Trene opp den sosiale muskelen
– Det handler om å se litt skrått på hvordan det er å komme tilbake og hvordan det er å møte kolleger igjen etter å ikke ha sett hverandre på kanskje halvannet år. I september 2021 fikk man en liten teaser, da var det full rulle igjen med gjenåpning, masse arrangementer og folk var glade for å møte hverandre og være sosiale sammen.
– Jeg bruker å tulle litt med ordet «post-pandemisk stressyndrom» når jeg holder foredrag, men jeg ser faktisk at fagfolk har begynt å bruke dette som et eget begrep. Det har vært tøft for mange å være på hjemmekontor, og det er det som har ført til at den sosiale muskelen er litt slapp. Jeg tenker at spesielt for de arbeidsplassene som alltid har hatt lønningspils eller fredagstreff, er det viktig å ta opp dette på ny. Jeg ser viktigheten av det å kunne treffes sosialt og ta opp igjen den tråden. Vi kan ikke la antibac utkonkurrere lønningspilsen!
– Men det å komme tilbake til jobb og trene opp den sosiale muskelen, tror jeg handler om mer enn å bare møte opp og sette seg på pulten igjen. Vi er sosiale vesener, og jeg har lært at en av de tre hoveddriftene til mennesker, er den sosiale biten. Hvem er jeg i den store og den lille sammenhengen? Og det gjelder både med venner og kolleger, at man finner den plassen igjen og at ting normaliseres. For det er jo ikke normalt det vi har vært igjennom.
Viktig å samles igjen
Pandemien har påvirket arbeidstakere ved at de for det første har lært seg å bruke teknologi de ikke forholdt seg til tidligere, forklarer Kjensmo.
– En annen ting er dette med hjemmekontor, som jo var noe helt nytt for veldig mange. Det var sikkert både litt kult og ålreit i begynnelsen, men vi er ikke skapt for å kun kommunisere på Teams. Vi er mennesker, vi trenger å interagere med hverandre, det er et menneskelig behov. Når det gjelder unge mennesker, kan det ofte gå mange dager og uker uten at de ser vennene sine, men de har nær kontakt på sosiale medier. Vi som er voksne og er i jobb, er vant til å forholde oss til andre mennesker mer jevnlig. Vi trenger rett og slett å se folk i øynene. Og akkurat der har den sosiale muskelen blitt litt slapp. Selv om jeg stort sett jobber alene, merker jeg selv at jeg har behov for å se folk i øynene, annet enn bare de nærmeste. Og nå som vi alle har vært så mye hjemme, opplever jeg det usikre ved å se folk i øynene igjen. Hilser vi med hånda, med albuen, eller sparker vi hverandre på leggen? Det har blitt en litt keitete greie hvor vi ikke helt vet hva vi skal gjøre lenger.
– Det samme gjelder dette med small talk, der har jeg også merket at det er litt tungt å komme i gang. Nettopp derfor tenker jeg at det var helt naturlig at det eksploderte med medarbeidersamlinger, kick off, eventer og seminarer i fjor høst. Det var utrolig viktig å samles igjen. Og enten det er offentlig, kommunalt eller privat næringsliv, så tror jeg ikke man kan bygge bedriftskultur på nett. Jeg tenker at den bygges ved at vi omgås. Det kollegiale er mer enn bare det å ha kolleger, det er det som skjer når man snakker om hva man har sett på TV – alle de små samtalene man har ved kaffemaskinen. Det er en del av det å være i jobb, det også. Grunnen til at så mange bedrifter booker foredrag og faglige seminarer, er fordi det er viktig å le sammen og være sosiale sammen. Et seminar er ikke bare faglig, det sosiale er kanskje like viktig. Det å ta et glass vin eller spise middag sammen med kolleger er også avgjørende for å bygge bedriftskultur og et godt arbeidsmiljø.
Se folk i øynene
Som tidligere nevnt er det å se folk i øynene noe helt vesentlig for oss mennesker, påpeker Kjensmo.
– Jeg hørte om en lærer som sto og tok imot elevene da de kom tilbake til skolen, hvorpå hun tok hver og en av dem i hånden og så dem i øynene. De øvde på å se hverandre i øynene. Bare tenk så mye de små barna har gått glipp av på grunn av pandemien, med skoler som har vært nedstengt og alt som har blitt utsatt. De har gått glipp av alle disse sosiale tingene som er naturlig å øve på. Derfor, hvis jeg skulle velge å prøve å være en klok leder, og hadde for eksempel 50 ansatte der alle var tilbake på kontoret, så ville jeg stått og tatt dem imot og hilst på dem i døren alle sammen – og sett dem i øynene.
– Jeg har vært på noen Teams-møter i løpet av denne tiden, og jeg har opplevd at mange ikke engang har på lyd eller til og med kamera. Man bare sitter og snakker til en bakgrunn av Jotunheimen og vet ikke om folk sitter i slåbrok eller er til stede i det hele tatt. Mens i andre fora igjen har man blitt sett litt rart på hvis man ikke har hatt på kamera. Så det har vært veldig varierende, men min mening er at det er utrolig viktig og avgjørende å se folk i øynene. Jeg tror det er viktig for å trygge, ikke minst nå når vi kommer tilbake, at vi opplever at det er trygt der vi er, at det er trygt å være tilbake, at jobben ikke har forandret seg. Vi er her og vi må være her for hverandre. Hvis vi kommer til å lære noe av denne pandemien, så er det nok det at vi skjønner at vi er avhengige av hverandre.
– Vi har jo vunnet til tross for to år i pandemi. Selv har jeg nesten ikke jobbet på de to årene, bortsett fra noen uker i fjor høst, men allikevel tenker jeg at det kunne vært veldig mye verre. Bare tenk på hvordan de har det i andre land. Norge funker som bare det. Uansett hvilken politisk akse man måtte tilhøre, så blir vi tatt vare på. Så det handler om å se ting litt i perspektiv: Hvem er jeg? Hvor er det jeg bor? Hva betyr det å bo i Norge? Jeg synes ikke det er en selvfølge når man ser på andre land og hva som har skjedd der gjennom denne pandemien, avslutter Kjensmo.
Post-pandemisk stressyndrom – et reelt problem?
- Da Norge stengte ned i mars 2020, ønsket psykologiforskere ved UiO å forske på psykiske helse-konsekvenser av pandemien. Forskerne kunne raskt påvise at smitteverntiltakene påvirket folks hjernehelse og at pandemi-grubling kan gi angst og depresjon.
- Om lag tre av ti oppga symptomer på angst eller depresjon. Hele 30,8 prosent av deltakerne oppga at de hadde symptomer på depresjon. Det tilsvarer en tredobling målt mot tidligere studier i en normalsituasjon. 27,6 prosent oppga symptomer på angst. Dette utgjør omtrent en dobling fra en normalsituasjon.
- Særlig yngre, kvinner og arbeidsledige rapporterte om høyere nivåer av angst- og/eller depresjonssymptomer. Det gjaldt også andre som ikke var i jobb. Hos noen kan og vil de psykiske plagene sette seg, gi sykmelding og føre til at de faller utenfor arbeidsmarkedet. Da kan håndteringen av pandemien bli en ekstra økonomisk belastning.
- Forskerne målte i samtidig hvor ensomme folk følte seg da skoler og barnehager stengte og alle med ikke-fysiske jobber, jobbet hjemmefra. Også her fant de at yngre aldersgrupper, kvinner og arbeidsledige var mer ensomme enn andre. Det gjaldt også deltakere med lavere utdanning, de som ikke har barn og personer med en kjent psykisk lidelse fra før.
- Symptomer på depresjon og angst henger ofte sammen med hva folk gjør, eller ikke gjør. Stadig bekymringer som: hva om jeg blir smittet, hva skjer med økonomien, hva om noe skjer barna mine. Er man mye hjemme alene, blir det lett å begynne å gruble eller bekymre seg.
- Forskerne fant klar sammenheng mellom arbeidspress og PTSD. De som scoret høyt på utbrenthet, scoret også høyt på PTSD. Men forskerne fant også noe positivt i dette materialet. De som fikk følelsesmessig støtte for sine opplevelser fra kolleger, familie eller venner, hadde mindre PTSD-symptomer.
Kilde: forskning.no
Om Freddy Kjensmo
Jobb: Foredragsholder
Erfaring: Har jobbet på heltid med underholdning siden 1986, og var med på å starte stand-up bølgen i Norge på begynnelsen av 90-tallet. Kjensmo driver i dag Tullekontoret AS, og de siste ti årene har han spesialisert seg på humor for arbeidslivet. Han har skrevet flere humorbøker i tillegg til å ha skrevet manus for forskjellige TV-program samt tekst for radio og andre komikere og foredragsholdere.
Tekst: Cecilie Hals Hammernes Foto: Mona Nordøy
