At bildet er sammensatt, er åpenbart for alle. Jobben skal ikke ha hele skylden. Men at verken kropp eller psyke er laget for å sitte foran en skjerm mange timer ad gangen med statiske muskelspenninger og repeterende småbevegelser, er en selvfølgelighet vi har lett for å glemme. Vi mennesker er tilpasningsdyktige, og hvor grensen går før en plagesituasjon har fått utvikle seg, varierer betraktelig fra individ til individ.

Jeg skal ikke fortelle deg som leder at du må ha vernerunder og passe på at folk sitter ”riktig”. Det jeg kan bidra med, er noen tips ut fra hva jeg har erfart i løpet av ti år som ergonomikonsulent i private og offentlige bedrifter der min jobb har vært å hjelpe enkeltmennesker med tilpasning av deres dataarbeidsplass etter at plager har oppstått. Jeg kan si noe om hva som fungerer og hva som ikke fungerer, og begrunne det. For de samme feilene går igjen overalt. Men noen mál finnes ikke. Individuelle hensyn må alltid tas, og de vil også variere; det du trives med i år kan måtte justeres til neste år. Slik du sitter i dag, føles feil i morgen. De som ønsker seg faste centimetermål og avstander, har etter min mening ikke forstått hvordan mennesker fungerer. Allikevel er det fullt mulig å finne gode løsninger av varig karakter. Hvis brukeren er villig til litt bevisstgjøring og er rede til å ta ansvar for sin egen situasjon.

Hvilke feil er de vanligste?

”Ikke mitt bord”-tankegang

Det gjøres feil på mange nivåer, helt fra beslutninger på øverste nivå i flytte- eller omstruktureringsprosesser, til møbelvalg, innkjøp av produkter og til sittestillinger. Slike feil kan etter en tid avleses på fraværsstatistikken. Bak dette ligger en generell ansvarsfraskrivelse kombinert med manglende tenkning rundt hva et levende menneske i en velfungerende arbeidsstasjon er. Ansvarsfraskrivelsen går ut på en ”ikke mitt bord”-tenkning hos alle med delansvar.  Så lenge interiørarkitekten bare tar seg av sin del, stolselgeren sin del, innkjøperne sin del, verneombudet sin del, bedriftshelsetjenesten sin del - så lenge alle bare er opptatt av å fylle sin rolle, blir det aldri noen helhet med sammenheng og mening. Alle har gjort det de skulle og ingen kan klandres. Men at ingen kan klage på en er ingen målestokk god nok å forholde seg til i sitt arbeid. For det betyr ikke at det man har gjort, faktisk fungerer. Denne mangelen på helhet og sammenheng spiser opp opplevelsen av mening for den enkelte arbeidstaker – meningstapet innebærer videre avsondring fra fellesskapet og leder i verste fall til kynisme og ønsket om å mele sin egen kake. Arbeidsmiljøet får lide når ansvarsfølelsen forvitrer.  Det er en farlig galei.

Avtalefengsel og dårlige standardmøbler

En annen utfordring er avtalefengselet mange bedrifter har havnet i. Ønsket om trygghet og lave priser gir i stedet ofte høye priser og dårlig service, da man gjennom avtaler fanges som sikre kunder. Avtaler hindrer hjelp til arbeidstakere som sliter, da de er dømt til å bruke standardløsninger som er lite fleksible og kanskje til og med årsak til plagene i seg selv. Men de som kjøper tror de får det beste fordi de som selger innbiller seg at de selger det beste, for det har de hørt, så det regner de med, for mange har jo kjøpt det, og ingen har klaget – det de kan huske. Til dette er det bare å si at av en eller annen grunn er det ikke alle som evner å gå i dybden på det de driver med. Eller å se sammenhenger. Her er kunnskapsløsheten nærmest uten grenser. Innkjøperne teller kroner og ører og har ikke noe forhold til hva produktene skal brukes til eller om de blir brukt riktig. Selgerne selger noe de synes ser bra ut, og følger med på salgstallene.

Fra ergonomisk synsvinkel med ønske om å ivareta arbeidstakernes individuelle behov, er dårlig konstruerte standardløsninger i kombinasjon med kunnskapsløshet og manglende bevisstgjøring, veldig uheldig. Og resultatene ser vi igjen av statistikken, eller ved å rusle inn og ta en titt i nærmest hvilken som helst bedrift med kontorarbeidsplasser. Folk henger som sekker over stolene eller ligger forover og kryper nærmest inn i pc-skjermen med en drabelig knekk i nakken og armen strakt ut til musa, langt ut og bak på siden. Noen vrir og vender på seg for å variere i galskapen og på den måten komme seg gjennom arbeidshverdagen. At det er slik, regnes som normaltilstand. Hvis vi går inn på et kiropraktorkontor, kan vi finne mange opplysende brosjyrer og hefter. I innledningen på brosjyren om smerter i brystryggen, kan vi lese: Smerter i øvre del av ryggen mellom skulderbladene rammer svært mange av oss. Kanskje ikke så rart når vi tenker på alt kontorarbeid om utføres i høyt tempo med runde skuldre, fremoverbøyd hode og anspente armer. Ofte sprer smerten seg opp til nakken, ut i skuldre og armer eller frem til brystet.

Slik sitting er altså opplest og vedtatt - det er slik verden er. Men behøver den det?  Selvfølgelig ikke. Dette er enda et eksempel på generelt fravær av tenkning rundt hva som skaper helhet og sammenheng. Her i det enkle triangel menneske – stol - pult.

Så leder, sitter dine ansatte seg i hjel?  Har du hatt ekspertise inne etter vernerunder, men erfart at det har hjulpet minimalt og kostet mange penger uten synlig resultat? Synes du at du får for dårlig hjelp? Eller er du fornøyd med en rapport i en skuff?

Spørsmålet blir hva du kan gjøre for å tilrettelegge for dine ansatte på en god måte, så du forebygger problemene. La oss se på noen flere av de vanligste feilene først.

Mer om møbler

Hos møbelprodusentene overskygger volumtenkning alt. På veien til storsalg har de funnet ut at et passe flatterende utseende kombinert med billig produksjon, er det som lønner seg. Krav til å imøtekomme menneskekroppens behov for bevegelse og variasjon, justeringsmuligheter vil ingen sløse tid og ressurser på. Pultene gir dårlig avlastning til underarmen så folk må henge forover for å få støtte eller sitte med armene strukket frem med tilsvarende strekk i skulderpartiet. Det overraskende er at mangel på kunnskap gjør at selgerne virkelig tror de har gode produkter, som tidligere nevnt. Dypere sett enda et eksempel på manglende ansvarstaking.

Men, gode leder, dette er salgsarbeid og ikke helsearbeid. Når man leser i brosjyrene er det lett å bli besnæret, velskrevne som de er. Enhver kan bli lurt hvis man tror på teksten eller de vakre bildene. Uttalelser fra autoriteter og fagfolk har de også skaffet. På en eller annen måte. Hvilken, er underordnet, bare du lokkes til å kjøpe produktet – det er selve målestokken på et vellykket resultat. Ikke om produktet faktisk var det riktige valg for brukeren.

Interiørkonsulenter og flyttefirmaer tar ofte hånd om store flytteprosesser eller nybygg. De penser bedriftens valg inn på løsninger fra leverandører som konkurrerer om å betale dem for å anbefale nettopp deres ting. Er dette en god praksis? Blir det kvalifiserte valg av slikt? Ofte opprettes en ”interiørgruppe” i bedriften, så deltagerne skal tro de har medbestemmelse. Nesten umerkelig blir de styrt dit konsulenten vil ha dem. Møbelleverandøren beroliger med at de kan avhjelpe alle behov, hvis standardløsningen skulle komme til kort i enkelte tilfeller. Det viser seg i ettertid å være en overdrivelse.  I sin iver etter å gjøre alle like, kan de som bestemmer interiør og utforming fungere som et designpoliti i det de representerer et pansret esteteri som virker hemmende og umenneskelig. Folk blir puttet i rettlinjede båser på rekke og rad i en kunstig verden uten individualitet, og farger og fasonger, eller mangel på sådan, er viktigere enn at folk har det godt. En pult eller stol  kalles ”ergonomisk” når  den går opp og ned ved at man trykker på en knapp. Alle møblene er like og stolene er ofte låst i vippen fordi ingen opplæring er gitt. Alt ser fint og flott ut, men folk presses inn i sekkeform og bananstilling, da det ikke er noe forhold mellom pult og stol, for ingen har kvalifisert helheten. ”Ergonomisk” er blitt et ord man bruker på hva som helst, bare det har en litt spesiell fasong eller utseende. Eller kan gå opp og ned. Design og form er i høysetet – ergonomi er redusert til et honnørord.

For mye bingo

Feil oppstår også hvis bedriftshelsetjenester eller fysioterapeuter anbefaler spesifikke, ergonomiske produkter. Det finnes mange på markedet, og ingen kan vite hvilken kombinasjon av for eksempel tohåndsmus og underarmstøtte som passer best før den er behørig testet ut i avstander og høyder. Feil produkt eller bruk kan enten gjøre vondt verre eller flytte problemet til et annet område på kroppen. Den som anbefaler produkter bør være fristilt i valget og ha mange alternativer i forskjellige kombinasjoner å vise til, samt dybdekunnskap om produktenes funksjon sammen med erfaring i å ”lese” ulike menneskekropper for at det skal bli mulig å reversere en plagesituasjon hos brukeren.

På dette området er det alt for mye bingo og tilfeldige innkjøp. Derfor havner også mange produkter i hylla etter en tid. Og brukeren går fortsatt til behandlinger.

Mange steder jeg kommer er det et lappverk av produkter som kan være greie nok hver for seg og riktig benyttet. Men helheten og sammenhengen er fraværende, ingen har ivaretatt den og gitt opplæring, og da hjelper det ikke brukeren heller.

Hva kan du som leder gjøre for å bevisstgjøre, motivere og forebygge?

Etter min mening er det på tide at ledere setter helt andre krav enn de har vært vant til å tenke er mulig. Forvent at de som leverer deg varer og tjenester også tar ansvar for bruken. Skal en ansatt ha ny stol, skal hun også ha opplæring i bruk, tilpasning til resten av arbeidsstasjonen og gjennomgang av sittestillinger og variasjonsmuligheter. Dette tar gjerne fra en halv opp mot én time. Sørg for returrett i minimum to uker, helst én måned. Og få kvalifisert hjelp til å gjøre riktig valg. Det holder ikke at stolen kjennes god å sitte i. Den må også lede deg ubevisst inn i gode stillinger.

Stolen BackApp representerer en begynnende tenkning i riktig retning. Den selges med garanti for en sterkere rygg. Da er 30 dager i korteste laget– men nok til å gi en indikasjon på om du er på rett vei.

Videre må du som leder tenke forebyggende helsearbeid og ikke bare produktkjøp. Sørg for kvalifisert bistand ved utvelgelse med utgangspunkt i brukerens behov og sørg for at opplæring og bevisstgjøring gis. Det kan ikke sies ofte nok at det ikke bare er produktet det handler om, men at det inngår i en helhet og sammenheng som innebærer riktig plassering og bruk. Den som leverer deg en vare skal som sagt også sørge for at den blir riktig benyttet.

Ellers er det som har vist seg å fungere når en tidligere sykmeldt skal tilbake på jobb, at det gis en så helhetlig oppfølging som mulig. Det betyr at den eller de som hjelper med å finne en løsning, også tar ansvar for situasjonen og holder tett dialog med den ansatte til ønsket resultat er nådd. Da blir også den ansatte bevisstgjort, motivert og bedre i stand til å ivareta sin egen situasjon i etterkant.

Glem derfor ikke ditt ansvar for å gjennomføre tiltak som forebygger skader på arbeidsplassen. Og husk at du også i følge arbeidsmiljøloven § 3 – 4 har plikt til å vurdere tiltak for å fremme fysisk aktivitet blant arbeidstakerne. At det kan være god økonomi på sikt, bør være åpenbart, da alt fra energipauser til power-naps er livgivende avbrekk som du kan regne med øker produktiviteten. Du har vel prøvd det selv?

IA-midler

Til sist bør det nevnes at tilskudd av IA-midler har vist seg i denne sammenheng å være svært vellykket. Folk som ellers kunne falt ut av arbeidslivet eller blitt langtidssykemeldt har fått skreddersydd arbeidsplassen etter sitt behov, og derved klart å bli på jobb med sine plager. En ordning som definitivt har livets rett, er god samfunnsøkonomi og som bør få blivende status.

Tekst og foto: Camilla Lindblad