Huse,%20Morten_200x289.jpgJeg er en av flere fra Norge som i de senere årene nesten har reist verden rundt og fortalt om våre erfaringer med den norske loven om kvinner i styrer. De kommende ukene vil jeg være i diskusjoner med spanske og skotske myndigheter. Jeg blir spurt om hva jeg mener om loven, har den vært vellykket og om de burde følge Norges modell for å øke kvinneandelen. Boken handler om dette.

Personlig har jeg vært meget positiv til loven. Den har klart å oppnå noe som man ikke klarte å gjøre gjennom frivillige virkemidler. Det umiddelbare formålet var å få flere kvinner inn i styrer. 

Gjennom “glasstaket”

Gjennom mange år hadde vi i Norge prøvd å øke kvinneandelen.  Aktive kvinnenettverk og kvinnegrupper hadde dette på sin agenda allerede i slutten av 1980-årene, og det var mange som argumenterte for hvor viktig dette var. Kvinnesak var startpunktet da, og det ble hevdet at kvinner ble diskriminert i forhold til viktige posisjoner i næringslivet. “Glasstaket” var ett av begrepene som ble anvendt. Dette begrepet innebar at selv om det var mange kvinner med ambisjoner som deltok i norsk arbeidsliv, så støtte de på et usynlig tak – et glasstak som stoppet dem – før de nådde topp posisjonene.

Allerede i mange år har vi i Norge sett det som viktig og hatt det som mål, å ha kjønnsbalanse i viktige posisjoner i samfunnet. Det har medført normer for og kvoter (frivillige eller påtvungne) om å ha kjønnsbalanse i politikken og i offentlige råd og utvalg. Men i én av de viktigste arenaene i samfunnet – de store bedriftene – var det tilnærmet bare menn i topp posisjoner. Både som toppledere og i styrene. Anette Olsen var omtrent den eneste. I 1990 var det bare fire prosent kvinner i styrene i de børsnoterte bedriftene. Denne skjevheten gjorde at stadig flere samfunnsaktører begynte å engasjere seg for å få flere kvinner inn i styrene.

Argumenter ut fra bedriftsøkonomisk lønnsomhet

Jeg var blant dem som ble trukket inn i debatten rundt 1990. Den gang var jeg veileder for flere masteroppgaver som hadde kvinner i styrer som tema, og dette ble allerede den gangen en del av min forskningsagenda. Fokus var imidlertid å vise at det lønner seg for bedriften å ha kvinner i styrer. Og jeg fikk resultater som viste det. Styrearbeidet ble bedre jo flere kvinner det var med i styret. Antall kvinner påvirket spesielt styrets strategiarbeid. Allerede i begynnelsen og midten av 1990-årene ble det argumentert for at det lønner seg å ha kvinner i styrer.

Ulike virkemidler

Det ble videre igangsatt flere opplæringsprogram og mange seminarer for å fremme kvinneandelen i styrer, NHO kjørte på sitt program om “kvinner til topps”, Likestillingsdirektøren (Ingunn Yssen) sammen med Administrasjonsministeren (Laila Dåvøy) etablerte kvinnedatabasen. Formelle nettverksprogrammer og mentorprogrammer ble også etablert. Men fram til slutten av 1990-årene skjedde det ingen endring i kvinneandelen i styrene i børsbedriftene. Tilsvarende tall kom også for ASA-bedriftene. Kvinneandelen var kommet opp i ca seks prosent, men årsaken til den lille økningen var at i midten av 1990-tallet ble det børsnotering for sparebankene.

Politiske tiltak i Sverige og Norge

I Sverige var diskusjonen og tiltakene kommet litt lenger enn i Norge. Organisasjonen “Ruter Dam” hadde i flere år arbeidet aktivt for å øke kvinneandelen, men ingen ting skjedde der heller. Det kom da en diskusjon i Sverige om man burde innføre en lovregulert kjønnskvotering til styrevervene. Denne diskusjonen ble også fanget opp i Norge, og Likestillingsminister Valgerd Svarstad Haugland begynte å forberede en slik lovregulering i Norge.

 I Sverige ble etter hvert forslaget om lovregulering forkastet, men Svarstad Haugland fortsatte forarbeidet og sendte ut til høring et forslag om lovregulering – 25 % kvinneandel i alle norske aksjeselskap. Hennes argument for forslaget var at samfunnet ville være best tjent med å ha både menn og kvinner i viktige posisjoner i samfunnet. Dette forslaget ble senere revidert av den kommende Likestillingsministeren (Karita Bekkemellom) som foreslo 40 % kvinneandel i ASA-selskap. Og da Bondevik 2 regjeringen kom, fikk Likestillingsministeren (Laila Dåvøy) i oppdrag sammen med Næringsministeren (Ansgar Gabrielsen) å følge denne saken opp. I februar 2002 tok Gabrielsen saken i egne hender og annonserte at det skulle komme en lov om kjønnsregulering. Han brukte argumenter om at norsk styrene, bedriftene og norsk næringsliv helt klart vil være best tjent med kjønnsbalanse i styrene. Kvinneandelen var fortsatt på bare ca seks prosent, og han så “seg lei av at ikke noe skjedde”.

Solnedgangslov

Men lovforslaget førte til endringer. Norsk næringsliv var sterkt imot et slikt lovforslag, og NHO satt som mål at de skulle klare å møte lovens krav gjennom frivillige virkemidler og frivillige innsats fra bedriftene. Gabrielsen og Dåvøy ventet derfor to år for å gi NHO og norsk næringsliv en sjanse til å klare målene gjennom frivillighet. Loven ble derfor kalt en solnedgangslov. NHO etablerte programmet “Female Future” for å hindre at loven skulle komme, men resultatene var begrenset og så kom loven – og deretter kvinnene. Vi har i dag førti prosent kvinner i ASA-bedriftene som følge av loven.

Verden ser til Norge

Og verden ser til Norge. I begynnelsen ble Norge og loven stort sett latterliggjort. Internasjonalt ble det hevdet at loven ville ødelegge den norske økonomien, det ville ikke finnes nok kompetente kvinner, og kvinnene som ble valgt inn ville oppleve det som negativt å være kvoteringskvinner (tokens). De ville bli styremedlemmer ut fra kompetanse og ikke ut fra kvotering. Nesten alt ble svartmalt.

Snøball som begynte å rulle

Men det fantes også aktører i ulike land som begynte å se på hva som skjedde i Norge. Allerede fra omtrent 2005 ble jeg bedt om å holde foredrag i ulike land om det norske eksperimentet. Også i andre land var man blitt lei av at det ikke skjedde noen økning i kvinneandelen i styrer. Initiativ kom fra kvinneaktivister, politikere, politiske partier og journalister, og temaet begynte å komme mer fram på forskningsagendaene. Det var en snøball som var begynt å rulle. Initiativ kommer fra Frankrike, Spania, Tyskland og Nederland. Hva skjedde i Norge? Interessen kom etter hvert også fra ulike næringslivsaktører, og da man så at snøballen begynte å vokse, vokste også motengasjementet hos ulike aktører. Stadig flere så at man måtte prøve å stoppe den norske snøballen før den ble for truende.

Fra snøball til snøskred

Det kom etter hvert lover i land som Spania, Nederland, Frankrike, Belgia og Italia. I andre land begynte man å frykte et snøskred, og snøskredet ble utløst for fullt da EUs kommisjonær for juss og likestilling annonserte at det skulle innføres en felles EU lov om kjønnsbalanse i styrene. Interessen og motargumenter kom da i stadig flere land, inklusive land med andre lovtradisjoner (commom law i motsetning til civil law som vi har her) enn de vanlige i Europa, land som for eksempel England, Australia, New Zealand og USA. Her så man med interesse på utviklingen, men konkluderte stort sett med at lovreguleringer i disse landene var uaktuelt, og at man skulle få tilstrekkelig kjønnsbalanse via frivillige virkemidler.

Norske “ambassadører”

Det blir stadig mer tydelig at loven ikke har ødelagt den norske økonomien, og at kvinnene som har kommet inn i norske styrer er godt kompetente. Samtidig blir aktører i stadig flere land i alle verdensdeler utålmodige i forhold til manglende utvikling i eget land. Og jeg sammen med en del andre norske “ambassadører” får spørsmålet – skal vi følge det norske eksempelet. Er det veien å gå også i England og Australia? I alle fall stiger den politiske temperatur etter hvert som man ser at snøskredet nærmer seg. Når jeg blir spurt så har jeg ikke noe klart svar på om de bør følge det norske eksempelet. Jeg er i utgangspunktet ganske skeptisk. Man kan ikke automatisk føre over de norske reguleringene til andre land. Kultur, institusjonelle forhold, sosiale forhold og kvinners plass i samfunnet varierer mellom ulike land. En lovregulering eller en slik sjokkinnsprøytning i samfunnet kan ha ulike konsekvenser for styrers arbeid og bedrifter, for kvinners situasjon og for rettferdighet i samfunnet. Det er svar på en del av disse spørsmålene vi søker å ta opp i boken “Getting Women on to Corporate Boards: A Snowball Started Rolling in Norway”.

“Getting Women on to Corporate Boards: A Snowball Starting in Norway”

Vi begynner med å illustrere den norske historien gjennom bidrag fra blant annet Laila Dåvøy. Deretter diskuteres med norske og internasjonale eksempler hva som er gjort for å få flere kvinner inn i styrer. Her finner vi norske bidragsytere som Elin Hurvenes og Elbjørg Gui Standal. Bokens tredje har beskrivelser og historier fra norske kvinner som aktivt har blitt styremedlemmer. Her finnes blant annet eksempler fra Nini Høegh Nergaard, Merete Lütken, Thorhild Widvey og Ingvild Myhre. I den femte delen presenteres resultater fra norsk og internasjonal forskning om kvinner i styrer og resultater av den norskeloven. Blant de norske bidragsyterne er Agnes Bolsø, Gro Ladegård og Vibeke Heidenreich. I den sjette delen presenteres den politiske debatten i ulike land. Her finnes blant annet et bidrag av Viviane Reding.

Ingen entydig konklusjon

Redaktørene av boken er fire professorer: Silke Machold fra England, Katrin Hansen fra Tyskland og Marina Brogi fra Italia i tillegg til meg. Vi presenterer ingen entydig konklusjon, men viser til betydningen av forskjellige politiske, institusjonelle, sosiale og kulturelle forhold, samt til sentrale aktører i ulike land. Effektene vil først og fremst finnes på lang sikt, og vi kan alle være med på å påvirke dem.

Referanse:

Machold, Huse, Hansen & Brogi (2013): Getting women on to corporate boards: A snowball started rolling in Norway, Cheltenham: E.Elgar

TEKST:

Morten Huse, professor dr. oecon

Handelshøyskolen BI, Institutt for Kommunikasjon, Kultur og Språk

Universitetet i Witten/Herdecke, Reinhard-Mohn-Chair i Management and Governance