjør en kjempejobb, smiler Ola. Her er det virkelig trivelig å være. Til tross for den tidligere tittelen ”motekonge” er Ola avslappet kledd i jeans, skjorte og bomullsvest. Og tilsynelatende beskjeden – hvis det ikke er koketteri han bedriver da!

Å skape noe der intet er
-Jeg blir alltid overrasket når noen spør meg om et portrettintervju. Jeg lurer på hva som kan være så betydningsfullt ved det å starte en butikkjede eller bygge hus. Og jeg misunner alltid dem som mener at det de gjør er meget betydningsfullt. De må føle en helt spesiell tilfredshet – kanskje selvtilfredshet. Selvfølgelig kan jeg se at enkelte sider ved det jeg har drevet med opp gjennom årene har betydning ut over det rent trivielle. Og jeg ser selvfølgelig at gründervirksomhet – det å skape virksomhet der intet var, er betydningsfullt i seg selv. Og derfra til det jeg driver med i dag, nemlig eiendom, kan bety noe og være forbundet med ansvar. Da har du ansvaret for det du setter igjen etter deg. Det skal gjerne stå der i noen hundre år, og er ugjenkallelig knyttet til deg. Jeg får en stor følelse av ydmykhet når jeg tenker på det, sier Ola Mæle. Han er født på Snåsa i Nord-Trøndelag, men vokste opp i en prestefamilie på Oppdal som yngstemann i en søskenflokk på fire. Han tjente sine aller første kroner på småjobber på gårdene rundt omkring i bygda, plukket gulrøtter, jordbær og gjorde annet forefallende gårdsarbeid. Men som 14-åring sveivet han platespilleren som diskjockey på hotellene. 

Fra legefrakk til moteklær
-Jeg fikk laget min egen plakat og greier, og reiste rundt på hotellene og spilte til dans. Etter hvert avanserte jeg til dørvakt og bartender. Og det skal sies – jeg har tjent mine egne penger omtrent så lenge jeg kan huske. Mine foreldre hadde ikke så mange av dem, og var ikke så opptatt av penger heller. Men de hadde ikke så store utgiftene på sønnen. Jeg sparte til egne ski, sykkel, skøyter etc, og lærte meg verdisettet – ”å yte for å nyte”. En god skole, og en god lærdom å ta med seg, sier Ola, og legger til at forretningsliv ikke sto særlig høyt i kurs i familien på den tiden.
-Derfor var nok ikke dét noe naturlig valg for en ung mann, og jeg så meg raskt rundt etter noe annet enn diskjockey- og bartendertilværelsen. Jeg var relativt god på ski, var på juniorlandslaget i alpint og fikk skistipend i Bolder, Denver og Utah i USA, noe som faktisk var ganske spennende på 70-tallet. Men det var forelskelsen hjemme som trakk enda mer, så det ble ikke ski og studier i USA, men snarere legestudium i Oslo. Og når jeg tenker tilbake på, og ser på argumentasjonen for hvorfor det ble legestudier, så synes jeg den er like god eller dårlig som da min far valgte å bli prest. På den tiden måtte man ha garantist for å kunne studere. Hans garantist gikk konkurs, og da måtte min far velge et billigere studium. Det ble teologi! Men sånn er det i livet – tæring etter næring. Og det er ikke alltid ideelle årsaker til at man gjør sine valg, ler Ola.
-Men jeg fullførte faktisk studiene – noe jeg er veldig glad for i dag. Gjennom legestudiene har jeg tilegnet meg en analytisk tilnærmingsevne til situasjoner og mennesker som jeg har hatt stor nytte av i forretningslivet, og glede av i livet generelt. For det er temmelig parallelt. Du får en utfordring eller et kasus, innhenter maksimalt med informasjon om forholdene, gjennom så mange kilder som mulig, analyserer situasjonen, fordøyer den, og tar, basert på godt fundert kunnskap, en rask beslutning og handler deretter. Slik gjør en lege, og slik gjør en forretningsmann. Dessuten har legestudiene gitt meg en sunn og god basiskunnskap om, og forståelse for mennesker, som er gull verdt, ikke bare for meg som forretningsmann, men som menneske, sier Ola. Men det skulle ikke bli legepraksis på Ola Mæle.

Forgapte seg
-I studietiden i Oslo møtte jeg mange forskjellige miljøer og mennesker. Jeg traff bl.a. mennesker i klesbransjen. En bransje jeg ble litt fascinert av. En av disse var Skule Eggum. Han importerte på det tidspunktet klær fra Italia. Sammen startet vi selskapet Pepper Norge AS som vi drev fra en hybel på Stabekk. Men etter hvert møtte vi Kenneth Sandvold, Ola Kongshaug og Karstein Giersvik som drev Bik Bok. De hadde drevet siden 1974, og Skule og jeg begynte på slutten av 70-tallet. Og nå tok det helt av med Bik Bok-Gruppen med merker som Bik Bok, Poco Loco, Pocolino og Odlo. Det skjedde masse spennende rundt dette konseptet, og vi hadde mye moro. Her snakker vi om skikkelig timing. Norge var nokså sultefóret på moteklær, så vi ble tatt i mot med åpne armer av unge nordmenn. Forretningen gikk over all forventning. Men da gjorde vi selvfølgelig den kardinalfeilen som mange gründere gjør. Vi mistet fotfestet, og trodde vi var udødelige og at virksomheten ville vokse inn i himmelen. Vi gapte over mer enn vi kunne svelge, og trodde vi hadde kunnskaper og kompetanse som vi faktisk ikke hadde. Bik Bok-gruppen åpnet restauranter, vi gikk inn i eiendom, startet skoforretninger og til og med godteributikker. Men det er faktisk noe i ordtaket ”Skomaker, bli ved din læst”. Det gikk over ende. Det vil si, det gjorde ikke dét. Men aksjen fikk seg en skikkelig trøkk i 1987/88. Ikke fordi vi var nedtynget av gjeld. Det var vi faktisk ikke. Men fordi forventningene til oss oversteg det vi faktisk leverte. Det året var resultatet 106 millioner kroner, som var et anstendig resultat på den tiden. Av disse var 54 millioner kroner ordinært resultat, resten ekstraordinært. Men markedet forventet 100 millioner ordinære resultatkroner. Dermed fikk aksjen juling. Vi valgte senere å selge oss ut. Det er hyggelig å se at Bik Bok lever i beste velgående og går godt i Varner-systemet den dag i dag. Det er godt for en gründer å se at det han har skapt faktisk virker. Jeg tror ikke det er så viktig for gründeren å eie, men heller se at det lever og virker, smiler Ola.

Voice of Europe
-Jeg prøvde å kjøpe tilbake kontrollen i Bik Bok-Gruppen, men lyktes ikke. Isteden hadde jeg en periode hvor jeg hadde fri og brukte tiden til å planlegge ny forretningsvirksomhet. Ut av dette reiste Voice of Europe seg. Skule Eggum var med sammen med andre dyktige kolleger. Vi kunne klesbransjen, og fortsatte i den. Vi produserte og solgte merker som Henry Choice, Voice of Europe, Boys of Europe, Jean Paul og hadde etter noen år en milliardomsetning. Nok en gang hadde vi skapt en suksess, som vi bygde og drev i 12-14 år. Men for å gjøre en lang historie kort, så solgte vi oss alle ut av Voice of Europe før jul i 2003. Det var Olav Nils Sunde som kjøpte Voice, og det skal bli ordentlig spennende å se hva kan få ut av selskapet. Jeg er helt sikker på at det blir en suksess. Han har i hvert fall et solid og godt fundament å bygge videre på, sier Ola Mæle, som ikke hvilte på sine laurbær lenge denne gangen.

Drevet med eiendom i 25 år
-Nei, ingen hvileskjær denne gangen. Men så var situasjonen en helt annen nå enn etter Bik Bok. Parallelt med Voice of Europe har jeg, sammen med Arve Nyhus, i lengre tid bygget opp Sjølyst Utvikling AS, en spennende eiendomsvirksomhet. Arve er arkitekt og den konseptuelle i partnerskapet, mens jeg er markedsmann og styrer det finansielle. Vi utfyller hverandre på en utmerket måte. Veldig mange som har bygget opp og drevet større handelsselskaper beveger seg over i eiendomsvirksomhet etter en stund. Det er mange eksempler på det. Og det er helt naturlig. For i oppbyggingen og driften av slike store selskaper som eksempelvis Bik Bok og Voice of Europe vil man nødvendigvis måtte forholde seg til eiendom, enten man er tvunget til å bygge nytt for å huse virksomheten, kjøpe brukt eller leie. På en eller annen måte vil man måtte forholde seg til eiendom, man lærer mye om bransjen gjennom flere års drift og utvikler seg lett i den retning. Odd Reitan driver med eiendom, det samme gjør Stein Erik Hagen. Og i praksis har jeg selv drevet med eiendom i 25 år. Bik Bok-gruppen eide for eksempel Kløver-huset i Bergen, og bygget et næringsbygg i Asker, for å nevne noe. Og av Bik Bok-gründerne har både Kenneth Sandvold og jeg gått over i eiendom. Eiendom er dessuten mindre intensivt enn motebransjen. Der dreide alt seg om ”nytt, nytt, nytt nytt!”. Hver annen måned måtte man opp med en ny, full kolleksjon. Mens det i eiendom er det viktigte å tenke langsiktig. Her handler det om langt mer kapital og utvikling over langt lengre tid. Og du ha visjoner og evnen til å se gull der det bare er gråstein – bokstavelig talt, sier Ola, og tar InnkjøpsNytt raskt med gjennom historikken til Sjølyst Utvikling.

Megastore prosjekter
-Vi startet selskapet for 12 år siden, og begynte med å utvikle deler av det gamle mekaniske verkstedet Thune her på Skøyen til næringseiendom. Og etter hvert har vi spesialisert oss litt i den retningen. Vi fulgte på med å utvikle det mekaniske verkstedet NEBB, og deretter Kværner Eureka. Og i dag holder vi på med Kaldnes Mekaniske Verksted i Tønsberg, som ligger flott til på Nøtterøy-siden midt imot Tønsberg by. Dette er et mønsterprosjekt som det har vært politisk konsensus om fra dag én. Her bygger vi en hel ny bydel, med en vakker gang- og sykkelbro som knytter den nye bydelen til den gamle. Vi har bygget bygningen der Direktoratet for Sikkerhet og Beredskap har flyttet inn, som har gitt oss god eksponering og et kvalitetsstempel, vi har solgt 400 av 1050 leiligheter, bygget ferdig tre boligenheter som er innflyttet, er snart ferdig med tre til og er i gang med et flott kulturhus - og ligger foran skjema. Men det viktigste er at folk er begeistret for det vi gjør.
Men vi er inne i to andre store prosjekter parallelt. På Fornebu utvikler vi 1500 mål sammen med bl.a. Selmer Skanska, Erik Bøhler, Acta, Orkla, Canica, Olympia Holding. Her er 1344 leiligheter solgt allerede og byggingen av de første boligene i Rolfsbukta begynner til sommeren. Og på Lørenskog er vi inne i et kjempeprosjekt sammen med bl.a. Veidekke og Olav Thon Gruppen. Her er vi inne i 230 000 kvm av totalt 450 000. Og når vi vet at hele Fornebu handler om 5-600 000 kvm, så sier det litt om størrelsen på Lørenskog-prosjektet. Det er veldig spennende og morsomt å få være med på. Men slike prosjekter tar tid. Vi brukte seks år bare på å få godkjent reguleringsplanen for Lørenskog-prosjektet. Og det koster! I eiendomsutvikling går det gjerne flere år hvor du kun har utgifter, og det er først når du realiserer at du kan hente de store gevinstene. Selv har vi mange hundre millioner investert i de forskjellige prosjektene, og totale investeringsplaner dreier seg om milliardbeløp. Bare i Kaldnes-prosjektet i Tønsberg har vi hittil invester flere hundre millioner kroner, og har holdt på i ti år. Lørenskog er et 10-12 års prosjekt. Så det er virkelig dimensjoner over det vi sysler med i Sjølyst Utvikling, sier Ola, som også er involvert i mer håndgripelige boligprosjekter som Gaiafjell på Hafjell og et nytt 300 måls prosjekt langs Super G løypa med 67 tomter og 250 leiligheter.

Lykkelig uvitende
-Det å skape nytt der intet var tar tid og krever en god porsjon tålmodighet. Man må faktisk regne med at ting tar mye lenger tid enn man i utgangspunktet tenkte. Men så er det heldigvis slik med oss mennesker at vi ikke kan forutsi hvordan ting går, eller hvor lang tid ting gjerne tar. Vi kan estimere, men ikke forutsi med sikkerhet. Og gründeren er som regel lykkelig uvitende om dette. Ja, slike tanker er ofte totalt fraværende – og heldigvis for det. Han eller hun ser ingen fallgruver, og undervurderer tidsaspekt og behov for arbeidsinnsats fullstendig. Gründeren ser bare muligheter, og godt er det. For ellers ville langt færre satt i gang med å utvikle eget selskap. Men det er viktig å ta vare på denne litt fandenivoldske innstillingen til unge gründere. Her har myndighetene et ansvar. De må legge bedre til rette for og motivere til nyskaping. Når unge mennesker først tørr og vil, så bør de få den støtten de trenger og ikke minst den anerkjennelsen de fortjener for den risikoen de er villig til å ta. Til syvende og sist kommer denne nyskapingen og veksten alle til gode. Uten innovasjon og entreprenørskap vil Norge raskt forvitre, understreker Ola Mæle, og er bekymret på vegne av det norske samfunn.

Mette, feite, late og rike
-Myndighetene har en uhyre viktig og samtidig formidabel oppgave foran seg. Ja, nesten uoverstigelig når vi ser på de unge tenåringene i dag. Et sosialdemokrati i overmoden fase er intet vakkert syn, og gir ingen god grobunn for gründere. Vi er blitt så mette, feite, late og rike at det begynner å lukte – og ikke særlig godt. Ungdommen er i tillegg blitt bortskjemte og uten overskudd og innsatsvilje. Jeg har fortsatt en tro på fremtiden, men ikke på vårt overmodne sosialdemokrati. Det har beveget seg fra en nødvendig likeverdskamp for arbeiderklassen til en stappmett struktur som pasifiserer og gjør folk til klienter av vår store mor – Staten. Vi er virkelig dypt inne i en usunn utvikling, og må snarest finne motstykket i en kraftig kursendring. Ellers ender nordmenn opp som usympatiske og selvtilfredse, og blir ordentlig uspiselige for andre nasjoner rundt oss. Vi er rett og slett blitt for godt vant, litt for late, og uten de store kravene og forventningene hengende over oss. Men det skal virkelig bli interessant å se hva som skjer når oljeinntektene faller og vi virkelig må ta tak i situasjonen. Jeg ser at flere land allerede har lagt inn på en kursendring og ønsker å være føre vár i forhold til samfunnsendringer. Det må vi virkelig gjøre her på berget også. Men jeg må virkelig si at det ikke ser særlig lovende ut i vårt mette og selvgode samfunn. Selv om det teknisk sett legges godt til rette for nyskaping, så er ikke grobunnen særlig god for tiden. Når ungdommen er vant til å få alt opp i hendene, er neppe mange sultne nok til å yte det som kreves av en gründer, sier Ola med en bekymret rynke i pannen.

Århundrets blåmandag
-Jeg er kjent for å kalle en spade en spade, og kanskje sette tingene litt på spissen. Det finnes selvfølgelig mye fin ungdom i Norge. Og heldigvis vet vi at det ligger en iboende kraft i oss alle. Men vi har en tendens til å sovne litt når vi har det for godt. Norge har sovnet litt, med oljen som hodepute. Og det er grunn til å rope ut en aldri så liten advarsel. Vi kamuflerer den lave norske produktiviteten og kompenserer for svakhetene i systemet, med oljepengene. Vi lever på en livsløgn. Men sann mine ord - den dagen oljeinntektene avtar kommer Norge til å våkne opp til århundrets blåmandag. Hvis vi ikke legger om kursen. Vi har fortsatt tid, men det begynner å haste. Som sagt tar det tid og må tenkes langsiktig når man skaper nytt. I løpet av ti år må vi ha skapt det som skal erstatte oljen. Men da må vi opp av køya, riste av oss søvnen, brette opp ermene og komme i gang med kreativ innovasjon, sier han.

Ruger på idéer
-Jeg kjenner formelig hvordan det brenner i magen når jeg snakker om nye ideer. Vi har jo vært med på å bygge opp Frisk-kjeden, Småfolk barnemat, Repant som skal konkurrere med Tomra, og andre morsomme ting. Det er veldig givende å hjelpe andre gründere i gang. Og jeg ruger faktisk på noen nye idéer nå. De er ikke kommet lenger enn på idéstadiet, og jeg vil ikke si mer om det nå. Men det kan hende det blir noe. En ekte gründer vil alltid ha en brann i magen. Det brenner i min, og jeg håper det vil brenne i mange norske mager i årene som kommer. Og når jeg tenker meg om – med så mange late og feite nordmenn, så er det jo fritt fram for oss som ønsker å skape noe. Og med den informasjonsflommen og de korte kommunikasjonslinjene det er i verden i dag, er jo mulighetene eventyrlige for gründere. En gang gründer – alltid gründer, smiler Ola Mæle, og det ville ikke forundre oss om vi så ham tilbake i motebransjen om ikke så lenge!