Den første gangen noen så meg

Jeg var nitten år og i førstegangstjenesten da det skjedde. Plutselig ble jeg utpekt som korporal. Det er ikke en grad man skryter av, men for meg betydde det alt.

For første gang kjente jeg at noen hadde sett meg, virkelig sett meg. At noen stolte på meg. Lønna økte fra 75 til 100 kroner dagen, men det var ikke pengene som gjorde inntrykk; det var tilliten. Jeg fikk ansvar for et lite vaktlag på nattskift og oppdaget at ledelse ikke handler om størrelse, men om betydning.

Forsvaret har et unikt system for å gi ansvar: Du får det før du føler deg klar. Du lærer struktur, samhold og konsekvens, og du lærer det fort. Selv om jeg endte i den kreative bransjen, har jeg ofte tenkt at befalsskolen kunne gjort meg til en enda bedre leder.

Da ansvar fikk ansikt

Flere år senere kom øyeblikket som forandret alt. Frem til da hadde alt handlet om vekst, bygge team, vinne kunder, få ting til å gro. Men en dag snudde markedet. Vi måtte nedbemanne.

Jeg husker rommet den dagen: lyset, stillheten, kaffekoppen som hadde stått for lenge. Klumpen i magen. Vissheten om at samtalene som ventet, ville prege menneskers liv, lenge.

Å nedbemanne er ikke et tall i et regneark. Det er mennesker. Du står i en spagat mellom å gjøre det juridisk riktig og samtidig være varm, tydelig og ekte. Du veier hvert ord. Du kjenner tyngden i stemmen din. Den erfaringen lærte meg mer om ledelse enn alle kurs og konferanser til sammen.

Ledelse i hverdagen

Etter den perioden begynte jeg å tenke annerledes om hva ledelse egentlig er. Jeg kaller det hverdagsledelse, alt som skjer mellom møtene, uten mikrofon, uten applaus. Det er når du stopper opp og lytter selv om kalenderen er sprengt, når en liten justering eller en uformell prat får noen til å senke skuldrene og prestere bedre.

Jeg liker festtaler, men jeg tror mer på hverdagsledelse, på å leve festtalen ut i praksis.

Som fagperson har jeg vært heldig å lede mange prosjekter. Det er da jeg kjenner meg mest levende som leder: når mennesker vokser, tar ansvar og finner løsninger jeg selv ikke hadde sett.

Da vet jeg at jeg har gjort jobben min, ikke fordi jeg var sjef, men fordi jeg fikk andre til å blomstre.

Troen på det umulige

Jeg har alltid trodd at det umulige bare er mulig som ennå ikke er blitt prøvd.
Jeg kaller det Bannister-effekten, inspirert av Roger Bannister, den første som løp en engelsk mil på under fire minutter. Da han klarte det, trodde plutselig alle at det var mulig, og da klarte mange det.

Slik er det med ledelse også. Når én person viser at noe er mulig, skjer det noe med kulturen.
Når du tegner et bilde av hva som kan være, gir du retning, ikke bare mål.

Jeg har forsøkt å sette dette i system. Blant annet hentet jeg inspirasjon fra boken The Vision Driven Leader av Michael Hyatt, som beskriver hvordan man leder med et bilde av fremtiden.

Jeg lyktes ikke fullt ut. Men i periodene der jeg klarte å formidle en tydelig visjon, skjedde det noe i laget. Det oppstod energi, samhold og stolthet.

Ledelse er ekstremsport. Du kan ikke prestere på topp hver eneste dag. Derfor må man minne seg selv på at

Ledelse er ikke en rolle du får, det er en tillit du må fortjene – hver dag.

Ledelse i små virksomheter – og i seg selv

I dag jobber jeg med merkevarebygging i små bedrifter. Der bærer én person ofte mange hatter, leder, økonom, markedsfører og medarbeider. Derfor er selvledelse avgjørende. Uten den blir alt kaos.

I boken min om merkevarebygging viet jeg et helt kapittel til dette, nettopp fordi ingen merkevare blir sterkere enn menneskene som bærer den. For meg handler ledelse om å skape trygghet, ikke kontroll. Om å tåle stillhet, ikke bare applaus. Og om å beholde troen på at alt er mulig, selv når det rister.

Når jeg ser tilbake, håper jeg at én ting står igjen: at jeg alltid trodde på muligheter. At jeg sto i ansvaret, også når det gjorde vondt. Og at jeg forsøkte å være en leder mennesker ble litt bedre av å jobbe sammen med.

Dette kan du ta med deg videre

Ekte ledelse handler ikke om stilling, men om å stå i ansvar, skape trygghet og vise retning når det rister. Christian Braathens reise minner oss om at ledelse formes i hverdagen: i lyttingen, i de små justeringene og i motet til å ta menneskelige valg, også når de er vanskelige.

Råd til deg som leder

Fallgruver å unngå

– Å tro at ledelse er noe som skjer i møterommet, det skjer mellom møtene.
– Å gjemme seg bak prosesser når mennesker egentlig trenger nærhet og trygghet.
– Å tro at du må prestere på topp hver dag, ledelse er en utholdenhetsidrett.
– Å unngå det vanskelige, ubehag som skyves foran seg vokser.
– Å tro at en visjon er nok, det må gjentas, visualiseres og leves.

Ta ansvar når det koster noe