Aksel Lund Svindal

Det sier Marius Arnesen. Han var først landslagstrener og så leder for det norske alpinlandslaget i perioden 1998 til 2010 og det er ikke så rent få suksesser han har vært med på som leder av alpinteamet. 

- Hvis man ser på antall seire i worldcup oppnådde Norge 86 seire på 20 år og det er egentlig ikke så mye. Men i de store mesterskapene tok vi 59 medaljer på 17 mesterskap og de norske herrealpinistene har tatt gull i alle OL siden 1992 og det er imponerende, og det er det ingen andre alpinnasjoner som har klart. Og det heter jo “best når det gjelder”. Men dette laget har vært “best når det VIRKELIG gjelder”. Teamet består i snitt av 15-20 personer inkludert utøverne, ledelsen, smørerne og fysioterapeutene og alle jobber tett sammen det meste av året. Og det er flere grunner til den kjempesuksessen alpinlandslaget har oppnådd, forteller Arnesen som tror den effektive organiseringen er en av årsakene til suksessen.

Verdens best organiserte lag

- Vi er som nevnt et lite team på rundt 20 personer i motsetning til Østerrike som har cirka 100 personer, og i prosessen bestemte vi oss for å bli verdens best organiserte lag. Alpint er en lagidrett bortsett fra “fra start til mål”, Der skal vi være aller best. Og for å lykkes med det må man forstå at alpinsport er en lagidrett hvor alle i teamet er like viktige. Vi bestemte oss tidlig for at teamet alltid skal være VI og ikke JEG, og et godt eksempel på at dette fungerer fikk vi under OL i Torino i 2006. Der hadde vi med fire løpere og da Lasse Kjus og Bjarne Solbakken hadde kjørt med tidlige startnummer ble rennet stoppet i to timer. Dermed fikk ikke Kjetil Andre Åmot og Aksel Lund Svindal kjørt før etter at rennet startet påny. Men før rennet startet igjen, fortalte Kjus og Solbakken de to andre om løypa og hva som var annerledes enn det man på forhånd hadde trodd om traseen, hvilke deler av løypa som var enkel og hvor i løypa man måtte være svært oppmerksom og det er ganske unikt.

For det viser bare at man ikke tenker på egen suksess men gjerne hjelper kameratene slik at de har muligheten til å lykkes. Det sier noe om samholdet og tilliten i gruppen. For holdningene i teamet er noe helt annet enn hos for eksempel østerrikerne hvor man omtrent bare har enere som ikke snakker særlig sammen, og under mesterskapet i Torino hadde østerrikerne en så tøff internkonkurranse at Herman Maier ikke en gang bodde på samme hotell som de andre østerrikske utøverne. Og utrolig nok vant Åmot og slo Maier med 13 hundredeler! Dette var for øvrig Åmots siste OL-gull, forteller Arnesen som ikke får fullrost teamet og den gode lagånden nok.

Ros og Backup

- Teamet har alltid vært dyktige på å gi ros og backe opp hverandre. Et eksempel er Kjetil Jansrud som i perioder ikke lyktes på samme måten som Aksel Lund Svindal. Men Kjetil har alltid vært blant de første til å gratulere Aksel med seieren og stolt sto han der på kollegaens vegne og sang nasjonalsangen under seiersseremonien. Derfor var det utrolig stort under OL i Vancouver i 2010 da Kjetil slo til og fikk sølvmedaljen mens Aksel fikk bronsen, og da var Aksel den første til å gratulere Kjetil som virkelig fortjente denne medaljen. Da var det paybacktime! Og for meg som leder var dette en bekreftelse på at man jobber riktig.

For teamet vårt fungerer jo som en bedrift i næringslivet og jeg tror at mange norske bedriftsledere har noe å lære fra idretten. For ledelse i idretten handler jo om det samme. Å få fram det beste i utøverne og skape best mulig resultater. Tror noe av feilen i norsk næringsliv er at svært mange ledere er opptatt av seg selv og skal liksom være best i klassen. Men skal man være en dyktig leder trenger man et omfattende nettverk, både innad i bedriften og eksternt og det interne nettverket trenger man aller mest når nedturene kommer. For de kommer og da er det viktig å ha gode støttespillere å dra lasset sammen med. Mange selvopptatte ledere får imidlertid som fortjent når det går dårlig og nedturene kommer, og med manglende intern støtte fra kollegaene er det svært kort vei til man får sparken, sier Arnesen og utdyper.

Kjetil Jansrud

Må levere

- Som sjef forventer jeg at de andre i teamet leverer. Men da er det minst like viktig at jeg som leder leverer og for at begge parter skal levere er det viktig med hyppige evalueringer. I et slikt team som lever av prestasjoner fra renn til renn kan man ikke evaluere når sesongen er over. Man må ha en kontinuerlig evaluering hvor vi korrigerer kursen underveis slik at man får luket bort feil og mangler som bare virker forstyrrende på teamet. Derfor praktiserer vi også medarbeidersamtaler en gang i måneden hvor vi prøver å fokusere på det positive og luke ut det negative.

Fellestanken i et lag er nemlig utrolig viktig, det å spille på hverandres kompetanse og rose de som er rundt seg, ikke minst de som er nest best. Vise hverandre at man setter pris på jobben som gjøres. Men dette er en lang prosess. Jeg har bare vært en del av kulturen i 12 år og da jeg overtok som leder arvet jeg positive ting fra min forgjenger, og så har jeg lagt til noen egne ting som så vil bli videreført av nye ledere som kommer inn. Og vi har alltid rekruttert ledere fra eget team og den kontinuiteten er viktig, forteller Arnesen. Han ser for øvrig flere likheter mellom alpinteamet og måten de norske langrennsjentene er organiserte.  

Jobber sammen

- Det vi har gjort i teamet er jo veldig likt det som de siste årene har skjedd i norsk damelangrenn hvor man jobber sammen i team og backer opp hverandre. På den måten bidrar man med egne kvaliteter og kompetanse som “Hva kan DU bidra med?”. Alle kan nemlig bidra med noe for å styrke teamet ytterligere, og det er alltid gøy å feire med eget lag, og det er helt vilt å oppleve den gode følelsen når man lykkes sammen som lag og et team som fungerer, sier Arnesen som innrømmer at det også har vært nedturer.

Nedtur og krise

- Klart vi også har hatt mange nedturer og kriser og da har det vært viktig å ta disse nedturene internt og ikke i media. Kjetil Andre Åmot er jo et godt eksempel på dette. Han har ved flere anledninger mislyktes i renn og havnet langt nede på resultatlisten. Men han har aldri klaget på smørerne, treneren eller andre årsaker fordi det gikk dårlig. Han har kun seg selv å takke og han er da bare interessert i hvordan han skal lykkes neste gang. Når nedturene kommer som i en hver annen bedrift er det viktig å kommunisere riktig med gode samtaler. For vi snakker jo tross alt om utøvere som skal konkurrere i bratte bakker i 130 kilometer i timen og da er det min jobb å ta ut laget med tanke på hvem som kan beherske løypa og hvem som ikke bør starte. For dette er en risikosport hvor selv de aller beste kan feile, slik som Aksel Lund Svindal i Beaver Creek i 2007. Her falt som kjent Aksel stygt i utforrennet og da jeg besøkte ham på sykehuset like etter fallet skjønte jeg at han var langt dårligere enn det jeg var blitt fortalt. Han var faktisk svært alvorlig kvestet og etter besøket gikk jeg i tenkeboksen før jeg snakket med de andre utøverne.

Jeg fortalte ikke hele sannheten om hvor dårlig Aksels tilstand egentlig var, og pyntet vel heller litt på historien og lot utøverne selv velge om de ville kjøre rennet i samme løypa neste dag. For å få ulykken ut av systemet satte vi oss ned sammen og pratet i over tre og en halv time hvor min jobb som leder var å skape trygghet, og etter den samtalen valgte utøverne å kjøre neste renn hvor vi gjorde det svært bra. Aksel på sin side hadde bare en tanke i hodet mens han lå på sykehuset og det var å lære av sine feil og lære hvordan han skal unngå samme feil i framtiden og,… hvordan han igjen skulle komme øverst på pallen. Og utrolig nok greide han det året etter, forteller Arnesen som hevder at viljen til å lykkes har med kulturen å gjøre.

“Unbeatable Happy Boys”

- Vi har over lang tid jobbet bevisst med å skape en kultur på det å være best og da må man også jobbe med nedturene. I 2003 hadde vi en forferdelig sesong og da satte vi oss ned sammen med utøverne og gjorde følgende refleksjoner: Hvem skal vi være? Og da kom Lasse Kjus opp med denne formuleringen: “Vi skal bli “Unbeatable Happy Boys”. Og det var nettopp det som skjedde. Den neste sesongen ble helt fantastisk hvor vi vant utrolig mange renn. Men så kom en ny nedtur. For sesongen deretter trodde vi at vi var “unbeatable”, men glemte forutsetningen, nemlig det å skape en kultur på å bli best. Så den sesongen endte vi kun opp med å være “beatable unhappy boys”. Og det vi lærte av denne erfaringen var at når det først går på ræva er det viktig at alle jobber sammen og støtter hverandre. For den største faren når det går bra er faktisk at man glemmer selve forutsetningen for det å lykkes.

En annen faktor som er viktig for å lykkes er den interne kommunikasjonen. At man kan snakke sammen og stille noen krav. Hva forventer du av meg som leder? Hva forventer jeg som leder av deg? Folk er for dårlige til å spørre hverandre. For den gode samtalen og kommunikasjonen er med på å skape en rå suksessfaktor. Men for å gjøre suksess må man også fungere sosialt i teamet. For når 20 personer er på konstant reisefot over lang tid med mye stress og store krav, er det sosiale svært viktig, det at vi er flinke med å backe opp hverandre og igjen er det viktig å framheve hva VI har gjort og ikke hva JEG har gjort. Og så er det viktig med de gode spørsmålene, sier Arnesen som mener at jobben som landslagstrener var verdens beste jobb.

“Unbeatable Happy Boys”

Fantastisk team

- Dette er bare et helt fantastisk team å jobbe med. For jeg har aldri opplevd at noen er ute etter jobben din eller andres jobb i teamet. Her kjenner man sin plass og vet hvor viktig man er for at helheten skal fungere, og som sjef i et slikt team er man leder 24 timer i døgnet. Og som leder skal du gå forran med et godt eksempel, og da bruker man hele seg. For uansett om det er juleaften, nyttårsaften eller 17. mai jobber man omtrent døgnet rundt og som leder skal man gjøre en best mulig jobb som de andre i teamet kan dra nytte av. Og det er ingen tvil om at jobben med teamet har gjort meg til den lederen og det menneske jeg er i dag, og årene som landslagstrener var noen helt vanvittige lærerike år som jeg aldri ville vært foruten, sier Arnesen.


Tekst: Kaare Skevik jr.


Fakta – Marius Arnesen:

  • Marius Arnesen 41 år, gift med Ellen Arnesen, 2 barn (Mikkel 6 år, Hedvig 4 år)  
  • Landslagstrener Alpint for Australia, 1994-1998
  • Landslagstrener Norge Herrer Alpint Europacup, 1998-2000
  • Landslagstrener Norge Herrer World Cup, 2000- 2005
  • Landslagssjef Norge Herrer World CUP, 2005- 2010
  • Sportsjef Norefjell Skisenter AS, 2010-
  • Trenerutdanning A/B/C/D kurs Norges Skiforbund Alpint
  • Har vært med som trener i seks Alpine VM og tre Olympiske Leker
  • Andre roller verv:
  • Årets trener Idrettsgallaen, 2008
  • Chairman Coaches Working Group Alpine World Cup, 2008-2010
  • Ekspertkommentator NRK alpint, 2010- 
  • Norges Representant i World Cup Committee Alpine, – 2011-
  • Foredragsholder: Vi kulturen, 2010


Les også: Ingvar Kamprad avslører sine syv beste råd om lederskapSjefen er viktigere enn selve strukturen på arbeidsplassen