Hvorfor er denne jobben nærmest rangert som det laveste du kan komme, en jobb som nærmest beskrives som en straff for de late, unnfallende eller dumme?

Svaret er like enkelt som det er åpenbart; fordi lederne lar den bli slik! Gjennom å ikke stille tydelige, høye og utviklende krav til sine medarbeidere utvikles passivitet, likegyldighet og inkompetanse hos medarbeiderne.
Når en leder bare forventer oppmøte av en medarbeider, er det nettopp det han får. Medarbeideren leverer kroppen klokken ni og kommer og henter den i fem-tiden. Resten av tiden er han eller hun mentalt sett et annet sted. -”Men tankene mine får du aldri!”
 
Effektivitet
Så hva slags krav kan man da stille til en kassemedarbeider?
Stikkord: Effektivitet, oppmerksomhet og gjenkjennelse.
Det er en psykologisk kjensgjerning at når en kunde er ferdig med å handle sine dagligvarer, blir han/hun nærmest umiddelbart utålmodig i sitt ønske om å komme ut.
Det er samme effekt som når en flypassasjer setter sin egen og medpassasjerers liv og helse i fare gjennom å sprette opp etter bagasje og jakke i hattehyllen umiddelbart etter at hjulene har tatt bakken. Bare for å oppleve å stå 20 minutter og vente på at alle de andre passasjerene foran skal gå ut.
Det som hindrer en kunde i å gå fra en butikk, er kassa og hvordan den fungerer. En medarbeiders effektivitet og oppmerksomhet er derfor kritisk i dels avviklingen av køen, og dels det å tilkalle hjelp fra andre før køene blir for lange. Å stille krav til sine medarbeidere handler om å trene på tempo, og kanskje kunne de vanligste kodene på frukt og grønnsaker før man begynner å betjene kassen.
Noen dagligvarekjeder satser på nettopp å gjøre køene kortest mulig, og jeg personlig tror de tjener mye på en slik strategi.
 
Et lite smil
En konsekvens av et effektivt og tildels stresset samfunn er at man slutter å se hverandre. Med se mener jeg at man legger merke til hvem man egentlig møter. Jeg har sikkert vært 2-300 ganger i min nærbutikk i løpet av de fire årene jeg har bodd i området. Hvor mange ganger må jeg ha vært der før noen der hilser gjenkjennende på meg? Det er ikke helt avgjørende for meg i mitt valg av butikk, men det ville vært en udiskutabel merverdi å føle at jeg i det minste er blitt lagt merke til.

I noen butikker er de tydelig trent til å si ”hei!” til meg og andre kunder, men hvilken verdi har en hilsen når blikket er rettet mot båndet i kassen? Det er nesten en provoserende demonstrasjon av hvor lite betydningsfull jeg er som kunde for den enkelte medarbeideren. Vær heller ærlig! La det hele bli en totalt upersonlig opplevelse, ikke kommuniser med meg.

Tekst:  Morten Brandt