– En undersøkelse Dale Carnegie utførte for noen år siden viser at to av fem misliker kollegene sine. I SSBs levekårsundersøkelse svarer 23 prosent at de opplever dårlig forhold mellom ansatte, mens 32 prosent opplever at det er dårlig forhold mellom ansatte og ledelse. Levekårsundersøkelsen viser også at kvinner i større grad enn menn rapporterer om ubehageligheter. Tallene er dessuten nesten uforandret de siste 20 årene. Til tross for økt fokus på både lederutvikling og HR som fag i denne perioden, synker ikke tallene i levekårsundersøkelsen – de er uendrede.
– Mange irriterer seg over kollegene og tenker at arbeidsplassen hadde vært et bedre sted å være hvis flere var litt mer like meg. Problemet handler gjerne om «de andre». De som ikke er som deg og meg. Resultatet er frustrerte medarbeidere som holder seg unna sine irriterende og «motsatte kolleger». De holder seg til dem de liker. På den måten skjermer de seg for følelsesmessige reaksjoner og gjør det behagelig for seg selv. Men det er faktisk i strid med hva arbeidsplassen forventer av oss. En arbeidsgiver betaler for optimalt samarbeid slik at varer og tjenester blir best mulig. En arbeidsgiver lønner ikke folk for å være del av en koseklubb hvor vi gjør det behagelig for oss selv og kun jobber med medlemmene i vår egen «fanklubb». Arbeidsgiver forventer og fortjener at vi løfter blikket og nærmer oss dem vi liker minst. Først da fyller arbeidstageren hele arbeidsinstruksen. Ingen arbeidsgiver vil akseptere at du holder deg unna bedreviteren, møteplageren eller skrytepaven fordi de irriterer deg.
Et felles ansvar
Stenstrøm påpeker at mange medarbeidere mener at det er lederens ansvar å rydde opp i problemene, men det er det ikke.
– Det er et delt ansvar. Både leder og medarbeider har ansvar for dette sammen. Det hviler altså et stort individuelt ansvar på medarbeideren. Det er det dessverre mange som ikke tar alvorlig og i stedet dyrker ekstreme rettighetskulturer med uheldige utslag. Dundrer på med arbeidsmiljølov og arbeidsgivers plikt til å sørge for at ingen skal utsettes for psykiske belastninger på jobb. Og en irriterende kollega eller fem er da virkelig en psykisk belastning som ledelsen må ta det hele og fulle ansvar for? Det er tross alt ledelsen som har ansatt de vanskelige kollegene.
– Når jeg besøker arbeidsplasser, er jeg opptatt av å understreke dette felles ansvaret. Mange ledere har nemlig trodd at det er deres skyld og ikke minst ansvar å rydde opp i disse brysomme forskjellene som oppstår mellom ansatte. Det er dessverre mange lederes misforståtte prosjekt. Derfor oppfordrer jeg dem til å gjøre en vennlig snuoperasjon av sitt lederskap og stille spørsmålet til sine medarbeidere: Hvordan vil dere bidra til at vi kan få dette til sammen – til tross for våre irriterende ulikheter?
– Et arbeidsmiljø er noe vi skaper sammen. Vi har alle våre styrker, overslag og allergier som lekker ut i arbeidsmiljøet – om vi vil eller ikke. Vi skylder våre kolleger og arbeidsgiver med jevne mellomrom å ta en titt i speilet og spørre – hva er mitt bidrag? Holdninger er noe du kan bestemme deg for. Å tåle at andre er skrudd ulikt sammen fra deg selv er noe vi bør trene på.
Gjør din plikt som medarbeider
Stenstrøms råd er å først forsøke å finne ut hvorfor du egentlig irriterer deg over din kollega.
– Skyldes det en reell hendelse, en mistanke om noe, rykter eller bare en generell følelse – at du misliker denne personen av litt ulike årsaker. Hvis du undersøker dette og graver dypt nok, blir det lettere for deg å se problemet og hva som må til. Irritasjon er en bra følelse, men det er ditt ansvar å bli kjent med den og ikke minst ta ansvar for den. Tenk deg at du skal være den irriterende kollegaens forsvarsadvokat i en arbeidsrettssak. Oppgaven din er å finne alt som taler til den irriterende kollegaens fordel. Skriv opp alt du kan komme på som vedkommende bidrar med positivt. Fremfør det gjerne som rollespill med en kollega som er like frustrert som deg. Etter at du har vært Djevelens advokat, kan det hende du ser kollegaen med litt mildere øyne.
– Det er din plikt overfor arbeidsgiver å samarbeide best mulig også med dem som irriterer deg. Gå derfor løs på denne oppgaven med en sporty innstilling. I den neste uken skal du nærme deg den irriterende kollegaen på en ny måte. Stille spørsmål som du vanligvis ikke stiller. Om jobb eller privatliv. Be om råd til en oppgave du jobber med. Be om tilbakemelding på noe du har gjort. Trekk frem noe positivt (det finnes alltid noe) som den irriterende kollegaen har bidratt med og del denne opplevelsen på et møte eller i en mail med flere. Involver også den irriterende kollegaen i din «gjeng». Etter en uke har du garantert blitt litt mer tolerant overfor din irriterende kollega. Hvis ikke må du gjøre oppgaven på nytt.
– Hvor avhengig er du av din irriterende kollega? Hvis denne personen egentlig ikke er viktig i din jobbhverdag, må du forsøke ikke å irritere deg. Det er selvsagt mulig å tenke at alle andre må skjerpe seg før du kan få det bra på jobb, men det er neppe sannsynlig at det skjer. Hvis relasjonen til den irriterende kollegaen er viktig i din jobbhverdag, kan du vurdere å ta den «vanskelige samtalen». På spørsmålet «Hvordan har du det på jobb?» på en skala fra 1-6, og du skårer 3 eller lavere, bør du ta det opp med personen det gjelder. Husk at du ikke kan gi tilbakemelding på den andres intensjon, men effekten. Du må skille mellom hva du observerer, og hvilken effekt det har på deg. Derfor må du starte setningene med «jeg føler...», eller «jeg opplever...»
– Hvis vi først har bestemt oss for at det er noe som irriterer oss, er det lett å finne enda mer som passer inn. Vi finner det vi leter etter. Men det kommer ikke til å skje noe som helst før vi faktisk gjør noe aktivt med problemet. Det er altså ikke tanken som teller, her må du på med arbeidstøy og vernesko og sette i gang, avslutter Stenstrøm.
De irriterende kollegene kan deles inn i syv typer – og slik kan du takle dem
Primadonnaen
Kravstor og dyktig kollega som stiller enorme krav til seg selv og andre. Synes de fleste andre er ubrukelige og «bulker» borti alle andre hele tiden uten å merke det selv. Primadonnaen er neppe på jakt etter deg som person. Forsøk ikke å ta det personlig. Tenk hva det koster å være så brutalt ærlig som primadonnaen. Hadde du turt å være så ærlig på jobben? Neste gang primadonnaen fyrer seg opp, kan du kanskje forsøke å stille et spørsmål i stedet for å trekke deg unna i frykt eller sinne? Si «så spennende at du tenker så annerledes enn meg om dette, hvordan vil du gå frem?»
Bedreviteren
Kan alt og vet alt og benytter enhver anledning til å belære andre. «Hvis jeg var deg, så hadde jeg....» er favorittsetningen. Stiller aldri spørsmål og er i konstant veiledningsmodus. Si «takk» neste gang du vil stoppe bedreviteren. Denne personen har neppe aldri fått et takkens ord og vil sikkert sette pris på litt lønn for strevet. Hvis du frykter at det vil gi vedkommende vann på mølla, så har du i alle fall såpass mye på goodwill-kontoen at du neste gang kan tillate deg å si «takk, men akkurat det har jeg nok kunnskap om fra før».
Skrytepaven
Se på meg, hør på meg. Lytter egentlig aldri på noen, er bare på jakt etter å smette inn en historie om seg selv og egne prestasjoner. Selvgratulerende og skryter av alt! Det finnes alltid et mønster. Forsøk å finne skrytepavens mønster. Hva er det han eller hun skryter mest av? Hvilke bragder og prestasjoner går igjen? Hvilke virker som de viktigste? Konsentrer deg om disse og gi feedback på akkurat dem. Det er nemlig provoserende om du skulle finne på å skryte av innsatsen i et «kretsrenn», hvis kollegaen akkurat har vunnet «OL-gull».
Superoptimisten
Superpositiv som betrakter kollegene som familie. Mistenkelig blid hele tiden og alltid på jakt etter sosiale påfunn og vaffel-treff. Superoptimistens største utfordring er at hen er konfliktsky. Det er en brems mot læring. Derfor er det nyttig å finne ut hva denne frykten for konflikt kommer av. Er det noe som har skjedd på jobben? Er det dårlige erfaringer fra hendelser i yrkeslivet ellers? Eller er det bare mors- eller farsinstinktet som klikker inn, og det store ønsket om at man hele tiden kan si «nå koser vi oss, dere». Hvis du først finner mønsteret og/eller årsaken, kan det hjelpe deg å forstå atferden.
Pessimisten
Ser mørkt på alt og trekker alle andre ned. Medvind er bare et varsel om motvind. Forstår ikke at alle andre kan se så lyst på verden. Ikke si at pessimisten er pessimistisk. Det gjør vondt verre. Da føler hen seg motarbeidet, og det kan forsterke atferden. Prøv heller å sette deg inn i personens ståsted ved å vise perspektivbevegelighet. Ta på deg mørke briller og bli med på den negative tenkningen rundt temaet dere diskuterer, uten å være ironisk. Det vil garantert oppleves som overraskende for pessimisten – og nytt for deg.
Motarbeideren
Aktivt uengasjert og driver Motarbeidernes fagforening som koser seg med misnøye. Har egentlig slutta på jobben, men er der fortsatt. Denne kollegaen er personen som sitter med armene i kors. Sur og vrien. Men bak all motstanden må det finnes et positivt engasjement. Husk at det er få som er motstandere av noe uten en forståelig grunn. Undersøk ved å spørre motarbeideren hva denne motstanden skyldes – egentlig. Når ble det så ille? Hvorfor er det så galt? Forhåpentligvis ligger det noe der som kan forklare. Hvis du finner grunnen, kan det være din medisin mot irritasjon.
Gratispassasjeren
Virker busy, men sniker seg unna. En profesjonell unnasluntrer som gjør alt for å virke travel og hardtarbeidende. Er utspekulert når det kommer til å dekke over laber innsats. Hvis ikke lederen din ser dette eller tør å ta tak i problemet, kan du foreslå tiltak på jobben som gjør at alle mål er transparente. Du kan på en positiv måte foreslå tiltak slik at alle får innblikk i hva alle driver med
Ikke gå i disse fallgruvene
- Ikke si at det ikke nytter å prøve.
- Ikke skyld på «kjemi».
- Ikke skyld på personlighet.
- Ikke anta noe om kollegaens hensikter.
Jobb: Foredragsholder og rådgiver – kommunikasjon og ledelse. Kjent for suksessforedraget og Norges mest medieomtalte foredrag «Slik takler du IDIOTENE PÅ JOBBEN!» som fyller kulturhus over hele landet.
Utdanning: Journalistutdanning ved medielinjen i Volda.
Erfaring: Har jobbet 30 år i mediebransjen – som journalist, programleder og redaktør. Alt fra Dagsrevyen til Se og Hør. Har vært leder i 25 år og har gjennomført det velrenommerte Solstrandprogrammet i regi av AFF.
TEKST: CECILIE HALS HAMMERNES FOTO: KRISTIN SVORTE OG CHRISTIAN WANGBERG
