Arrangementet gjør at midler frigjøres, samtidig som man beholder samme produksjonskapasitet. For å lykkes med slike arrangementer må dette skje på juridisk korrekt måte, herunder gjennom gyldige vedtak i styrene organer, avtaleverk, verdivurdering, oppgjør og rettsvern.

Ofte forbinder man sale & lease back som et aktuelt tiltak i virksomheter med likviditetsmessige utfordringer. Arrangementet er derfor mye brukt som tiltak i restruktureringer. Sale & lease back er imidlertid også aktuelt for alle virksomheter som ønsker å frigjøre likviditet fra eiendeler i balansen. Flere gjennomfører sale & lease back for å styrke virksomhetens operative drift. I tillegg kan dette gjøre det mulig i større grad å kanalisere midler til investeringer inn mot virksomhetens strategiste satsingsområder og kjerneaktivitet. Mange moderne virksomheter oppnår også bedre sammenheng mellom kostnad og inntekter.

Gjennomføringen av en sale & lease back transaksjon vil være sammensatt, og avhenger hvilke eiendeler som omfattes, hvordan eiendelene er finansiert, selskapsrettslige forhold, skattemessige forhold og hvem som kjøper. I tillegg avhenger gjennomføringen av arrangementet av hvilken situasjon virksomheten er i.

Ofte er det aktuelt å selge eiendeler til nærstående, feks andre konsernselskaper. I. aksjeselskaper er det da særlig viktig å være oppmerksom på at transaksjonen må oppfylle prinsippet om armlengdes avstand for å være gyldig. Formkrav og vilkår følger av aksjeloven § 3-8, som stiller krav til verdsettelse, styrets redegjørelse, revisorbekreftelse og melding til Foretaksregisteret. Sentralt i denne forbindelse blir også hvordan oppgjør skal skje – motregning i tidligere mellomværender, eller faktisk innbetaling av friske midler?

Dersom transaksjonen skjer som ledd i refinansiering av bankengasjement, er det sentralt å være oppmerksom på begrensningene panteloven og finansieringsavtalen setter for å råde over pantsatte eiendeler. Det er derfor avgjørende å ha god kommunikasjon med banken.

Skjer transaksjonen i et selskap som risikerer etterfølgende konkurs, må det særlig fokuseres på at avtalen gjøres og gjennomføres på en måte som vil stå seg ovenfor et senere konkursbo. Transaksjonen må gjennomføres slik at den objektive og teoretiske kreditorsvikfaren ved arrangementet bortfaller i juridisk forstand. Dersom gyldighetskrav, verdsettelse, gjennomføring og rettsvern ikke oppfyller konkursrettslige vilkår, kan de aktuelle eiendelene fortsatt inngå i beslaget til et senere konkursbo. Dette gjelder selv om det ikke foreligger kreditorsvik i det konkrete tilfellet. Mange blir også overrasket over at dette blir utfallet, også selv om eiendelen beviselig er solgt og betalt. Det er også sentralt med en tilstrekkelig leieavtale mellom det som etter transaksjonen er leier (selger) og utleier (kjøper). Et særlig poeng er at transaksjonen sett under ett ikke må anses som et salg på avbetaling, men at det skjer et reelt salg og at det inngås en reell leieavtale. Gjøres det feil her, vil det derfor også raskt kunne aktualisere seg styreansvar. At dette er reelt følger av en rekke rettsavgjørelser. Så sent som i januar 2017 har Høyesterett avsagt nok en dom som viser hvor strengt dette bedømmes i domstolene, i den såkalte Sønnichsen-saken.

Kompetanse for å foreta korrekt faktisk og rettslig vurdering av hvordan arrangementet skal gjennomføres i det enkelte tilfellet er derfor avgjørende.

TEKST: Sven Krohn, Advokatfirmaet Frøysaa & Bjørkgård.