7. september 2008 kom det melding fra USAs finansdepartement om at Federal National Mortgage Association og Federal Home Loan Mortgage Corporation, på folkemunne kjent som Fannie Mae og Freddie Mac, var satt under administrasjon. Begge institusjonene var, for å si det enkelt, ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser og dermed teknisk konkurs. En uke senere, 15. september, begjærte Lehman Brothers, en av verdens største og mest fremgangsrike investeringsbanker, oppbud i den amerikanske konkursdomstolen i Southern District i New York.

Det er nå ti år siden disse begivenhetene, som utløste den mest omfattende finans- og økonomikrisen noensinne. Da dette inntraff var jeg en relativt erfaren finansprofessor, og jeg hadde sannsynligvis vært med på å utdanne noen av synderne bak ­– og definitivt mange av ofrene for – krisen som oppstod i etterkant. Ti år senere har verden endret seg: det finnes ikke lenger samme form for investeringsbanker, reguleringene er flere og bedre, landskapet i finansmarkedet har endret seg dramatisk når det gjelder både deltakere og fremgangsmåte, og noen land har gått konkurs.

Hva har jeg lært i løpet av de siste 10 årene?

1. Neste krise kommer til å bli annerledes. Min kollega, den nå avdøde professor Steward Hamilton, pleide alltid, også før 2008, å si at "Jeg har vært vitne til altfor mange kriser i løpet av livet, og dette kommer ikke til å bli den siste". Det oppstår faktisk kriser, og en vakker dag kommer vi til å oppleve enda en. Men den ene krisen er ingen kopi av den andre, og neste kollaps kommer til å arte seg annerledes. Blir den forårsaket av Kina? Av geopolitiske begivenheter? Av økende leverage for næringslivet i noen land? Vi har alle har en tendens til å søke etter informasjon som bekrefter det vi allerede tror, så derfor kommer vi neste gang vi rammes av en krise til å si at vi skjønte at den ville komme. Men det var ytterst få, nesten ingen, som forutså at Lehman Brothers skulle kollapse og hvilke følger det ville få. 

2. 2008 var en finanskrise, ikke en krise for finans. Mer enn noen gang tidligere må dagens ledere ha kunnskap om finansielle prinsipper og mestre finansielle verktøy. I de siste 10 årene har det skjedd store endringer i toppledernes kunnskaper og ferdigheter, både når det gjelder innholdet i MBA-programmene og i kravet om lederopplæring kontra praktisk trening. Dette mener vi er galt. Det var menneskene, ikke verktøyene, som sviktet i 2008. Det som manglet var kunnskap hos lederne om finansielle produkter og risikohåndtering, ikke finansteoriens kapasitet når det gjelder å vedsette sikkerhet og optimalisere porteføljer.

3. Makroøkonomi og finans er viktig. Før 2008 overså de fleste økonomiske modeller finanssektoren, og de fleste finansmodeller unnlot å ta hensyn til det makroøkonomiske fundamentet av rentesatser og risikopremier. Dette var galt. Finanssektoren er ikke som andre sektorer, f.eks. olje og gass, forbruksvarer eller teknologi. Den har sterk innflytelse på hvordan økonomien som helhet fungerer, og finansielle ubalanser kan slå mangedobbelt ut på den reelle økonomien. I løpet av de siste 10 årene har akademisk forskning fått en mye større forståelse av disse sammenhengene. Nå vet vi at finanssektoren kan være en mekanisme som kan få sjokk til å forplante seg fra ett land til et annet, slik tilfellet var da en eiendomsboble i USA utløste en bankkrise i Europa.

4. Reguleringer bidrar til å forebygge kriser i fortid, ikke i fremtid. Mange vil være enige i at vi før 2008 ikke trengte mer, men definitivt bedre regulering. Dessverre har det i kjølvannet av Lehman-konkursen dukket opp en overflod av nye regler: Basel III, Dodd-Frank-loven i USA, flere EU-direktiver; regler som påvirker kredittvurderingsbyråer, godtgjørelse, derivater, finansmarkeder, betalingssystemer og så videre ... Vi vet at verden hadde vært annerledes hvis vi hadde hatt disse reglene i 2000. Men fordi markedene utvikler seg raskere enn regulatorene, vet vi også at det nye regelverket ikke vil være i stand til å forebygge neste krise.

5. Hvis du ikke skjønner et produkt / en bransje / en teknologi, er det sannsynligvis din egen feil. Det finnes et berømt sitat av Warren Buffett, som lyder som følger: "Når det er en bransje jeg ikke skjønner, lar jeg være å investere i den". Overført til 2008 kan dette utsagnet av mange brukes til å rettferdiggjøre utskeielsene som skyldtes finansielle nyskapninger som Cre

dit Default Swaps, Collateralized Debt Obligations, Repos og så videre. Vi skjønte dem ikke, og etter hvert var det de som kontrollerte oss og ikke omvendt. Her er jeg uenig. Ledere har plikt til å lære, forstå og stille spørsmål når det er nye produkter og teknologier de ikke har tilstrekkelige kunnskaper om. Kompleksitet kan aldri være en unnskyldning. I årene som kommer vil komplekse teknologier (blokkjede, kunstig intelligens) drive frem nye forretningsmodeller. Lederne er helt nødt til å gjøre en innsats for å beherske dem.

6. Krisen i 2008 var en verdikrise. Og verdier kan bare gjenreises ved hjelp av utdanning. Som vi ofte sier på forelesningene: "Det er mange dårlige mennesker der ute". Formålet med risikohåndtering og bedriftsledelse er å forebygge at personer med dårlige hensikter forurenser hele organisasjonen. Men dette er en nesten umulig oppgave hvis vi ikke i utgangspunktet utdanner mennesker med et verdisett. Utdanning er det beste verktøyet mot korrupsjon.

7. Stol på magefølelsen. Dette er en helt personlig observasjon. I løpet av de siste tiårene har måten vi tenker på endret seg, og nå er vi mer lydhøre for magefølelsen. Det er ikke enkelt å identifisere en bøllete toppleder eller en ineffektiv leder når man ser dem alene. Men det blir svært tydelig når en organisasjon fungerer dårlig og risiko ikke håndteres på en god måte. Vi har lært å si fra når vi oppdager skråsikkerhet, arroganse og overmot.

Vi kan ikke forutsi fremtiden, men vi har definitivt blitt flinkere til å håndtere det fremtiden vil bringe.

Tekst: Arturo Bris er Professor of Finance ved IMD og leder for IMD World Competitiveness Center.