Mamma sitter i foreldresamtale med læreren min i 5.klasse, og blir informert om utfordringene rundt sin litt vel initiativrike, snakkesalige og nysgjerrige 10-åring med mark i ræva… Allerede da var en del av mine mest tydelige karaktertrekk en markant del av min hverdag…

For en 27 år gammel trebarnsmor var det nok muligens ikke den hyggeligste beskjeden å få, det at den midterste dattera hennes ikke tilpasset seg rammene som læreren hadde satt. Heldigvis så mamma den gang at saken hadde flere sider, og at det som gjorde meg til noe som kunne ligne en vimsete Gordon setter i søk også var et personlighetstrekk med positive sider…

Jeg har alltid vært litt vel streng med meg selv, og brukte mye tid i min ungdom og tidlig voksen alder på snakke meg selv ned med fokus på de områdene jeg følte at jeg ikke strakk til. Hvorfor kunne ikke jeg være like strukturert og fokusert som alle andre? Hvorfor klarte jeg aldri å bestemme meg for noe? Hvorfor kunne jeg aldri ta i mot trenerens instrukser på nye øvelser? Hvorfor mistet jeg all inspirasjon når noen forklarte meg spesifikt akkurat hvordan jeg skulle løse et oppdrag, når noen laget rammer for meg og når jeg ikke fikk gjøre det på min måte? Hvorfor fikk jeg følelsen av klaustrofobi når noen forventet at jeg skulle bruke mine kreative evner, men samtidig ga meg masse begrensninger for hva jeg kunne gjøre?

Nå har vi nådd 2015, og jeg har jaggu blitt 37 år. De siste to årene har jeg brukt ferier, helger og ledige stunder på studier, bl a for å bli autorisert bruker av noen fantastiske verktøy som gjør at du kan kartlegge dine særegenheter/preferanser…. I verktøyet JTI, kan jeg kartlegge hva som gjør deg til deg, ved at du fyller ut en test (som jeg visstnok ikke skal kalle test, men som jeg ikke finner et alternativt ord for). Denne testen gir deg et resultat på fire ulike dimensjoner. På en av dimensjonene får du forenklet forklart en indikasjon på hvordan du opplever verden rundt deg.  En annen sier noe om hvordan du velger å forholde deg til disse opplevelsene. Samlet gir akkurat disse mentale funksjonene et utrolig godt pekepinn om hvordan man fungerer i hverdagen.

Det jeg har funnet ut, er at de særtrekkene som frustrerte læreren min i 5.klasse, også er de trekkene som gjør at jeg presterer på andre områder, og som i stor grad har gjort at jeg har blitt den jeg er:

Min motstand mot å ta i mot og arbeide med små detaljer, gjør samtidig at jeg er veldig god til å se det overordna bildet, tenke helhetlig og se muligheter.

De gangene jeg er ufokusert og dårlig på å ta i mot beskjeder er det ofte fordi jeg har en fot tilstede her og nå, og den andre langt fram i tid, at jeg allerede i gang med å fokusere på framtidige muligheter.

Hvis jeg har problemer med å konkludere og bestemme meg for noe, er det som regel fordi jeg heller liker å holde alle muligheter åpne, være fleksibel og regulere/justere prosesser underveis, og dermed evner å ta uforutsette utfordringer på sparket.

Det at jeg ikke liker når noen gir mye detaljerte føringer for hvordan jeg skal utføre en oppgave, er de samme preferansene som gjør meg over gjennomsnittlig kreativ når jeg får det handlingsrommet jeg trenger.

Dersom vi vet noe om egne og andres særtrekk, er det enklere for oss å gjøre små justeringer som kan bedre kommunikasjon og samhandling. Jeg kan f.eks. bli flinkere til å minne meg selv på at ikke alle er komfortabel med å «ta det på sparket» eller «se det an når vi kommer dit», slik jeg ofte har en tendens til å si. Jeg kan bli flinkere til å ta høyde for at noen har behov for å planlegge nøye. Jeg kan minne meg selv på at min mangel på detaljfokus, det at hodet mitt er mer i framtida enn tilstede her og nå, fort kan resultere i at jeg finner leverposteiboksen i fryseren, ikke har kontroll på nøkler og lommebok, at jeg kjører rundt med fotballskoene på biltaket og at jeg ikke får med meg den viktige beskjeden om å levere en balje salat til middagen på sommerskiskolen kl 16 akkurat den og den datoen(beklager igjen, Anne, men salat til kveldsmat var forhåpentligvis ikke så verst det heller…) Med andre ord, jeg har utviklingspotensiale, men nå vil jeg at det skal være slutt på den tida der jeg slakter meg selv for ikke å være BRA NOK. Ingen kan være bra på alt! Det som irriterer meg litt, er at jeg måtte bli nærmere 40 år før jeg godtok dette…

Tekst: Åse Børset, Trialog

BLI ABONNENT - KLIKK HER!

LederNytt forside 04 2015 web.jpg