Svaret på disse spørsmål kan falle forskjellig ut avhengig av om det gjelder et arbeidsforhold eller om det er et særskilt definert oppdrag som er utført. Ved oppdragsarbeid vil også disse spørsmål i utstrakt grad være avtaleregulert. Her vil jeg konsentrere meg om det som skapes i et ordinært arbeidsforhold, og særlig om designrettigheter.

Er spørsmålene lovregulert?
For noen av disse rettighetstyper skapt i arbeidsforhold har vi en særlig lovregulering. Det beste eksempelet er den særlige lov vi har om patenter som kommer til arbeidstakerforhold – arbeidstakeroppfinnelsesloven av 1970. Den regulerer ganske detaljert hva som skal skje og hvordan spørsmålene skal håndteres. For opphavsrettigheter skapt av en arbeidstaker anses det å gjelde en generell presumpsjonsregel som sier at retten må anses å gå over til arbeidsgiveren så langt det er nødvendig for å realisere formålet med arbeidsforholdet. For datamaskinprogrammer har vi en utrykkelig regel som sier at rettighetene til slike programmer skapt i et arbeidsforhold, går over til arbeidsgiveren med mindre noe annet er avtalt.
Noen slik lovregulering har vi ikke i designloven. Liksom ved patenter og opphavsrett er utgangspunktet også for design at det er opphavsmannen – her designeren - som har retten til designet, og ved en søknad om designregistrering skal alltid designeren oppgis. Skal en annen enn designeren kunne råde over designet og for eksempel søke det registrert, må rettigheten ha blitt overført til den andre. Hva som skal til for at en slik overføring skal anses å ha skjedd, sier imidlertid designloven ingenting om. Er vi således i et helt rettstomt rom, slik at man alltid er avhengig av en særskilt avtale om dette? Nei, det antas at man må kunne søke veiledning i reglene som gjelder på de andre områdene når en avtale om overføringen mangler. Det er så nært fellesskap mellom rettighetene og de måter de blir skapt på, at det er naturlig å la de samme grunnprinsipper gjelde. Utgangspunktet for designrettigheter blir imidlertid at en overgang i arbeidsforhold må bygge på en avtale som enten er utrykkelig nedfelt mellom partene eller som må anses å være underforstått mellom dem.

En grobunn for konflikt som kan unngås ved avtale
Når imidlertid dette er situasjonen, kan det være en grobunn for mulig konflikt i enkelte tilfeller, og det generelle råd må da være en oppfordring til at dette forsøkes regulert mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Den beste løsning kan være å gjøre dette i den generelle arbeidsavtale som inngås. Skal arbeidstakeren ha designutvikling som sin hovedoppgave, bør det være selvsagt at spørsmålene knyttet til rettighetsovergangen reguleres der.  Jeg vil også oppfordre til at man vurderer slike bestemmelser i andre arbeidsavtaler hvor det er mulig at nye rettigheter kan bli skapt.

Hvordan vurdere det når uttrykkelig avtale ikke foreligger?
Det er her man bør se hen til reglene i de lovene som jeg nevnte ovenfor. Hvis en overføring av retten til designet ligger som en forutsetning for at hensikten med arbeidsforholdet skal oppnås, må det legges til grunn at den naturlige løsning er at arbeidsgiveren overtar retten til designet. Mer tvil kan oppstå hvor arbeidstakeren ikke har som sin særskilte oppgave å frembringe nye design, men hvor dette naturlig skjer under utførelsen av arbeidet.  Skal da arbeidsgiveren også ha rett til å overta retten til designet? Ved tvil her tror jeg man absolutt bør se hen til reglene om arbeidstakeroppfinnelser. Er designet skapt i sammenheng med det arbeidet som utføres og utnyttelsen av designet naturlig ligger innenfor den aktuelle bedrifts virksomhetsområde, bør arbeidsgiveren kunne kreve å overta retten til det nyskapte design. Skjer en slik overdragelse i dette sistnevnte tilfellet, vil kanskje arbeidstakeren reise spørsmål om det da ikke skal kunne kreve et vederlag for dette. For den som har som oppgave å skape nye designprodukter, vil vederlaget ligge i arbeidslønnen, men for den andre uten en slik oppgave, vil det være naturlig å be om et vederlag.
Oppfordringen blir derfor: Avtal dette på forhånd!

Skribent: Per A. Martinsen, Advokat MNA og Partner i Oslo Patentkontor AS