Ikke kast bort penger!
Er du en av mange ledere som har kjøpt ergonomiske produkter i håp om å hjelpe en ansatt med plager? Tror du at du derved har tilrettelagt arbeidsplassen for denne personen? Da kan du komme til å bli skuffet når det har gått en tid.
Den ansatte er kanskje fornøyd med å ha blitt sett og ivaretatt, men så viser det seg at smerter dukker opp et annet sted i kroppen i stedet – sannsynligvis på grunn av endringen. Plagen har bare flyttet seg videre. Og etter flere måneder går han kanskje fortsatt til behandlinger. Hvordan kan det ha seg?

Villedende reklame
Jeg ser ofte eksempler på feilkjøp, feilplasseringer og feilbruk av ergonomiske produkter i næringslivet. Arbeidstakeren har kanskje meldt fra om et behov, eller fått en kartlegging av en fagperson som har konstatert at en fysisk endring av arbeidsstasjonen er påkrevd. Så langt har alt vært under kontroll. Men hva skjer videre? Som leder vil du gjerne gjøre ditt beste for at arbeidstakeren skal få hjelp, men du vet ikke hvordan du skal orientere deg i jungelen av produkter på markedet. Din kollega har kanskje hørt om et produkt som har hjulpet en annen person. IT- eller HMS-avdelingen finner frem en katalog de har i hylla, eller du leter frem noe på nettet. Det blir ren bingo. Man ender opp med det produktet som ser mest fancy ut, eller som har den mest effektive reklamen. ”Ergonomisk” er blitt et honnørord som misbrukes i salgsøyemed.

Helhet og sammenheng
En arbeidsstasjon kan sees på som en sirkel bestående av en rekke detaljer som skal spille sammen i en velfungerende helhet. Setter man inn et produkt, forrykkes denne balansen eller helheten, og man skyver problemet videre til et nytt svakt punkt hvis man ikke vet hva man gjør og hvordan man skal ivareta denne helheten. Produktet må tilpasses, og alle svake punkter i arbeidsstasjonen ellers, må elimineres. Brukeren må falle til ro og føle seg ”hjemme”. Og han må bevisstgjøres og få innsikt i sammenhengen så han kan ivareta sin situasjon i etterkant. Det er nødvendig med opplæring i bruk fra starten så han ikke legger seg til uvaner som blir vanskelig å bli kvitt senere. Lettvinte løsninger her vil nesten alltid straffe seg.

Finn årsaken, ikke symptomet.
For å ta et eksempel. ”Musearm” er en populær fellesbetegnelse for en rekke tilstander, ofte forbundet med en eller annen form for senebetennelse. Hvis man skal klare å reversere den negative utviklingen, er det avgjørende at man greier å resonnere seg frem til den rette årsaken så man kan sette inn støtet på rett sted. En ”musearm” kan komme fra repeterende, uheldige bevegelser med håndledd (”knekk” i håndledd med gjentatte løft av hånd og statisk holding av hånd opp i luften), fra pekefinger pga mye klikking, fra klemming for eksempel pga for liten mus, fra løft og strekk frem og ut til siden – noe skulderen også setter liten pris på - eller fra feil sittestilling, for å nevne de vanligste årsakene. Hvis man har vondt i håndleddet pga løft av hånd, vil en tohåndsmus (eks. Mousetrapper, Rollermouse, Barmouse ol), være en fornuftig anbefaling. Men plasseres musen feil og man mangler veiledning i bruk, er sannsynligheten for at man får vondt i skulderen eller et annet sted etter en tid, mer enn stor. Dessuten jobber man tungvint fordi produktets potensial ikke blir utnyttet. Og sett at musearmen kommer fra feil sittestilling – hva hjelper utstyr på pulten i lengden, da? Det sier seg selv at hvis man ønsker et godt og varig resultat, må den opprinnelige årsaken avdekkes og endringen være rettet mot denne.

Bevegelse og variasjon
Vi har lett for å tro at verden er skapt med asfalt og flate, harde gulv. At vi er født med stol og pult og ikke ski på bena (det var før, det). At mus i hånden og tastaturet på pulten er en slags naturtilstand. Alt som er annerledes enn det vanlige man får i butikken av datautstyr, er rart og avvikende. Men når i homo sapiens historie har mennesket sittet med armen strukket ut til siden og gjort ørsmå bevegelser mens resten av kroppen er mer eller mindre statisk? Når har det vært krevd av oss at vi skal være psykisk på alerten og fysisk passive?
Som generell rettesnor bør man som leder ha i tankene at arbeidsstasjonene til de ansatte skal gi mulighet for, og innby til, så mye bevegelse og variasjon som mulig. Og man bør få hjelp til den individuelle tilpasningen hos hver enkelt ansatt. Se på ryggradens utforming når man står oppreist – det er uovertruffen ingeniørkunst! Men bananstillingen vi tvinger den inn i når vi sitter i det jeg vil kalle Norges mest vanlige sittestilling, er ren mishandling.

Arbeidstakeren har ofte en opplevelse av at noe er galt, men vet ikke akkurat hva. Det er her en utenforstående med kunnskap og erfaring må komme inn og bruke sitt sunne, jordnære vett sammen med brukeren. Detaljene vil nemlig være individuelle, og det er dem man trenger hjelp til.

Som leder må du huske at arbeidstakeren gjerne vil være flink og at han først og fremst vil konsentrere seg om å gjøre jobben sin på best mulig måte. Han gyver løs på oppgavene uten tanke for at en ”vanlig kontorjobb” kan medføre noen form for risiko. Det er din jobb å være vaktbikkje!

Hovedfienden: Den menneskelige latskap
Vi kan ikke bekymre oss om alt det gale som kan komme til å skje hele tiden – det ville være dårlig økonomisering med kreftene. Vi er en gang laget litt late, slik at vi tar oss av det som brenner – det andre kan vente. Men ikke vent for lenge, er mitt råd som ergonomikonsulent. Avstanden mellom himmel og helvete kan være kort i ergonomiens verden! Husk at tilretteleggingen må være slik at den virker forebyggende, både fysisk og psykisk, både bevisst og ubevisst. Når arbeidstakeren i sin iver har fullt fokus på oppgavene, må stol og pult være slik utformet at han blir sittende i avstressende, balanserte sittestillinger uten at han tenker over det, og ikke i statisk banansits. Man kan ikke vente at han skal klare å huske på hvordan han sitter mens arbeidsoppgavene står i kø. Gode, avlastende sittestillinger må falle naturlig.

De fleste arbeidstakere har fått et visst minimum med informasjon, men hvis plassen tvinger dem inn i uheldige stillinger, hva da? For det hjelper lite med teori, hvis praksis ikke samstemmer. Hvis stolen og pulten ikke holder mål, eller hvis den enkelte bruker ikke er bevisst reguleringsmulighetene, da fungerer ikke plassen tilfredsstillende, hvor velfungerende den enn var ment å være. Er det kjøpt inn samme løsning til alle, uten gode nok individuelle tilpasningsmuligheter? Vi er nå en gang ikke støpt i samme form!

Ikke vær for opphengt i hva som er ”riktig”.
Det er tilsynelatende enkelt å tilrettelegge en arbeidsstasjon. Man kan jo bare følge ”reglene” om riktig avstand til skjerm, riktig høyde på pult og stol, riktig sittestilling, underarmstøtte i pulten osv. og tro at alt blir bra. Det kan allikevel bli med troen. Virkeligheten er ikke fullt så enkel. Og hva gjør man, når man synes man har fulgt alle velmente råd, og fortsatt har vondt?

Til arbeidstakeren kan man si: Lytt til kroppen! Den tar som oftest ikke feil og melder deg lenge før et kronisk problem har utviklet seg. Kroppen varsler deg om fare for skade ved at du kjenner ubehag. Ta ansvar! Ikke vent at andre skal gjøre det for deg, det går ut over alle hvis du lar humla suse. Husk at for bedriften lønner det seg alltid å ha friske, fornøyde og velfungerende arbeidstakere. Vær aktiv og nysgjerrig, og stol på ”rumpefaktoren”. Meld ifra til leder om at noe er galt, og at du trenger assistanse for å finne ut av det.

Tekst: Camilla Lindblad, Cand. Philol. fra Universitetet i Oslo. Ergonomokonsulent.