Lange tanker om overbelastning, tempo og selvforvaltning
Du har møtt veggen. Kroppen sier stopp, hodet er tomt, og du kjenner at det er skamfullt.
Du er sykmeldt, men innerst inne vil du bare tilbake i jobb, tilbake til det normale. Samtidig knyter det seg i magen bare ved tanken på innboksen som venter, oppgavene som hoper seg opp, møtene som må tas igjen. Bare å forestille seg tempoet kan føles som å stille seg midt ut på motorveien, for å bli meislet ned av farten som aldri tok slutt.
Kanskje var det nettopp farten som tok knekken på deg i første omgang.
Når tempoet blir usunt
I arbeidslivet snakker vi mye om effektivitet, produktivitet og resultater. Vi snakker mindre om bærekraft, ikke den miljømessige, men den personlige.
Når alt går for fort, mister vi evnen til å justere, vi blir fartsblinde.
Og det er gjerne ikke før kroppen trekker i nødbremsen at vi innser at det ikke var jobben som plutselig ble for krevende, det var tempoet som ble for høyt, for lenge.
Veien tilbake
Så hvordan finner du veien tilbake?
Det første spørsmålet du må stille deg er: Skal jeg tilbake på kort sikt – eller på lang sikt?
Hvis målet bare er å komme raskt tilbake til der du var, er risikoen stor for at du snart møter veggen igjen. Men hvis du ønsker å komme tilbake på en måte som holder over tid, må du tenke annerledes. Du må bygge opp en ny måte å være i jobben på.
Det begynner med å sette sunne grenser.
Hva kan jeg gjøre, og hva kan jeg la være?
Et konkret sted å starte er å se på hva du faktisk gjør.
Hvilke oppgaver må du gjøre selv, og hva kan du delegere?
Hva bruker du tid på i dag som egentlig ikke trenger å gjøres, i hvert fall ikke av deg?
Oversikt skaper overskudd. Og i overskudd blir det lettere å få oversikt.
Det er en sirkel som virker begge veier, men du må begynne et sted, gjerne med å rydde i egne forventninger.
Å øve på delegering kan være et verdifullt steg. Ikke bare frigjør det tid, men det viser også tillit til andre. Kanskje får du til og med øye på talenter du ikke hadde lagt merke til før.
Endre perspektiv
En endring i perspektiv kan være kraftfullt. Mange opplever det som svakt å måtte roe ned, be om hjelp eller si fra om grenser. Men hva om du snur det rundt?
Tenk om en kollega kom til deg og sa:
"Jeg har blitt for sliten. Jeg er sykmeldt nå, jeg har sortert i arbeidsoppgavene mine, og dette er planen min videre. Jeg skal jobbe meg gradvis opp igjen, med disse oppgavene først, og så med disse."
Ville du tenkt at vedkommende var svak?
Sannsynligvis ikke. Du ville tenkt at det var klokt, fornuftig og ansvarlig. Kanskje til og med inspirerende.
Når det gjelder oss selv, derimot, blir tankene ofte annerledes. Vi kan bli fanger i skam. Da er vi redde for å være til bry, for å virke krevende, for å miste anseelse. Men kanskje er det her vi har mest å lære, i rausheten med oss selv.
Tenk deg bare: Når en venn ringer og sier at livet er vanskelig, og at vennskapet er viktig, kjenner du deg sikkert både berørt og nyttig. Det kjennes godt at noen trenger oss og viser oss tillit ved å be oss inn i sårbarhet. Du vil bidra, du vil være der.
Men hvor ofte lar du andre få gjøre det samme for deg?
Å bygge opp et godt nettverk handler ikke bare om faglige forbindelser, men om relasjoner som tåler ærlighet. Mennesker du kan lene deg på, og som også kan lene seg på deg. Gjensidighet gir trygghet, og trygghet bygger mestring.
Selvforvaltning, å eie sitt eget liv
Et nyttig begrep i denne sammenhengen er selvforvaltning.
Vi forvalter oss selv, vår kapasitet, vår energi, vår kompetanse.
Som medarbeidere og som ledere har vi ansvar for hvordan vi bruker og beskytter disse ressursene.
Å ha et bevisst forhold til egen forvaltning er ikke svakhet. Det er modenhet.
Det krever refleksjon, valg og prioritering.
Når du spør deg selv: Hvordan kan jeg forvalte meg selv på en måte som gjør at jeg både fungerer og trives over tid? – da er du i ferd med å bygge bærekraft. Ikke bare for deg selv, men også for arbeidsplassen.
Å mestre på nytt
Etter en sykmelding handler mestring ikke om å bevise noe, men om å gjenoppdage kapasiteten din, i ditt eget tempo.
Kanskje må du gjøre mindre, men gjøre det med større nærvær.
Kanskje må du si nei litt oftere, for å kunne si ja med hele deg når det virkelig gjelder.
Og kanskje må du øve på å stole på at det du bidrar med, er nok.
Avslutning
Sykefravær er ikke et tegn på svakhet. Det er et signal om at noe må justeres.
Det kan skje med hvem som helst, når som helst.
Det viktige er hvordan vi møter det, med skam og hastverk, eller med langsiktighet og bevissthet.
Så neste gang du tenker at du bare vil "tilbake så fort som mulig" – spør heller:
Hvordan kan jeg komme tilbake slik at jeg blir værende?
For da tenker du ikke på kort sikt. Da tenker du på lang sikt, lange tanker om livet.
Tenk langsiktig – ikke bare tilbake:
For ledergrupper: Ta en runde på neste møte: Hvordan legger vi til rette for trygg og bærekraftig tilbakekomst etter sykefravær, både praktisk og kulturelt?
Konkret grep:Diskuter forskjellen mellom «rask tilbakeføring» og «varig tilbakevending».
For deg som leder: Reflekter over egen kapasitet, hva gir energi, og hva tapper deg?
Konkret grep: Lag en enkel «egen forvaltningsplan» med tre punkter du vil justere for å holde balansen over tid.
Psykolog med spesialistkursing i barne- og ungdomspsykologi og psykoterapi. Bred erfaring fra spesialisthelsetjenesten, inkludert sakkyndig arbeid, retts- og sikkerhetspsykiatri og somatiske avdelinger. Driver privat praksis og arbeider som organisasjonspsykolog. Tidligere forsker og stipendiat ved Universitetet i Bergen, nå foreleser ved Universitetet i Stavanger. Opptatt av hvordan relasjoner former mennesker, med vekt på tilknytning, emosjonell kapasitet og samspill i privat- og arbeidsliv.
