Når du skal beskytte et varemerke, må du fortelle varemerkemyndigheten nøyaktig hvilke varer og tjenester du ønsker at registreringen skal dekke. Selv om du skulle ønske det, kan du ikke bare angi: Alle varer og tjenester. For å gjøre det tilsynelatende komplisert for deg, har man også laget et klassesystem som varene og tjenestene skal plasseres innenfor, men her vil du kunne søke hjelp hos et patentkontor eller hos Patentstyret. Klassesystemet er først og fremst et middel for å regne ut hvor meget du skal betale i offentlig avgift. Grunnavgiften dekker inntil 3 klasser, og du må derfor betale mer hvis flere klasser skal med.
 Dette klassesystemet består av 45 klasser hvor de varer og tjenester som anses å høre sammen, er plasser i samme klasse. Eksempelvis har klasse 25 overskriften: Klær, fottøy og hodeplagg. Denne overskriften kalles gjerne «klasseteksten», og denne kan du bruke i søknaden. Du kan ikke bare si: alle varer i klasse 25, slik du kunne tidligere; du må positivt angi varer og tjenester. Her i starten er det ikke egentlig mange snubletråder og hindrene er lave, men også her er det sikre rådet: Søk hjelp!

Dekker denne «klasseteksten» alle varene og tjenestene i klassen?

Det er her det begynner å bli riktig moro og hindrene høyere. I dag er det allment akseptert - og i hvert fall gjelder dette for Norge – at en klassetekst ikke automatisk dekker alt som inngår i klassen. Dette har også EU-domstolen kommet til. Spørsmålet er om den vare eller tjeneste du sikter å oppnå beskyttelse for, kan anses å dekkes av ordlyden i klasseteksten? Gjør den ikke åpenbart det, bør du for å sikre deg ditt ønskede vern for sikkerhets skyld nevne akkurat de varene eller tjenestene.

Klasse 9 samler mange forskjellige varer, herunder «vitenskapelige instrumenter» og «apparater og instrumenter til veiing og måling». I denne klassen hører også «ønskekvister» hjemme, men de færreste vil vel kanskje si at dette er et vitenskapelig instrument eller et måleinstrument. Skal du være sikker på å få vern for dine ønskekvister, må du nok nevne denne varen særskilt i søknaden.
 Du har kanskje funnet frem til denne eksisterende klasselisten på Patentstyrets hjemmesider, og det du skal beskytte ditt varemerke for, er «soveposer». Begynner du å lete gjennom alle klassetekstene, er det absolutt ikke lett å forstå i hvilken klasse denne vare hører inn under. Svaret er klasse 20. Hva? Denne klassen omfatter jo i utgangspunktet «møbler», og du vil neppe kalle en sovepose for et møbel, og igjen bør du ta disse varene tydelig med i søknaden. Det vil i en senere konflikt ikke være hyggelig å bli møtt med at du ikke har vern for de varer som er din hovedinteresse.

Enda verre blir det hvis du er interessert i «parykker». Ingen klassetekst synes her å passe. Svaret er klasse 26. Klasseteksten der lyder imidlertid: «Kniplinger og broderier, bånd og lisser, knapper, hekter og maljer, strikkepinner, nåler og synåler, kunstige blomster», slik at her bør de aktuelle varer så absolutt angis.
Stort sett er klassesystemet bygget opp klart og logisk, men overraskelser kan du støte på. Noen varer faller litt utenom og er ikke lett å plassere sammen med andre under et overbegrep. Her kan det bli vanskelig å forsere eller komme rundt de hindrene som finnes på banen. Moralen må være: Gå forsiktig og hold fast i den hjelpende hånd!

Bruker du brede nok formuleringer i vare- og tjenestefortegnelsen din?

Den feil jeg kanskje har støtt på oftest når den næringsdrivende har formulert vare- eller tjenestefortegnelsen selv, er at denne er blitt formulert for snevert. Med en registrering av et varemerke har du også i utgangspunktet et vern overfor varer eller tjenester som må anses likeartede med dine. Et eksempel fra min praksis: Hun produserte «strikkegensere» og søkte sitt varemerke nettopp for dette: «Klasse 25: Strikkegensere.» Etter noen tid oppdager hun at noen andre hadde tatt i bruk det nesten samme varemerket for «skiutstyr og særlig skibindinger». Etter norsk varemerkepraksis er det ikke ansett å foreligge en noen åpenbar likeartethet mellom «strikkegensere» i klasse 25 og «skiutstyr» i klasse 28. Hun hadde derfor ingen særlig god sak. Hadde hun i stedet brukt klasseteksten i klasse 25 («Klær, sko og hodeplagg)», hadde situasjonen vært en helt annen. Da hadde hun også hatt sitt varemerke vernet for «skistøvler» i klasse 25, og likeartetheten med den andres «skiutstyr» og særlig «skibindinger» vært åpenbar.

Vi har en såkalt «bruksplikt» for registrerte varemerker, slik at du i utgangspunktet må bruke det registrerte merket for det registreringen dekker, men her ville hun nok i praksis ha blitt ansett å ha oppfylt bruksplikten for de nevnte «skistøvler» gjennom bruken for sine gensere; hun hadde et åpenbart behov for å ha vern også for slike varer. Den selvklare moral her vil være: Bruk klasseteksten og gjerne med tillegg av andre brede angivelser som hører hjemme i klassen!

De viktigste råd her til en hinderløper på varemerkebanen:

  • Søk råd!
  • Husk at vare- og tjenestefortegnelsen definerer det vern du får!

  • Bruker du klasseteksten, må du vurdere om din vare/tjeneste dekkes!

  • Tenk bredt for du har et større behov for vern enn du først tror!

  • Det er lettere å runde et hinder enn å måtte hoppe over!


Tekst: Per Martinsen (www.oslopatent.no)

Les også: Fra merkevare til varemerke