– Jeg mener at «lærevansker» er et veldig feil begrep på blant annet dysleksi. Jeg har ikke vanskeligheter med å lære. Vi aksepterer at folk har forskjellig læringsstil, ved at noen lærer bedre ved å lytte, andre visuelt og noen lærer best kinestetisk. Men vi aksepterer ikke dysleksi eller ADHD på samme måte. Det er så mange myter, men at vi har vanskeligere for å lære, det er feil. Vi lærer på riktig måte for oss, på våre prinsipper. En med ADHD lærer også på sin unike måte. Det er læringsstilen som er forskjellig.

– På samme måte som at det finnes leger som hevder at utmattelsessyndromet ME ikke finnes, så er det lærere, blant annet i England, som hevder at dysleksi ikke finnes, at barna bare må skjerpe seg. Det er også mange som mangler respekt for de som har slike diagnoser. Det gjør det veldig stigmatiserende og vanskelig for mange.

Lyktes på grunn av

Brand er krystallklar på at han nekter å ta offerrollen, og at han ikke har lyktes til tross for dysleksien.

– Ofte ser du overskrifter i landsdekkende aviser som viser en mangel på forståelse for hva dysleksi faktisk er. De som har lyktes, fremstilles alltid som «til tross for dysleksien». Jeg har lyktes på grunn av den. Denne «på tross av»-holdningen til dysleksi stammer fra den gang samfunnet definerte hva som var «normalt» og ikke. Nå passer ikke definisjonene lengre, men vi har ikke oppdatert dem. Dysleksi er faktisk normalt, akkurat som om det er normalt å like å gå på ski. Hvis du spør vellykkede dyslektikere om hva som er årsaken til at de har gjort suksess, vil de si at det skyldes den dyslektiske tankegangen. Den er nemlig helt spesiell. Du utvikler nemlig ulike skills på grunn av motstand og ved at du må jobbe systematisk over tid. Normaltilstanden er å ha motstand, og dette gjør at dyslektikeren som møter forståelse og aksept, faktisk trener opp en helt unik tankegang. Men altfor mange opplever liten aksept og respekt, og for disse vil da motstand være negativt, noe som kan gi følelsen av å være en taper. Det er ikke få dyslektikere i norske fengsler.

Læreren som så

– Jeg pleide å dele vanskelige ting inn i to kategorier ut fra om jeg var interessert i dem eller ikke. Det avgjorde hva jeg ble god på. Hvis jeg var interessert i noe, men det ikke var lett for meg å få til, så fortsatte jeg uansett. Hvis jeg derimot ikke var interessert i noe, og det heller ikke var lett for meg å få til, så droppet jeg det. Skrivingen var jo ikke lett for meg på skolen. Jeg fikk diagnosen som 16-åring, takket være en lærer som meg og sendte meg på utredning.

– Takket være den samme læreren fikk jeg muligheten til å kutte ut den skrivingen jeg ikke var interessert i. Hun var helt unik og burde hatt medalje. Da jeg fikk velge hva jeg ville skrive, valgte jeg det jeg likte best – kåseri og humoristiske tekster. Der fikk jeg faktisk seksere! Jeg jobbet hardt fordi jeg var interessert, og trente opp ordforrådet og skriveferdighetene. Dermed har jeg, dyslektikeren, endt opp med å være den som ofte skriver ting i jobbsammenheng.

Johan Brand - Co-Founder & CEO of Kahoot!

Feil vurderingsmetoder

Etter opplevelsen med læreren som lot ham bli god på å skrive, møtte Brand på mange lærere som ødela interessen hans for skolen.

– Jeg elsket fysikk og matte, selv om jeg også hadde diagnosen dyskalkuli, altså tallvansker. Man kan nemlig være rågod på enkelte deler av faget. Men da jeg måtte ramse opp gangetabellen helt perfekt, nyttet ikke dette for meg. En med dyskalkuli får aldri gangetabellen helt riktig. Jeg forsto komplekse matematiske ting fort, men kunne ikke ramse opp. For å gå videre til neste nivå i skolen, kreves det imidlertid at man spyr ut igjen ting man har pugget, og dette blir helt feil. Det burde vært lagt mye mer vekt på forståelse og sammenhenger. Dette gjelder ikke bare for de som har sånne diagnoser – alle med utfordringer vil slite med fag fordi det brukes gammeldagse vurderingsmetoder.

– Prøvemetodene vi bruker i skolen, er kun til for å generere datapunkter som politikerne og skolelederne kan bruke til å måle hvor flinke de er. Det sier ingenting om elevene. Samfunnet er bygget opp rundt ingeniører, økonomer, advokater og statsvitere – og de passer fint inn i denne modellen. Det er skummelt at vi ikke har politikere som ser at modellen er avleggs, og at det må nye metoder inn. Hvorfor lærer de for eksempel ingenting av Finland, som ligger langt frem i verden med en skolemodell uten lekser og med fokus på individuell læringsstil? Da jeg studerte Fine Arts i Storbritannia, var det ingen eksamener. Vi fikk vurderinger basert på arbeidet vårt – om vi hadde jobbet systematisk, tenkt godt og utfordret oss selv. Dette er noe av prinsippene jeg bruker når jeg bygger businessen min i dag. Denne måten å vurdere menneskers kompetanse på, passer bedre inn i 2017 enn en vurderingsmodell som henger igjen i industrialderen og som skaper standardiserte A4-mennesker i den den ytterenden og tapere i den andre.

God gründerskole

Sjur Dagestad er gründeren av innovasjonsmiljøet Innoco og hjernen bak verdens første innovasjonsbok i tegneserieform, «Innovatører i praksis – Norske innovasjonshistorier», som ble lansert i januar. Han mener dyslektikeren blir stigmatisert i det norske skolemiljøet.

– Skolen er den perfekte gründerskolen for dyslektikere! De møter veldig mye motstand. Hvis du kommer ut i andre enden av skoleløpet og det ikke har knekt deg, så er det å bli gründer nesten lett. Mange gründere bukker nemlig under på grunn av mye motstand, men dette er dyslektikeren så trent i at de opplever det som helt normalt, forklarer Dagestad.

Brand kjenner seg igjen i dette. Han opplevde da han startet som gründer at han kunne sette agendaen selv og få kontroll over ting, mens han i skolen følte at han ble holdt tilbake.

– Dyslektikeren er ikke standardisert i hodet. Det samme gjelder for ekstremt begavede barn, der mange også blir ødelagt av skolen. Jeg er åpen på at jeg har det jeg kaller ekstremevner, som jeg er født med. Skolen fanger ikke opp dette. Ingen ser det. Her i Norge blir man beskyldt for å være arrogant hvis man sier at man har sånne evner. Jeg har også gått på skole i USA (videregående og universitet) og Storbritannia (barneskole og universitet). I USA er det kult å si at man har evner som ikke andre har. Her på berget bør du værsågod passe inn i boksen din og ikke tro at du er annerledes enn andre. De eneste begavelsene vi godtar, er de som skjer innenfor idrett og kultur. Se bare på det lynintelligente sjakkgeniet Magnus Carlsen. Og på langrennsutøvere som har superfysikk. Disse heier vi på. Men i skole og næringsliv kan vi ikke snakke om det.

Johan Brand - Co-Founder & CEO of Kahoot!

– Det har noe med makt og ubehagelige sannheter å gjøre. Vi putter folk i båser for å kontrollere. «Du er en sånn en». Dermed oppnår vi og beholder makt. De som sitter i maktposisjoner, har ikke (eller vil ikke innrømme) at de har dysleksi eller andre svakheter, med unntak av blant annet Erna Solberg og Kjell Magne Bondevik. De andre snakker ikke om det, fordi det ikke passer inn i verdensbildet som opprettholder maktposisjonen deres. Det er ingen tvil om at ting må endres, men de som sitter med makta i politikken, næringslivet og skolesystemet, ønsker ikke grunnleggende endringer – da må de nemlig innhente makten på nytt. Vi skal gjøre som vi alltid har gjort. Hvis jeg for eksempel går inn i en bedrift og prøver å endre måten de alltid har gjort ting på, blir jeg raskt upopulær. Men det lever jeg godt med, avslutter Brand.

Tekst: Inger Lise Kontochristos Foto: Gorm K. Gaare / Eup-Berlin.com