Marga Dijkman (Foto: Tone Skramstad Brække)

Jeg var på et arrangement, og ble sittende til bords med to kolleger fra et kundesenter. En kvinne og en mann. De hadde vinket meg bort til dem, da se så jeg speidet etter en ledig plass å sette meg. Så deilig med folk som er oppmerksomme, tydelige og inkluderende.

Lunsjprat

Vi finner fort tonen og blir sittende å småprate om mat, hverdagstabber og naturopplevelser. Vi deler små historier, tøyser og ler. Etter en stund, skakker kvinnen på hodet og sier; ”Jeg blir så innmari nysgjerrig på hva du egentlig jobber med? Dette er en av de morsomste og rareste lunsjsamtalene jeg har hatt på lenge. Hva er det du driver med, egentlig?

Tid for å snakke jobb.

”Jeg jobber i New Attitude med lederutvikling og organisasjonsutvikling med fokus på fellesskap, likeverdighet og det å få til det gode samarbeidet innad i team og på tvers i hele organisasjonen”, sier jeg etter å ha tatt en slurk av farrisglasset.

”Åh, da skulle du vært hos oss!”, sier kvinnen og ser bort på sin kollega. Smilene og lettheten er plutselig borte.

”Ja”, i stemmer mannen. ”Sjefen vår er helt håpløs”, sier han mens han strammer kjevemusklene og rister på hodet.

”Hvordan er det hos dere da?”, spør jeg nysgjerrig.

”Det er i hvert fall ikke noe fellesskap og likeverdighet hos oss”, sier kvinnen mens hun ler hånlig og spidder salaten med gaffelen.

De forteller at de jobber på kundesenteret i en stor bedrift som utad har et relativt godt renomé. De står for kvalitet innen den bransjen. På innsiden er det visst så som så med kvaliteten.

Plutselig spiser jeg lunsj med to frustrerte og bitre ansatte som sluttet å ha det gøy på jobben for lenge siden.

Assosiasjonenes kraft – hvordan tolker vi det som skjer?

”Hvis noen av oss kommer fem minutter for sent på jobb, setter hun opp sånne surefjesmerker på tavla”, sier den ene.

”Ja, mens hun selv kommer sent og går tidlig”, fnyser den andre.

”Og hvis hun er her, sitter hun bare med kontordøren lukket. Vi har liksom en sånn åpen-dør-politikk her, hvor lederne skal gjøre seg tilgjengelige. Vår sjef er aldri tilgjengelig hun, enten er hun ikke på jobb, eller så sitter hun bak døren sin.”

Videre forteller de meg om hvor urettferdig de synes det er når hun presser de til å jobbe ekstra hardt ved f.eks sykdom. Da får de beskjed om at de kun får 10 minutters spisepause. De skulle ønsket at hun innimellom kunne sette seg ned og hjelpe dem litt. Ta noen telefonen og avlaste dem, istedenfor å ”piske dem rundt”, som de beskrev det.

”Hva svarer hun når dere spør om hun kun avlaste dere litt på telefonen da?”, spør jeg.

”Hun sier at det er en lederfordel hun har, at hun skal slippe å sitte på telefonen”, svarer mannen.

Hmmm, sier hun virkelig det, tenker jeg inni meg. Er det et gode hun har, å slippe å gjøre den jobben som de hun er leder for skal gjøre?

”Hva er oppgavene hennes da?”, spør jeg videre. ”Hva er det hun skal bruke tiden sin på? Hva holder hun på med?”

”Det er det ingen som vet. Vi lurer på det samme. Vi bare vet at hun sitter med kontordøren igjen.”, sier kvinnen og slår ut med begge armene.

Jeg klør i fingrene etter å grave mer. Utforske og utfordre. Deres sjef er ikke der for å fortelle sin versjon. Hennes historie er sikkert annerledes. Det er ikke tid og sted for meg å gå videre her.
De får visittkortet mitt, så de kan spille meg inn senere, hvis det skulle passe seg sånn en dag. Vi avrunder samtalen med å diskutere hva som er bra ved arbeidsplassen/kollegene og hva de pleier å gjøre for å få påfyll på energikontoen.

I det minste kan jeg hjelpe de med å ikke forlate lunsjbordet i en dårlig tilstand.

Refleksjoner i etterkant av lunsjsamtalen:

Leder vs. Sjef

Jeg legger merke til hvordan de bruker ordet ”leder” og ”sjef”. De ser ikke sin leder som en ”leder”, hun er en ”sjef”. Hvordan blir ledelse og resultater forskjellig avhengig av om man er en leder eller en sjef for sine ansatte? Hvem er det folk vil ha lyst til å følge?

Er noen oppgaver for uverdige å gjøre? Hvilken signaleffekt gir det?

Det er en ledergode å slippe å ta i mot kundetelefoner. Jeg vet ikke om det er sant at hun virkelig har formulert seg på denne måten. Jeg blir nysgjerrig på hvordan hun tenker om det å sitte på telefonen og svare på kundehenvendelser.

Hvordan ser hun på den jobben, og ikke minst de menneskene som utfører den? Jeg er klar over at det finnes sjefer som ”ikke vil nedverdige seg til å gjøre andres jobb”, og alt det medfører av mistrivsel, demotivasjon, illojalitet osv.

Det virker som om det jeg akkurat opplevde i møte med de to ansatte, var synlige symptomer på at noe er fryktelig galt i bedriften, relasjonene og kulturen som råder der.

Kan en leder bidra til å skape eierskap, ansvar og motivasjon for jobben som skal gjøres, om han eller hun tenker nedsettende om oppgaven? Og enda verre; menneskene?

Overordnet formål med oppgavene, se sammenhenger i hverandres arbeidsoppgaver

De vet ikke om sin leders oppgaver. Hvor mye lettere er det ikke å arbeide og bidra, når man vet sammenhengen mellom egne og andres oppgaver og mål? Når alle vet det overordnede formålet, og hvordan deres bidrag inngår i den større sammenhengen i selskapet? Hva skal til for at ledere synliggjør dette for sine ansatte? Og synliggjør det på en måte som ansatte husker og forstår, f.eks når de får spørsmål fra noen ved et lunsjbord…

Hvilken sannhet kjenner vi, egentlig?

Det er så lett å bli revet med i andres historier om andre. Hvor lett er det ikke å bli indignert på andres vegne? Sjefen til disse to ved lunsjbordet har åpenbart noen ting hun trenger å jobbe med og bli bevisstgjort. Hva jeg fikk høre, kan si en del om henne som person. Men er det alt hun er?

Og hva vet jeg om de som satt foran meg og fortalte meg dette? Hva har de vist meg?

Hmmm...Food for thought...


Tekst: Marga Dijkman (Foredragsholder, coach og fasilitator i New Attitude - www.newattitude.no)
Foto: Tone Skramstad Brække


Les også: Fire tegn på målesyke