Jeg ble ikke lykkeligere av å få penger på konto, selv om salget av 6.Sans selvfølgelig var en stor begivenhet for meg og familien. Det kan kanskje høres utakknemlig ut, for salget ga oss en økonomisk trygghet vi ikke hadde hatt tidligere. Men jeg våknet ikke dagen etter som et lykkeligere menneske. Jeg var fortsatt den samme, selv om jeg merket at noe i meg hadde falt til ro.
Helt siden jeg flyttet hjemmefra som attenåring, hadde mye av drivkraften min handlet om å klare meg selv. Etter hvert handlet det mer om å lykkes, bygge noe, vinne og beskytte det vi hadde skapt. Som eier følte jeg et stort ansvar for medarbeidernes lønninger, kundenes tillit og selskapets fremtid. Det ansvaret brukte jeg nok også som en begrunnelse for å blande meg inn i det meste.
Etter salget hadde jeg fortsatt ansvar, men den økonomiske risikoen var ikke lenger den samme. Jeg kjente at jeg fikk mer ro, og med den roen ble det lettere å gi andre større plass og overlate mer ansvar til dem. Jeg trengte ikke lenger å følge like tett med på alt.
Tillit som faktisk koster noe
Det er lett å si at man har tillit til medarbeiderne, men den virkelige testen kommer når de velger en annen løsning enn den du selv ville valgt. Det var noe jeg måtte lære meg å akseptere.
Tidligere kunne jeg delegere en oppgave, men likevel følge så tett med at den andre i praksis aldri fikk fullt ansvar. Jeg ville gjerne se presentasjonen, justere budskapet, være med i kundemøtet og forsikre meg om at leveransen ble slik jeg mente den burde være. Jeg kalte det kvalitetssikring, men i ettertid ser jeg at mitt eget kontrollbehov også spilte en stor rolle.
Etter hvert begynte jeg å utfordre meg selv på dette. Jeg måtte tåle ubehaget ved å la andre ta større plass, møte kundene uten at jeg var til stede, og la ledergruppen diskutere seg frem til løsninger uten at jeg på forhånd hadde lagt føringene for hva svaret skulle være. Det var ikke alltid like enkelt, særlig når jeg selv hadde sterke meninger om hvordan ting burde gjøres.
Det betydde ikke at jeg sluttet å stille krav eller følge opp. Vi måtte fortsatt ha en tydelig retning og klare forventninger til hva vi skulle oppnå. Men jeg begynte å forstå at min egen involvering ikke nødvendigvis var avgjørende for kvaliteten på resultatet.
Da jeg etter hvert klarte å slippe andre mer frem, bli mindre opptatt av min egen rolle og virkelig heie på dem rundt meg, skjedde det noe nesten magisk. Vi fikk en meget velfungerende ledergruppe i 6.Sans, der folk vokste med ansvaret, tok egne initiativ og fant løsninger jeg ikke nødvendigvis ville ha kommet frem til selv. Det var utrolig inspirerende å oppleve, og jeg fikk virkelig øynene opp for hvor mye kapasitet som hadde ligget i organisasjonen hele tiden.
Ledergruppen måtte bli mer enn min forlengede arm
Vi hentet inn ekstern hjelp og begynte å jobbe mer systematisk med tillit, samspill og de mykere sidene ved ledelse. Jeg hadde gjennom mange år deltatt på lederprogrammer og lest mye ledelseslitteratur, så det var ikke kunnskapen det sto på. Utfordringen var å ta det jeg hadde lært, og faktisk bruke det til å endre måten jeg selv ledet på.
Jeg ønsket at vi skulle bygge en ledergruppe som sto støtt også når det stormet, og der folk turte å ta opp vanskelige spørsmål før de utviklet seg til større problemer. Tidligere hadde jeg nok selv bidratt til å skape ledergrupper som i for stor grad var opptatt av å gjennomføre det jeg allerede hadde bestemt. Nå måtte jeg gi menneskene rundt bordet et reelt mandat, lytte mer og akseptere at de kunne utfordre både meg og beslutningene mine.
Det betydde ikke at vi sluttet å være uenige. Tvert imot opplevde jeg at diskusjonene ble bedre når flere turte å si hva de faktisk mente. Jeg lærte også at det er lett å snakke om god kultur når alt går bra. Det er først når planene ikke holder, resultatene svikter eller noen våger å si sjefen imot, at du virkelig får se hva slags kultur du har vært med på å bygge.
Sårbarhet må komme fra hjertet
Jeg har brukt store deler av livet på å være han som forbindes med styrke, energi, godt humør og pågangsmot. Han som går foran, finner løsninger og ikke gir seg når det butter imot. Det har hjulpet meg mye, både som menneske, selger og leder, men jeg ser også at det til tider har vært et skjold. Når du alltid skal fremstå sterk og ha kontroll, blir det vanskeligere å vise andre at du også kan være usikker.
Etter hvert har jeg forstått hvor viktig det er å tørre å vise mer av seg selv. For meg handler sårbarhet om å kunne si at jeg er usikker, innrømme når jeg har tatt feil, og be andre om hjelp uten å ha bestemt meg for svaret på forhånd. Men dette må være ekte og komme fra hjertet. Jeg tror medarbeidere ganske raskt merker forskjellen på en leder som oppriktig åpner seg, og en som gjør det fordi det står i en bok om god ledelse.
Tidligere trodde jeg nok at tillit først og fremst handlet om å være den som hadde svarene og viste vei. I dag har jeg større tro på at tillit bygges når menneskene rundt deg opplever at det er samsvar mellom den du er, det du sier og det du faktisk gjør.
Vekst er aldri én manns verk
Årene etter salget ble preget av sterk vekst. I løpet av bare to år tredoblet vi omsetningen og passerte 200 millioner kroner i 2024. 6.Sans ble en del av et større nordisk konsern, nye virksomheter kom til, og vi fikk både større økonomiske muskler og tilgang til flere fagmiljøer. Samtidig begynte markedet å ta seg opp igjen etter pandemien.
Denne veksten var på ingen måte én persons prestasjon. Den var et resultat av dyktige medarbeidere, en sterkere ledergruppe, nye eiere, oppkjøp og tilgang på kapital. Vi hadde også et marked i bedring og kunder som fortsatte å vise oss tillit.
Min viktigste oppgave var ikke lenger å stå fremst i hvert salg, men å bidra til at menneskene og organisasjonen rundt meg fungerte bedre sammen.
Gjennom denne perioden har jeg også fått større respekt for hva erfaren kapital kan tilføre en virksomhet. Når kapital kombineres med kompetanse, nettverk og tålmodighet, kan det åpne muligheter som en gründerorganisasjon vanskelig ville klart å realisere alene. Samtidig mener jeg det er avgjørende at nye eiere forstår kulturen og kundelojaliteten i virksomheten de går inn i, og tar vare på dette når selskapet skal utvikles videre.
Den siste etappen i Liwlig
6.Sans og Gyro ble etter hvert samlet under Liwlig-navnet, og i en overgangsperiode gikk jeg inn som administrerende direktør for den norske virksomheten. Oppgaven min var å bidra med stabilitet og handlekraft gjennom en krevende fase, frem til en permanent leder var på plass.
I denne rollen fikk jeg bruk for mye av det som alltid hadde vært mine styrker, særlig evnen til å stå i press, ta ansvar og få ting til å skje. Samtidig var jeg klar over at oppgaven min også handlet om å gjøre organisasjonen i stand til å lykkes videre uten meg.
Da Vegard Klubbenes Drogseth overtok som administrerende direktør 5. mai 2025, kunne jeg tre til side. Min siste arbeidsdag i Liwlig var 1. juni, og jeg hadde også takket nei til en internasjonal topprolle som Group CMO. Etter mer enn 20 år i virksomheten kjente jeg at tiden var inne for å sette punktum for livsverket mitt og begynne på et nytt kapittel.
Det var likevel mer krevende enn det kanskje kunne se ut utenfra. Når du har brukt så mange år på å bygge et selskap, er det ikke bare en jobb du forlater, men også en stor del av identiteten din, hverdagen og fellesskapet du har vært en del av. Samtidig hadde jeg lært at ledelse også handler om å forstå når det er riktig å tre til side, og når selskapet er best tjent med å utvikle seg videre uten deg.
Det jeg skulle ønske jeg visste tidligere
Konkurranseinstinktet hjalp meg ut av en vanskelig start, gjorde meg til en god selger og ga meg drivkraften til å bygge virksomheter. Men jeg skulle ønske jeg hadde forstått tidligere at det som er en styrke i én fase av livet, også kan bli en begrensning når situasjonen endrer seg.
Pågangsmotet har også vært avgjørende for det jeg har fått til, men jeg har erfart at stor kraft ikke alltid virker slik du ønsker. Jeg kunne bli utålmodig, ta for mye plass og være vanskelig å utfordre når jeg var overbevist om at jeg hadde rett. Dette er sider ved meg selv som jeg fortsatt må være oppmerksom på.
Jeg mener ikke at ledere skal gjøre seg mindre eller holde tilbake engasjementet sitt, men vi må forstå hvordan vi påvirker menneskene rundt oss. Den kraften vi har som ledere, får størst verdi når den bidrar til å gjøre andre tryggere og modigere.
Hvis jeg skal trekke frem noen av de viktigste erkjennelsene fra min egen lederreise, er det først og fremst at gode resultater og godt lederskap ikke nødvendigvis er det samme. Du kan levere gode tall og samtidig bygge en kultur som ikke holder over tid. Jeg har også lært at selvinnsikt ikke er noe du oppnår én gang for alle. Du må være villig til å møte de samme sidene ved deg selv igjen, også når du får mer erfaring og større ansvar. Og ikke minst har jeg forstått at tillit ikke er noe du bare kan si at du har. Den må vises gjennom ansvaret du faktisk gir andre, og hva du lar dem få eie selv.
Sårbarhet har også blitt en viktig del av denne læringen. Det å tørre å vise at jeg ikke er perfekt, og erkjenne at jeg heller ikke alltid har svarene, har ikke gjort meg svakere som leder. Tvert imot har det gjort det lettere for andre å være ærlige tilbake.
Det nye kapitlet er allerede i gang
I dag arbeider jeg med aktivt eierskap gjennom RSG Holding, har styreverv i ni–ti selskaper og jobber tett med gründere og virksomheter i vekstfase. I tillegg er jeg innleid som konsulent i flere selskaper.
Jeg har fortsatt salget i blodet, lysten til å bygge noe og mye energi. Forskjellen er at jeg nå kan bruke erfaringen min til å bidra i andre virksomheter uten å måtte stå øverst på resultatlisten selv. Om jeg en dag vender tilbake til eventbransjen, vet jeg ikke ennå.
Det å måtte klare meg selv fra ung alder, alle årene med salg, lederansvaret og tiden som gründer har gitt meg utrolig mye. Samtidig har erfaringene tvunget meg til å se sider ved meg selv som ikke alltid har vært like enkle å erkjenne. I dag tar jeg med meg denne læringen inn i arbeidet med ledere og gründere som skal utvikle og bygge sine egne virksomheter videre.
Jeg har fortsatt mye å lære, og heldigvis har jeg fortsatt like stor lyst til å skape noe nytt.

Hva kan du ta med deg inn i din egen lederrolle?
Per Morten Berghs lederreise viser hvordan egenskapene som gjør deg dyktig som fagperson, selger eller gründer, ikke nødvendigvis gjør deg til en god leder. Konkurranseinstinkt, handlekraft og høye krav kan skape sterke resultater, men også begrense menneskene rundt deg dersom du ikke er bevisst på hvordan du bruker dem.
Fem spørsmål du kan ta med deg fra lederreisen:
- Er det som gjorde deg dyktig tidligere, fortsatt det som gjør deg til en god leder? Tenk gjennom hvilke styrker som har brakt deg dit du er i dag. Kan noen av dem også ha blitt en begrensning i lederrollen?
- Gir du medarbeiderne reelt ansvar, eller beholder du kontrollen selv? Se på hva du delegerer, og hvor ofte du griper inn for å sikre at oppgaven blir løst på din måte.
- Hvor lett er det å være uenig med deg? Tenk tilbake på siste gang noen utfordret vurderingene dine. Lyttet du for å forstå, eller var du mest opptatt av å få gjennomslag for ditt eget syn?
- Hvordan reagerer du når du ikke har svaret? Tør du å erkjenne usikkerhet, innrømme feil og be om hjelp, også overfor menneskene du leder?
- Må du selv lykkes for å oppleve at du gjør en god jobb? Vurder om du bruker mest energi på egne prestasjoner, eller på å utvikle mennesker som kan ta ansvar, utfordre deg og lykkes uten din involvering.
Ta spørsmålene med til neste ledermøte. Be gjerne ledergruppen diskutere hvilke av disse utfordringene dere kjenner igjen, og hva dere konkret kan gjøre annerledes. Det kan gi et ærligere bilde av hvordan lederskapet deres faktisk fungerer.












