CHRISTINE HØST.jpg

Jeg hadde mange ulike motivasjoner opp gjennom årene. Jeg tenkte aldri at løping skulle lære meg noe annet. Om livet. Om ledelse. Om visjoner. Om å stå i motstand. Om å lykkes. Den aller største gevinsten kom som en stor ekstrabonus.

‘Alle kan løpe et Marathon’. Jeg husker jeg leste setningen første gang i Grete Waitz sin bok. ‘Jada, alle kan løpe et maraton, men ikke jeg’ hørte jeg meg selv. Det tok to år fra jeg leste setningen til jeg meldte meg på mitt første halv-marathon. To år på å overbevise meg selv om at det faktisk også gjaldt meg. To år på å mobilisere min viljestyrke. To år på å styrke troen på meg selv. Deretter tok det meg 16 uker med trening og 2 timer med løping. Som ellers i livet satt alt i hodet. Barrierene for å komme dit. Og styrken til å gjennomføre.

Whether you think you can, or you think you can’t – you’re right (Henry Ford). Det lærte jeg av løpingen. I tillegg lærte jeg dette.

Om visjoner – betydningen av en visjon å holde fast ved, et klart bilde av hvor du skal, så tydelig at du nesten kan kjenne på følelsen allerede, slik at alle forberedelsene gir mening.

Om målsetninger – viktigheten av å bryte ned målene i passe store bolker, akkurat ambisiøse nok til å strekke seg maksimalt, ikke så store at de virker uoverkommelige. 42 er uoverkommelig – men ikke 5. Deretter 10.

Om strategi og planlegging – det essensielle i å planlegge hvordan du skal komme deg dit, velge strategi og teknikk, ha en plan. Og ikke minst, få det inn i kalenderen! Hver eneste økt – inn i kalenderen. Og så å holde seg til det.

Om prioritering – og det vanskelige ved å prioritere bort. Vennetreff, vin til maten en lørdag, legging av barna eller lang søndagsfrokost. Å prioritere er det letteste i verden. Det er å prioritere bort som gjør vondt.

Om å stå i motstand – for det kommer til å gjøre vondt. Og du kommer til å være alene om det. Du må stole på deg selv. At du er god nok. At du er sterk nok. Stole på din egen evne, og at du faktisk er trent for dette.

Og aller mest..

Om gjennomføring – en økt av gangen, en kilometer av gangen, et skritt av gangen. Ikke stå på startstreken og tenk 42. Tenk 5. For du kommer faktisk i mål med å løpe 5-kilometere. It’s every small step, that eventually is going to get you there..

Og når du først har bevist for deg selv at det faktisk er mulig. At du kan gjennomføre. Løpe de 42 kilometerne, de 4 eller 5 timene det krever, komme deg gjennom den smerten og de motbakkene. Da forstår du at det umulige er mulig. ALT er mulig. For ALT sitter i hodet! Og når du forstår DET. Ikke bare forstår det intellektuelt, men faktisk forstår det, fordi du har levd det. Vært der. Gjort det. Kjent det. Da har du lært det viktigste du noen gang kan lære. Og verden ligger åpen.

Foto: Mona Nordøy

Tekst: Christine Høst blogger på:  christinehost.no