Dessverre finnes det både menings-løse medarbeidere og ledere i hverdagen. Problemet i forhold til menings-løse ledere, er at konsekvensene kan bli langt større og mer avgjørende i forhold til de mange beslutninger de er involvert i, men ikke tør å mene nok (og annerledes) omkring.

Det at vi ikke tør eller vil være ærlige overfor hverandre, har selvsagt mange årsaker og beveggrunner. Alt i fra at noen rett og slett er «dotter» som er vant med å følge andres ordrer og meninger, gjennom de som er livredde for å komme i unåde eller opp i ubehagelige diskusjoner, utløse regelrette krangler og til de som i boken «Omgitt av løgnere» beskrives som kalkulerte og kyniske maktmennesker.

Poenget, eller la meg heller si problemet, er at de fleste uansett velger bort å si det de faktisk mener. Det at årsakene er mange og sammensatte, tar uansett ikke vekk det som blir resultatet: du får ikke virke inn på beslutningen(e), prosessen(e) eller personen(e). Ergo vil ting enten fortsette som før eller ta en helt annen retning enn den du ønsker og vil. I min verden har du på denne måten valgt (u)bevisst å være feig og likegyldig.

Jeg vet at det å konfrontere og ta opp ømme og problematiske ting er vanskelig, men det blir da ikke noe lettere dersom en ikke trener på det – eller?! For jeg mener at dette, på samme måte som refleksjonsevnen, er en muskel som må trenes og vedlikeholdes.

For det er nå engang slik at det du holder skjult aldri verken vil bli forstått eller tatt hensyn til.

LES OGSÅ: Hvordan bør ledere løse konflikter?

Mitt poeng er å bevisstgjøre deg på at du her - som ellers - foretar lynkjappe valg. Dessverre virker det som om valgene styres av en eller annen form for redsel for hva som vil skje dersom du sier det du mener. Vel, personlig er jeg mer redd for meg selv og min integritet dersom jeg ikke sier det jeg mener. Jeg trenger selvsagt ikke si det hele tiden - alltid. Jeg kan også bestrebe meg i å være så presis som mulig i mitt budskap. Det jeg likevel forventer, er at mottageren forstår at dette koster det meg å ta opp og ikke minst si, og at han eller hun er klok nok til å ikke bare lytte på hva jeg sier, men også med hva en tar dette imot med.

At det jeg sier og mener ikke alltid blir tatt hensyn til, har jeg etter hvert lært meg å håndtere. Det jeg (fortsatt) ikke håndterer, er at en ikke vil høre på det jeg har å si i det hele tatt. Da blir jeg virkelig konfronterende! Men det er nå engang meg da. Hvordan du er «stokket og programmert» legger jeg meg ikke opp i – men det bør du selv definitivt gjøre! For vi reagerer som kjent ikke på noe(n) - men med noe!

LES OGÅ: Det farligste du gjør er å unngå konflikt

For at vi skal få færre menings-løse medarbeidere og ledere, bør vi legge følgende ordtak på minnet:

«Den jeg konfronterer bryr jeg meg om. Den jeg ikke konfronterer, er for meg likegyldig»

Husk det neste gang noen tar opp noe ubehagelig eller vanskelig med - eller i forhold til – deg!

LES OGSÅ: En leders 10 bud for konflikthåndtering

TEKST: Frode Dale, forfatter, ledelsesrådgiver og lederlos. Foto: Ingar Næss StudioF2