Kan ikke dette overlates til mer kompetente mennesker, gjerne «ekspertene» som har skoene på og som kjenner situasjonen til fingerspissene?

Denne måneden spiller håndballgutta årets viktigste kamper – VM kvalifisering mot Tyskland og Sveits. Jeg har hatt fornøyelsen av å følge herrehåndball-landslaget i forberedelsene, hvor de blant annet spilte treningskamper mot Frankrike, Island og Danmark. Det var fasinerende å se på hvordan et topp presterende team fungerer og leverer prestasjoner i verdensklasse - og hvordan de samarbeider om oppgaven for å nå målet – vinne håndballkampen. Samtidig er det verd å merke seg at lederen, landslagstrener Christian Berge, aldri er med i noen av de avgjørende situasjonene på banen(!). Faktisk, så er han aldri på ballen, men han leder laget gjennom proaktive forberedelser og operativ ledelse fra sidelinjen - hvor det verken er ball eller mål. Kan næringslivet ha noe å lære av dette?

I idretten har man funnet ut at lederen fungerer best når vedkommende står på sidelinjen og coacher eller veileder «ekspertene» på banen fortløpende. Gjerne med hjelp av et støtteapparat, som vet å forstå at den virkelige verdien i virksomheten foregår ute på banen (eller i verdikjeden om du vil). Lederen forstår at det er utøverne (de ansatte) som er de beste til å håndtere de utfordringer som måtte oppstå ute i møte med virkeligheten. Det er «ekspertene» som må sette taklinger, sette fart og sette skudd – mens lederen aldri er involvert. Lederen har derimot full oversikt over helheten og har mulighet til å spille inn de rette menneskene i de rette situasjonene, og finne de spesielt gunstige samhandlingsmønstrene for å oppnå synergier og skape gjennombrudd der det er taktisk smart.

I næringslivet ser vi eksempelvis at det kan være salgsdirektøren som skal på banen når det er storkunden som har fokus, eller når det er en vanskelig forhandlingssituasjon. Salgsdirektøren hiver seg innpå for å «sette straffa» i det avgjørende øyeblikket, gjerne uten oppvarming og kanskje langt fra den toppformen som var inne for en tid tilbake. «Eksperten» er på sin side, ferdig oppvarmet og veldig godt beredt til å håndtere situasjonen, med fersk og oppdatert erfaring i ryggmargen. «Eksperten» har tatt mangfoldige straffer den siste tiden, mens «lederen» har hatt fokus på taktikk, strategi og det overordnede. Det er altså grunn til å stille spørsmål om hva salgsdirektøren egentlig gjør på straffemerket, når andre er langt bedre egnet – eller burde være bedre egnet.

I noen organisasjoner er det faktisk lederen som er best egnet til å ta straffer, da det er lederen som er «fus i alt» og som har hånden på ballen når det virkelig gjelder. I slike tilfeller kan man kanskje stille spørsmålstegn ved treningsforholdene, og hvor vidt «eksperten» virkelig får mulighet til å bli nettopp det. Trening gjennom aktiv problemløsning i hverdagen og nyttig erfaringslæring har til hensikt å gjøre «eksperten» langt bedre enn «lederen» i å håndtere vanskelige situasjoner. En kompetanse som «eksperten» lett overfører til andre enklere situasjoner, og som derigjennom gjør «eksperten», laget og organisasjonen langt mer effektiv.

Jeg vil slå et slag for at lederen må sette faglig stolthet til side og la «eksperten» være «ekspert» og heller dyrke lederrollen som ofte innebærer å oppnå resultater gjennom andre. Dette dreier seg om proaktiv utvikling av spillerne/ansatte – til å bli bedre enn lederen selv, og gjerne bedre enn hva de selv trodde var mulig (!). Gjennom intellektuell stimulering og individuell omtanke vil lederen få de mest kompetente straffeskytterene i verden, og aldri så tvil om hvem som er best egnet i de kritiske øyeblikkene. Så spørs det om lederen har trygghet nok til å sette seg selv på sidelinjen, og ha tillit til at det vil være beste løsning?

Tekst: Mats Kristensen, partner i Leadership Weekly

Mats Kristensen.jpeg