Medaljens bakside – idrettens skjulte lederskapssvakheter

Eftang forteller at han gjennom sin trenerkarriere har måttet jobbe mye med utøvere, ofte i det skjulte, for å bygge dem opp der treneren, deres såkalte leder, har brutt dem ned.

– Jeg tror det er svært få som på en vanlig arbeidsplass hadde akseptert en type leder som slår ut med armene, rister på hodet og blir rasende om du gjør feil. Men i idretten oppstår det ofte en akseptert negativ lederadferd i søken etter drømmer, mål og medaljer. I næringslivet er denne type lederadferd oftere gjenstand for arbeidsrettssaker, til tross for at de begge er underlagt samme bestemmelser i arbeidsmiljøloven.

–  Det kan av og til være frustrerende å se slike ledere få spalteplass og tid i rampelyset for å fortelle om sitt eksepsjonelle lederskap. Det er ingen som får med seg det hele og fulle bildet om prosessen bak resultatet. En prosess som litt for ofte er styrt av frykt og utøveres avmaktsfølelse.

Eftang har jobbet med en del toppidrettsutøvere som har prestert i den ypperste verdenseliten, både individuelle utøvere og de som har prestert i lag. Han har tro på få utøvere og sterke relasjoner.

– Alle utøverne jeg har jobbet langsiktig med, har jeg lært å kjenne som mennesker bak utøveren. Jeg har knyttet meg til dem og beskyttet dem fra omgivelsene når de ble behandlet dårlig – jeg ville gjøre dem trygge.

– To av de jeg har jobbet lengst sammenhengende med, er Hege og Håvard Bøkko. I alle årene jeg jobbet med dem, var jeg stort sett til stede ved alle mesterskap. For Hege er det spesielt en historie jeg vil nevne, sett i lys av hvordan ledere kan se utøvere. Da Hege varmet opp på isen før et mesterskap, kom en høyt plassert leder og stilte seg ved siden av meg og sa: «Det kommer aldri til å bli noe av Hege, vettu. Useriøs». Jeg ble stående litt apatisk. For meg var det uforståelig at en leder, som heller burde lagt sine vinger over henne, beskrev henne på den måten.

– Jeg fortalte henne om dette like etter mesterskapet. Vi ble enige om å bruke utsagnet som den største årsaken til disiplin på vonde og dårlige dager, for å få jobben gjort når motivasjonen var svak. Hege har derfor vært med på å utvikle Motivasjonshjulet©, en modell som viser inngangsverdien til mestring og påvirkning av motivasjon. Denne brukes i dag som et verktøy for utøvere, team og ledere, også i næringslivet. Motivasjonshjulet er spennende fordi det er så opplagt hvor motivasjon stammer fra når du møter motstand eller vil ha utvikling. Det stammer fra disiplin og forpliktelse. Og ofte bør organisasjoner, ledere og team gå et steg ned for å se hvem som er villig til å ta et steg opp. Ingen utvikling kommer av seg selv, det gjør ikke motivasjon heller.

En annen historie Eftang ønsker å dele, er da Håvard ble verdensmester på 1500-meter i Inzell i 2011.

– Akkurat det løpet hadde vi jobbet med og visualisert i mange måneder. Men forberedelsene vi ble møtt med, var veldig spesielt. Lagets ledelse nektet meg tilgang til Håvard, noe som skapte utfordringer for arbeidsformen. Håvard måtte derfor komme til mitt hotell der en del norske fans bodde, med hva det innebar av ekstra støy.

– Dagen da løpet skulle finne sted, fikk jeg en telefon fra en kollega. Han lurte på om jeg hadde lest nettavisene. Han humret litt før han sa at det ville være min skyld dersom Håvard ikke lyktes. Han fortalte at det sto på trykk at Håvard var beskrevet som svak mentalt, noe som var uttalt av noen rundt Håvard i forbindelse med et intervju. Noen han skulle kunne stole 100 prosent på. Snakk om å spenne beina på mentale prosesser.

– I slike situasjoner er det spesielt vanskelig å ikke pushe egne følelser av sinne og frustrasjon over til utøveren. Det klarte jeg nok delvis. Jeg var tydelig på at alt han hadde gjort så langt av forberedelser, var bortkastet om han ikke evnet å bruke uttalelsene om sin mentale tilstand til noe positivt, som å tro enda sterkere på at planen ville fungere. Og det han gjorde under løpet, var mental råskap, og prosessen bak løpet viste for meg at idrett har like mange blindsoner som i samfunnet ellers.

– Jeg har fortsatt ikke forstått hvorfor trenere og ledere kan henge utøvere eller eget lag til tørk. Min forståelse og observasjon er at det må kunne settes i sammenheng med mangelfullt lederskap og pedagogiske evner. Litt for ofte er det mulig å oppleve at utøveren prøver å ta opp ting internt, men ikke blir tatt seriøst. De føler seg ansett som vanskelige når de er uenige i avgjørelser. Altfor mange trenere og ledere ser ut til å sette seg i forsvarsposisjon når de utfordres av utøveren.

– Det jeg også finner interessant, er hvorfor et fåtall pensjonerte kjente utøvere drar fram episoder knyttet til negativ lederadferd. Hvorfor venter de med å adressere slik adferd til karrieren er over når problemet åpenbart er knyttet til hverdagen? Min erfaring er at dette henger tett sammen med nettopp mindre god pedagogisk ledelse og utøvers frykt for represalier fra treneren. Represalier som utestengelse eller «komme på kant» med trener. Da holder utøveren heller kjeft og hodet lavt, spesielt når det å "komme på kant" med treneren svekker trygghet og tillit, noe som igjen påvirker utøverens prestasjoner.

Ifølge Eftang er norsk topp -og breddeidrett opptatt av å få frem viktigheten av at utøveren utvikler sitt autentiske jeg.

– Jeg forstår dette som at alle utøvere skal få følge sin egen vei, basert på hvem de er og hvilke verdier de har, slik at de kan føle trygghet for utvikling. De skal kunne få ta egne beslutninger og valg, og kunne stå rett i ryggen når de feiler. Slik jeg har erfart det, er dette langt fra sannheten. Det finnes sikkert mange gode tekniske eller taktiske trenere, men pedagogisk og psykologisk feiler altfor mange.

– Det kan være svært utfordrende å stå rett i ryggen når du feiler, da du vet at det får store konsekvenser. Denne problemstillingen har vært med på å ødelegge flere karrierer enn det har bygd. Det er nesten ubegripelig å forstå den pedagogiske grunntanke hos en trener som bytter inn en spiller for eksempel i en håndballkamp, og tar hen rett ut igjen etter en feil. Utøveren opplever deretter å kanskje bli skjelt ut av treneren og blir sittende på benken resten av kampen. Hva får en trener til å tro at utøveren våger å feile igjen? Den beste måten å unngå feil på, er å ikke prøve. Og om utøveren ikke prøver, så vil hen aldri utvikle seg, og til slutt gi opp hele idretten. Men bare det skapes en ener eller et vinnerlag – for enhver pris – så har det ikke noe å si for treneren.

– Jeg opplever at mange utøvere får lite støtte når det går dårlig, mens de blir dyrket når det går bra. Og kanskje det er vår skyld, vi nordmenn, som er så opptatt av norsk gull at vi lar trenere få gjøre som de vil, bare vi vinner. Men et sånt lederskap legger til rette for skarpe albuer blant utøvere. Det skaper egoisme og den sterkestes rett. Trenere og ledere må forstå at de av og til vinne, og av og til tape. Men om de jobber med å utvikle menneskene bak resultatene, vil de alltid vinne.

Når det gjelder de positive tingene som Eftang personlig synes er verdt å ta med fra idretten, så er det evnen til å evaluere godt når noe gjøres bra.

– Årsaken til at det kanskje gjøres i større grad i idrett, er at det så raskt som mulig er lurt å finne suksesskriterier for gode prestasjoner som er mulig å gjenskape uten å tenke for mye. Når noe ikke går som det skal, så ser vi gjerne at et eller flere av suksesskriteriene ikke er fulgt.

– Det som ofte skjer når ledere og organisasjoner for eksempel får anonyme medarbeiderundersøkelser på bordet, er en lemfeldig identifisering av et problem – som de aldri løser. I gode lag/team og hos gode individuelle utøvere kan jeg se en evne til å identifisere problem eller feil, og så fort som mulig gjøre noe med det. Det får en nesten umiddelbar effekt på neste prestasjonsutførelse, avslutter Eftang.

Tekst: Cecilie Hammernes  Foto: Heidi Marie Gøperød