Som styremedlem er dette en utfordring. For styrets leder er det et «must» å finne den rette balansen.

Et svært alminnelig dilemma i styrets arbeid er hvordan man kan vise tillit til ledelsen og dens disposisjoner, samtidig være aktivt nysgjerrig og interessert i hva som foregår til daglig. Styremedlemmer som graver og spør blir sjeldent populære, noe som ofte tilflyter valgkomiteen, der slike fins.

Høflighetens pris

Det er grunn til å tro på styreledere, styremedlemmer og ledere når de sier at «de ikke visste» hva som skjedde i saker hvor det har gått galt. Snarere enn at folk prøver å skjule informasjon, eller vri på sannheten, tror jeg at mange faktisk ikke har peiling. Styrekulturer som preges av høflighet og dannelse er ganske alminnelig. Det koster å utfordre ledelsen med pinlige spørsmål.

Norge er i større grad enn de fleste samfunn preget av høy grad av tillit. Sammenliknende studier viser at nordmenn har en sterk tilbøyelighet til å stole på folk. Vi tror ledere er ærlige, til det motsatte er bevist. Sterk tillit kan dessverre både skjerme mot innsyn i ugjerninger og være hindringer i styrets jakt på innsikt i hva som foregår i bedriften, på sykehjemmet, i banken eller barnehagen.

Noen ganger hører vi ledere si at «jeg kunne ikke i min villeste fantasi tro dette skulle skje i vår virksomhet». Hvis vi skal tro på det, må vi dessverre konkludere med at fantasien ikke er vill nok. Ser ikke ledere på «Prison Break» og «Breaking Bad»?

Litt paranoia er bra

Intelgründeren Andy Grove skrev i 1997 en liten bok om ett av sine viktigste lederprinsipper; Only the Paranoid Survive. Hans råd var at du må ikke tro at ikke noen er ute etter deg, eller vil forsøke å stoppe din suksess. Kunsten er å ikke bli lammet av forfølgelsesvanvidd. Nyere forskning på et stort utvalg ledere og ansatte viser at ledere som er litt mer paranoide enn gjennomsnittet leverer de beste resultatene. 

Virkemiddel mot naivitet

Det er neppe tilrådelig å rekruttere granskere og «nysgjerrigperer» til norske styrer. Det fins imidlertid et sterkt virkemiddel mot høflighet og naivitet. Rollen som Djevelens advokat er kjent fra Vatikanets arbeid i helgenkåring. Kardinalene velger én av sine egne som får i oppgave å stille kritiske, impertinente spørsmål for å sikre seg at en helgen virkelig er en helgen.

De beste styrene sørger for å gi sine medlemmer denne rollen – på omgang. Da utvides ofte perspektivene og fagområdene for styrets innsikt. Styret får vite litt mer enn det som rutinemessig blir presentert fra ledelsen. Definisjonen på den «villeste fantasi» blir romsligere. Og styret blir klokere.

Tekst: Arne Selvik, Sosiolog og fagbokforfatter www.arneselvik.no

LES OGSÅ:

Styrearbeid i oppstart, vekst og krise

Eksternt styre – himmel eller helvete?

Layout 1