Indre uro og trygt lederskap

Som leder er du konfrontert med små og store utfordringer hele tiden. Du bærer et ansvar. Verden i er endring og du må lede din virksomhet i tråd med verdens utvikling. Mange ledere har indre uro som motivasjonsfaktor. Det er kanskje fordi man er urolig at man er der man er som leder. Uro er en indre drive som vil utrette noe, den gir ambisjoner. Enhver god leder har pågangsmot, energi og vet forhåpentligvis å booste andre når det trengs.

Vekst har med skaperkraft å gjøre, og skaperkraft har med uro å gjøre: Man vil få til noe, må man ta en risk og setter ting på spill for å vinne nytt terreng. Som leder kjenner jeg ofte på at uroen plutselig kan snu til det motsatte: Den spiser en opp. Den går innover og gjør nervøs. Jeg blir usikker på meg selv, jeg mister kontakten med skaperkraften i meg og merker at ting egentlig ikke betyr så mye som jeg narrer meg til å tro. Spørsmålet dukker opp: Hvordan kan jeg være trygg på meg selv som leder når uroen spiser meg opp? Det er et spørsmål om være trygg på seg selv til tross for at alt kjennes utrygt, usikkert og ustabilt. Sagt på en annen måte: Hva gjør jeg når jeg som leder må være optimist, men merker at pessimismen hersker i det indre? Lede med engasjement og tro på det bedriften leverer, men samtidig spist opp tvil og destruktive tanker, det er utfordringen den indre uroen kan kaste oss inn i.

Jeg tror det er bra at ledere kjenner på denne motsetningen i blant. Den kan fordype personligheten og styrke lederegenskapene hvis man vet å bearbeide den på en god måte. Men hvordan?

Filosofen Ludwig Wittgenstein sier at filosofi er å arbeide med hvordan man ser på seg selv og verden. Filosofi er prosess, arbeid med ens eget blikk, prøve å se ting i rett lys. Men hva er det rette lys? Det er her filosofien begynner. La oss begynne med litt basics vi alle kan være enig om: Jeg er i verden, jeg utsettes for verden hele tiden. Jeg er en del av denne verden. Derfor utsettes jeg også for meg selv. Som leder må du mestre deg selv, du må ha et fast grep om hvordan du håndterer dine reaksjoner på hva som møter deg. Å øve seg på suverenitet og selvbeherskelse er en avgjørende forutsetning for godt lederskap. Du skal være spontan og handle på intuisjon, men hvis du ikke har opparbeidet deg en evne til å mestre dine følelser vil du fort overreagere eller begå feil i det sosiale rom; emosjonelle feil du i liten grad tillate deg som leder.

Å arbeide meg selv betyr å ha mot til å bli kjent med seg selv og arbeide med uroen. Den spiser deg opp hvis du ikke vet å bruke den som et redskap for personlig utvikling. Jeg tror en leder skal rope hurra når uroen er smertelig og skaperkraften uteblir for en stund. Når uroen får deg til å stanse opp i en hektisk hverdag, når den gjør deg udugelig til å mestre deg selv og omverdenen, da er noe den vil fortelle deg. Det verste du kan gjøre er å hoppe bekvemt inn troen på at du har burnout eller bare er stressa. Prøv heller å lytt til hva uroen forteller deg. Det kan være at uroen forteller deg om hvor bundet du er til hvem du er, hvordan du ikke greier å liksom komme ut av deg selv, hvordan du er fanget i ditt eget bur. Uroen lar deg kjenne på dine egne begrensninger, maktesløshet og manglende gjennomføringsevne. Kanskje den kommer fordi du trenger å tenke over hvordan du kan leve i det mulighetsrommet du allerede har. Kanskje du må begrense deg for å komme videre? Kanskje du må revurdere aksjonsfeltet ditt og spørre deg selv om du vil for mye? Eller kanskje uroen forteller deg at du må gå en ny vei i livet.

Umulig å si hva uroen forteller akkurat deg. Poenget er at uroen kan slå om fra å være din fantastiske skaperkraft til å bli den instansen som forteller deg at du muligens er på feilspor. Tenk det: Uroen som har gjort deg til leder og som er din daglige skaperkraft fordi du alltid vil noe mer, den vender seg nå mot deg og får det til å tvile på deg selv. Når dette skjer, hvordan kan du da utøve trygt lederskap? Dette er et dypt eksistensielt spørsmål for enhver leder.

Å eksistere betyr å stå ut i noe, du er utsatt og er i noe annet enn deg selv, du er i verden. For mennesket er språket elementet vi beveger oss i når vi forsøker å forstå vår eksistens i verden. Det er en forskjell på å fortelle om sin eksistens og å gripe de muligheter som eksistensen gir. Uro er en mulighet til å gripe seg selv på en helt unik måte: Ta øyeblikket på alvor og tvinge det til å fortelle deg noe om hvor du står, hvem du er og hva du kanskje bør våge å endre. Her kan språket være noe å arbeide med.

Alt for lett tror vi at språket avbilder virkeligheten for oss. Hvordan virkeligheten er og hvordan vi uttrykker vår oppfattelse av den sammenfaller i språket. Vi tror på våre egne språklige bilder og formuleringer av virkeligheten, og innbiller oss at vi med språket liksom har forstått den. Uroen vekker den tenkende lederen til å spørre: Kan det hende at det er noe galt med hvordan jeg ser virkeligheten? Kan det hende at mine bilder av meg selv ikke stemmer? Kan det hende at jeg bør endre min måte å eksponere meg selv for verden på? Selv om uroen kan føles som et fengsel, er den en åpning til å stille seg selvkritiske spørsmål. Man går et skritt tilbake og ransaker seg selv. Dette er kritisk bevissthet på sitt beste.

Å være selvkritisk betyr å utvikle dømmekraften. Å prøve å se seg selv og sitt lederskap med selvkritiske perspektiver gir dømmekraften en mestringsarena der den får prøvd seg og kan styrkes. Den eksistensielle uroen åpner opp får gripe denne muligheten til kritisk boosting av den evnen som kanskje mest kjennetegner et godt lederskap: en god dømmekraft.

Å arbeide med seg selv når uroen åpner for det gir unike sjanser til å bli trygg på seg selv. Det er først når man har oppholdt seg litt utenfor seg selv og følt på at skaperkraften blir forhindret i å utfolde seg at man kanskje kan gå tilbake til sitt ledervirke med personlig tyngde og substans. Jeg har tro på at ledere trenger et møte med seg selv der uroen gir næring til å fordype det man i hverdagen kanskje litt for ofte kjennetegner som negative følelser. Sett i lys av hverdagen er det liksom ikke bra å være usikker på seg selv, være pessimist på egne vegne eller slite med tvil på seg selv. Likevel er det lederens mestringsprøve å bestå denne eksistensielle utfordringen ved å øve seg på å arbeide med de negative følelsene og la arbeide med dem munne ut i en slags stadig ny trygghet på seg selv.

Veien til trygt lederskap er å arbeide utdypende med det som normalt sett kan ses på som en trygghetens motsetning: Uro. Ved å gi rom for å arbeide med hva den forteller oss, åpner vi muligens for helt nye perspektiver på hva vi som ledere bør gjøre akkurat nå.

Tekst: Henrik Holm, filosofiprofessor og forskningsleder ved Steinerhøyskolen i Oslo. Foto privat og Istock.com