Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men enkelte ganger kan det oppleves som om jeg blir utsatt for bakholdsangrep, av meg selv. Det er nesten som om jeg er litt splittet. En Dag-person og en Natt-person. Dag-Iren er ansvarlig, hun er fornuftig, en skikkelig streber, som prøver å få ting til å gå opp i hverdagen og som gjør så godt hun kan.

Natt–Iren derimot er uansvarlig og bryr seg overhode ikke om konsekvensene for morgendagen. Hun elsker å spise og kose seg litt ekstra på kveldstid, det er jo så godt å nyte egentid, ikke sant - og fortjener det, ja, det gjør hun også.                                                             

Natt–Iren er gladelig oppe til kl. 03.00 for å se en spennende film, selv om det er jobb dagen etter og forfører seg selv med alskens forklaringer og unnskyldninger på hvorfor hun har så godt av det -  og akkurat der og da virker det logisk. Men, det blir jo litt som å tisse i buksen…

Det føles nesten som jeg veksler mellom disse personene, eller kanskje enda flere… me, myself and Iren… og alle disse personene trekker i ulike retninger.

Selv liker jeg å betegne natt –personen som et ”kakemonster” Når Iren er kakemonsteret lever hun for øyeblikket. Hun tar ikke hensyn til konsekvenser, har absolutt INGEN impulskontroll og bryr seg fletta om konsekvensene for Dag-Iren som må stå tidlig opp, gå på jobb, betale regninger, trene og spise smart. Kakemonsteret er det som våkner i deg når du vil ha mer kake selv om du vet at du ikke bør, eller når du først har tatt en sjokoladebit, ja da kan det jo bare stå til og likeså godt spise opp hele - det som i etterkant kan få deg til å spørre: ”Hvorfor i all verden gikk jeg ikke bare å la meg i går kveld, hva var det jeg tenkte på, hva skjedde egentlig…?”

Kakemonsteret og hjernen

Ja, for hva er det som egentlig skjer og hvordan kan vi få stagget og temmet dette kakemonsteret som lever i nuet, for øyeblikkelig behov tilfredstillelse og som ikke tar hensyn til konsekvenser?  

I hjernen vår har vi noe som kalles frontallappen. Vi kan se på det som bevissthetens kritiske røst, en kommunikasjonsrådgiver som er god på å filtrere hva du bør si og gjøre, når du bør gjøre det - og om du bør gjøre noe overhodet. Når denne delen av hjernen kobler seg ut, får vi lavere impulskontroll. Det jeg sier og gjør da blir ikke lengre kvalitetssikret. Dermed kan kakemonsteret herje fritt. ”Jeg MÅ ha…jeg bare MÅ ha NÅ!!”, skriker det inni meg og kakemonsteret, det får det som det vil. Jeg har senket guarden, jeg har sluppet det løs…

Når derimot frontallappen er ”koblet på” er det vi kan kalle ”bevissthetsbremsene” på. Vi tenker klarere og er ikke preget av at følelsene tar overhånd. Vi står sterkere i oss selv og det er vi som styrer følelsene og ikke følelsene som styrer oss. Vi tar kontroll.  Vi tar gjennomtenkte valg og gode beslutninger for oss selv – også på sikt.

Vi vet at søvn, avspenning, restitusjon og meditasjon styrker og kobler frontallappens funksjon.  Når vi er i flyt, når vi slapper av og er tilstede. Disse gode øyeblikkene. Da bygger vi vårt reservoar av motstandsdyktighet.

Vi vet at stress, jag, mas og slitenhet skrur av funksjonen og guarden senkes.

Vi lever i et prestasjonssamfunn, hvor vi skal levere, prestere, vi blir målt, evaluert, må rekke deadlines, lage mat fra bunnen av, helst økologisk, kortreist - fra jord til bord. Huske å juice, være god kone, se bra ut, trene og ikke minst – huske å legge ut alt det beste på Facebook og Instagram. Jeg er jo egentlig litt redd for sosiale medier… også barna, herlighet jeg holdt på å glemme barna… mine egne barn..

- WHATS WRONG WITH ME??  

Min pustehulls - plan

Så hvordan kan jeg lage meg små pustehull i hverdagen. Sørge for egentid, egenomsorg, påfyll. Små magiske øyeblikk som gir friminutt i hodet så frontallappen er koblet og kommuniserer med resten av hjernen. Hvordan skal jeg huske på å sette meg selv på opplading. For når det er tomt for batteri på mobilen, så er det tomt. Den må lades. 

Tenke seg til, sånn er det med oss også – hvis ikke, skrus frontallappen av og impulskontrollen er en sagablott.

Så, jeg har laget meg en pustehull-plan. En månedsplan med ”grønne lunger” hvor jeg har lagt inn påfyll til hver eneste dag. En synlig-midt-i-fleisen-plan, slik at jeg ikke skal miste planen ut av syne, for ute av syne er ofte ute av sinn.

Pustehull-planen skal minne meg på:

”IREN, STICK TOO YOUR FREAKING PLAN”!!

- Okay, jeg må tydeligvis ha det inn med teskjeer.

Planen skal henge på soverommet mitt og hver morgen når jeg står opp så blir jeg minnet på planen min, mine pustehull, mine helt nødvendige oppladningsøyeblikk i løpet av dagen.

For det er jo min plan, det er jo jeg som vil dette - vel, i hvert fall Dag-Iren – og hver kveld når jeg går og legger meg så tar jeg en avsjekk i forhold til dagens plan, loggfører og stiller noen kontroll spørsmål til meg selv.

  • Hva har gått bra i forhold til planen min i dag?
  • Hva kan jeg lære av og hva kan jeg endre på og gjøre bedre for meg selv i morgen? 
  • Hva har vært lett, hva har vært utfordrende?
  • Hva trenger jeg mer av og hva trenger jeg mindre av?

Jeg skal heie meg selv fremover og ha fokus på det jeg har klart, det jeg har gjennomført, det jeg har mestret. Og hvis jeg skal ta meg selv i noe – ja, da skal jeg jammen meg ta meg selv i det jeg har gjort rett!

For meg er dette en smart plan. Kakemonsteret kan ikke lengre komme med det samme bakholdsangrepet som før. Jeg er forberedt og har tilgang til egne ressurser. Jeg har tilrettelagt og bygger opp motstandsdyktighet, overskudd og kapasitet over tid ved hjelp av min geniale pustehull-plan. Frontallappen kommuniserer og impulskontrollen er på.

 – Game on!

Tekst: Iren Tingulstad Coach for enkeltindivider, grupper og bedrifter. Jobber på Helhetsgården Eureka - tverrfaglig klinikk.