– Oppfølgingsverdien er helt klar!

Forfatterdebutanten Inger Ellen Eftevand Orvin vet hva hun snakker om. I flere år har hun samlet historier om lederhunder og eieren deres. Underveis har hun spurt seg: Hva er det som får en hund til å yte alt? Hvilke lederegenskaper skal til for å få et spann til å trekke i flokk?

En hver god leder kjenner kanskje igjen disse spørsmålene og filosoferer over det samme. Avhengig av mål og prosjekt, må kanskje strategiene endres og justeres.

– Det er mye å lære fra hundeløpskulturen, fastsetter Orvin som like gjerne kan bytte ut begrepet ”hundespann” med et ”team”.

– Teamet har ikke alltid forutsetning til å forstå eller sette seg inn i lederens definerte mål, fortsetter Orvin, - Likevel er det viktig å få hvert enkelt individ til å yte sitt aller beste. Hvordan?

– Lederen må kjenne hver eneste karakter og personlighet, han må vite hva som motiverer den enkelte, hvilke metoder han skal benytte for at motivere og inspirere. Grensene er vage: I hundeverdenen handler det om å se den enkelte hund, i menneskeverdenen handler det om å se hver eneste ansatt, hans eller hennes egenskaper og behov.

Ledelse.jpg

Kjenn deg selv

– Også lederen må kjenne seg selv, poengterer Inger Ellen.

– Hvilke tiltak skal han eller hun benytte for å holde sin egen motivasjon på topp?

Her har de ulike lederne forskjellige teknikker, og kanskje finnes det ingen fasit, men hos de fleste handler det om å beholde troen når teamet tviler og beholde roen hvis teamet blir urolige og stresset. Hvis teamet opplever utrygghet, går dette ut over prestasjonsevne og effektivitet.  

– Da risikerer vi, det som i hundeverdenen kalles, parkering, forklarer Inger Ellen. Som ordet antyder, vil dette si at teamet ikke lenger trekker. De står bom fast.

Parkering kan selvsagt handle om en fysisk tilstand, men kan like gjerne skje på et psykisk nivå. Deltakerne i gruppa føler seg fremmedgjorte i forhold til prosessen,  identifiserer seg ikke lenger med lederens og bedriftens holdninger, verdier og mål.

En såkalt parkering kan derfor være skjebnesvanger for hele arbeidsplassen, virke demotiverende og selvsagt gi økonomiske tap. Oppstår en slit situasjon, krever det enormt mye fra lederen. Kanskje må han også gå ut av sin egen komfortsone for å få de andre med seg igjen?

Inger Ellen ler. I hverdagen har hun å gjøre med mannfolk med stor M, samt staute kvinner av med bein i nesa. I dette miljøet er det ingen kjære mor. Likevel må lederen av og til vise myke sider, følelser og kjærlighet. Ved bruk av menneskelig varme, tilstedeværelse og omsorg, skapes tillit og dermed høy prestasjon. Det handler om å kunne stole på hverandre, forteller forfatteren.

– For å oppnå et slikt urokkelig samhold, må eieren kanskje ty til teknikker som ikke alltid faller seg naturlig og som kan kjennes flaut, men som likevel styrker motivasjonen.

– Det hender eksempelvis at hundeeierne synger for hundene sine.

Tren på det ekstreme, tren på det hyggelige

En av de kanskje mest profilerte  hundetreneren i Norge, Ralph Johannesen, mener man må være føre var. Hans strategi er å øve på en hver situasjon som han tror vil inntreffe i framtiden. Trener han på det ekstreme, vil teamet kunne kjenne igjen situasjonen når det virkelig gjelder. De lar seg ikke overraske når situasjonen oppstår, vippes ikke av pinnen, men henter i stedet fram erfaringer, mot og styrke. Kroppen vet at den har taklet en lignende utfordring tidligere og evner derfor å reagere fornuftig og manøvrere rett.

– Johannesen trekker begrepet ”dressur” til nye dimensjoner, sier Eftevand Orvin, - Så kan han også vise til resultater! Ekstrem trening slik Johannesen bedriver, gir et tilpassingsdyktig, fleksibelt spann. Fleksibiliteten øker også hvis hver og et individ får sjansen tik å utøve sine lederegenskaper.

– Et team med bare en leder, er mer sårbart, fastsetter Inger Ellen. Innen hundeverdenen kan hun vise til minst fem ulike ledertyper. De ulike karakterene egner seg til forskjellige situasjoner.

– Uværshunden har en ekstrem vilje, enser ikke motbør og går bare på. Styrelederen er klar i hodet og evner å ta egne, fornuftige valg. Brøytelederen kan gå foran i løssnø har en ekstrem retningssans. Jegeren, også kalt, fartslederen har et klart konkurranseinstinkt, trekker og drar etter beste evne, og ofte raskere enn det de andre synes er greit.

Hundeeierens oppgave er å vite når det er mest hensiktsmessig å sette de ulike typene først i spannet. I tillegg må resten av spannet lære seg lederhundens mønster og avferd og ikke la seg forvirre når lederen byttes ut.

Å trene på tilstedeværelse

Pedagogikken er klar: Under trening bør teamet utsettes for de merkeligste ting. Det handler om raske endringer og overganger, det handler om ekstreme fysiske  utfordringer, men det kan like gjerne handle om evnen til å unne seg ro og hvile.

Inger Ellen forklarer: – Det handler om psykisk trening, å innse at man trenger restitusjon, det å kunne puste ut og unne seg avbrekk.

I en dressursituasjon gjelder det å av og til å stoppe spannet, tenne bål, føle felleskap og samhold. Til syvende og sist er det kanskje dette som gjør at teamet trekker i flokk. Teamet vet aldri hvor lenge det vil vare, og som hos oss mennesker, er det alltid noen som rett og slett må øve seg på å være her og nå. Disse individene må trene på å være i nuet. Innen sport og konkurranse, kan det handle om å gi jernet, selv etter få timer med søvn.

Inger Ellen har sett det med egne øyne. På et sjekkpunkt sover både hundeeier og hundespann. Når som helst kan de vekkes av handleren, hundene spennes til sleden og må sette av sted. Uvisst hvor lenge. Uvisst hvor langt. Omstillingen er enorm!

Hver gang Orvin opplever dette, blir hun like imponert: – På en, to, tre jager spannet videre, selv om de ikke føler seg klare!

Orvin, som selv har et lite spann, bestående av 4 hunder, vet at det er ulike ting som motiverer den enkelte hund. Selvsagt handler det om instinkt, men det kan like gjerne handle om en bevisst gjerning.

– Mange hundeeiere har en klar fornemmelse av at spannet deres yter maks, nettopp på grunn av dem. Ros, tillit og ansvar er premie nok for at hundene gjør sitt aller beste. Når de opplever at eieren har det bra, får hundene det også. Sammen trekker de i flokk og kommer i mål med som et spleiset team. 

Tekst: Marte Østmoe / Foto: Eva Winther

BLI ABONNENT - KLIKK HER!

LederNytt forside 04 2015 web.jpg