Mange kan fort ta det litt for gitt; miljøet på arbeidsplassen, kollegaene, forholdet til sjefen; jobben generelt.

Jeg tar det ikke for gitt. Etter studiene gikk jeg arbeidsledig i sju måneder, lenge nok til at jeg begynte å gå på veggen. Jeg satt i leiligheten min hver dag, minst åtte timer mens samboeren min var på jobb, og stirra ut av vinduet. I denne perioden hadde jeg full kontroll på byggingen av naboens nye terrasse (den ble kjempefin), og siden jeg befant meg i bunnen av den dypeste bakgård var det bare det skiftende lyset på naboblokka som fortalte meg om været utenfor. Etter bare noen uker i denne stemninga begynner nabolagskafeen å føles ensommere enn den tomme stua, og når du åpner lommeboka kommer det ut en sånn tørr kvisthaug som ruller forbi i en gammel western-film.

På onsdag for fire uker siden, etter lang tid som frilanser og midlertidig ansatt med mildt sagt usikre framtidsutsikter, tilbød Adrian meg jobb i CompEdge. Der og da, on the spot: er du med? Et kvarter etterpå hoppet jeg og mamma opp og ned i armene til hverandre midt på Karl Johan.

Jobben er én ting; jeg har lengta etter å få bruke kompetansen min på noe som er verdt alle timene på lesesalen, men det som appellerte enda mer til meg, det var folka. Betydningen av samhold, tilhørighet og trygghet på arbeidsplassen oppfattes kanskje klisjéfylt for de som ikke har opplevd å ikke ha det. 

Fire dager fikk jeg på det blå og oransje kontoret til CompEdge før jeg igjen satt på sofaen hjemme.

Det krever mye å gjennomføre en onboardingsprosess midt i en pandemi, i en nasjonal krise. De hundre dagene med opplæring som kollegene mine hadde planlagt for meg ble lagt på is, bli kjent-lunsjen med Mathias måtte avlyses; jeg skulle kun møte mine nye kolleger virtuelt gjennom en PC-skjerm.

Brått var det krisetider, og for mange ble nok tryggheten og forutsigbarheten de er vant med revet opp med rota. Da blir spørsmålet plutselig om verdigrunnlaget, kulturen og miljøet på din arbeidsplass er så stødig som du trodde, eller om det nå krakelerer på flere steder?

Man sier at ingen er sterkere enn det svakeste leddet. Vel, fire dager inn i ny jobb, brått og uventet satt i husarrest, og likevel føler jeg meg som en fullverdig del av teamet, alltid en del av samtalen: stolt av å bære den oransje newb-knappen som jeg ble forært i forrige uke.

Lite er mer motiverende enn å se kollegene sine jobbe på fullt tempo i møtet med en utfordring av slike proporsjoner! Det jobbes døgnet rundt, og det er ikke fordi sjefen skriker fra en skinnstol oppe på et kontor med vindu ned til fabrikken. Adrian kjemper på gulvet sammen med gjengen sin, og strekker ut hånda til alle som vil slå følge med ham i den situasjonen vi alle deler. Og bak ham står en hel gjeng med ildsjeler, drevet av en felles purpose: å holde, ikke bare CompEdge over vann, men hele næringslivet rullende videre.

Det er nå vi får se hva vi er lagd av.

I vårt virtuelle kontor er den kollektive innstillingen ikke å tenke bare her og nå, men å se forbi krisa: Vi skal gjennom til andre siden, og der skal de samme folka stå; like lojale, like motiverte: samlet.  

Og for min del: Klar for opplæring.

Tekst: Marte Ramstad