– Jeg har også opplevd at en prosjektleder sto i døren inn til gruppekontoret og fysisk sperret veien ut, mens han blåste seg opp over noe han mente var uholdbart. Han gjentok seg selv i stadig høyrere tonelag, uten å høre på meg. Jeg ble litt redd for at han ikke skulle gå. Siden han sto i døråpningen, følte jeg situasjonen som truende. Han gikk heldigvis til slutt. Dette er eksempler på situasjoner som føltes uholdbare for meg.
Lær deg en rolle
Lines har klare råd for hvordan du kan snu det vanskelige til noe håndterbart.
– Snakk med andre om hvordan de ville håndtert det du er redd for. Lær deg en teknikk som skuespillere kjenner godt – de ser ikke deg, de ser den rollen du er. Og ikke vær redd for at du glemmer å si noe, det er bare du som vet hva du glemte. Det hjelper også å bruke mikrofon om du er redd for at stemmen ikke holder – snakk langsomt – da blir det tydeligere.
– Jeg har lest meg opp på problemløsningsteknikker – still spørsmålene annerledes, spør hva du kan gjøre for å hjelpe, identifiser hvordan motparten ser dette og se om det er en løsning. Det har hjulpet meg. Jeg skulle selvfølgelig ønsket at jeg hadde hatt disse teknikkene tilgjengelig da lederen min ikke så min engstelse og sa «dette må du bare gjøre».
Reduser stresset
– Lær deg teknikker for å minske stressreaksjonen i kroppen, og sett deg små mål for å mestre det. Om det er å ha en spesiell blyant eller en jakke som gjør deg sterk (konkret eksempel fra en kollega), så finn din sak. Når du står foran en ny utfordring, så gjør litt undersøkelser. Er det for eksempel et foredrag – sjekk scene og sal på forhånd. Gjør som idrettsutøvere – gå gjennom arbeidsoppgaven i hodet før du går i gang. Lær deg teknologien slik at du ikke roter med det, bruk programmer og utstyr du er kjent med. Mestring er viktig.
– Hvis det er gruppen medarbeidere som er skummel – bli kjent med dem på en annen måte. Spis lunsj sammen. Husk at alle har ting de ikke kan, ting de er redde for. De kan ikke se dine – du kan ikke se deres.
Ber lederen din deg om å gjøre noe du ikke føler du er klar for, kan du se på det som en liten utfordring og tenke at dette skal jeg klare. Jeg har i dag bestemt meg for at jeg sier som Pippi – «det har jeg ikke gjort før, så det går nok bra». Man blir flinkere av å øve, avslutter Lines.
Kastet ut i foredrag
Cecilie Hauge Ågotnes har kjent på sterk angst i mange tilfeller, både privat og som gründer.
– For seks-sju år siden ble jeg plutselig syk. Jeg fikk diagnose på en sjelden, kronisk bindevevssykdom og måtte legge ned bedriften min. Bare noen år etter jeg ble syk, ble jeg ufør. Å gå fra å være gründer- og forretningskvinne til å bli ufør var hardt, både fysisk og psykisk. I 2014 var jeg også ekstremt dårlig i magen og ble anbefalt å følge lavFODMAP-dietten, en forskningsbasert diett for mennesker med irritabel tarm (IBS). Da startet jeg bloggen lavFODMAP.no, som ble veldig populær, og dette førte til flere bokutgivelser på Aschehoug. Den første boken ble en bestselger etter bare tre uker og er nå i fjerde opplag.
– Det var mange ting som fremkalte angst, men noe jeg virkelig ikke torde, var å snakke foran en forsamling, som for eksempel å holde foredrag. Dette hadde jeg klart å unngå helt til den første boken min kom ut. Da måtte jeg plutselig holde foredrag både for bokhandlere, stille opp på God Morgen Norge og holde foredrag for pasienter og næringsliv.
– «Det er normalt å være nervøs når du skal fremføre noe», har alle sagt til meg. Det er jeg fullt klar over, men idet man begynner å unngå viktige ting fordi man skal unngå angsten, da ar man et større problem enn normaliteten. Det som er sant, er at det man egentlig har angst for er angsten selv, at den plutselig skal dukke opp når man minst ønsker det. Prikkingen i tinningen, svimmelheten, hodet som blir lett og fullt av bomull, ordene som ikke kommer ut, skjelvingen i stemmen (som kanskje ikke er der en gang, men som man selv hører), usikkerheten og tanken på hvordan man skal komme seg ut av situasjonen for å unngå en katastrofe på scenen.
Fra angst til kontroll
– Det verste du kan gjøre er å unngå angsten og det beste du kan gjøre er å tilnærme deg angsten litt og litt. Noen trenger hjelp av en psykolog, men det er mulig å øve seg på egen hånd. Klarer du å stå i angsten en liten stund, så lenge du har planlagt, kan det føre til at du kommer inn i en god sirkel. Tenk på hva som er det verste som kan skje, hvor ille er det egentlig? Og om angsten kommer, så er det ingen krise. Tidligere ble jeg deprimert og så det som et nederlag om jeg måtte flykte på grunn av angsten. Nå tenker jeg mer litt «so what?», da får jeg bare prøve igjen neste gang.
– For meg har angsten gjort at jeg i stedet for å vike unna ubehageligheter, setter meg selv i situasjoner der jeg kan oppleve angst. I tillegg tror jeg at jeg forbereder meg bedre enn mange andre, noe som igjen har ført til at jeg kanskje virker mer naturlig og kanskje også mer selvsikker.
– Angsten har også gjort at jeg har lært meg til å takle ting og stå i det. Jeg hopper i det og viker ikke unna, og jeg pusher meg kanskje mer enn «normale» mennesker. Mange spør meg for eksempel om jeg ikke synes det er skummelt å reise alene, til både Asia og USA. For meg som ikke torde å ta bussen to stoppesteder for 20 år siden, føles det veldig bra å si at det overhodet ikke gjør meg noe!
– I tillegg tror jeg kanskje at angsten har gjort meg til en kontrollfreak, mer enn gjennomsnittet kritisk til meg selv og redd for å feile. Det gjør nok at jeg, som gründer, også tenker mye for og imot mine egne ideer og er forberedt når jeg får spørsmål. Det gjør også at jeg tør å gå all in når jeg først gjør noe.
Angsten kommer nok aldri til å forsvinne helt. Det er hardt arbeid, men det er ikke umulig å lære seg å takle den, avslutter Ågotnes.
Tekst: Inger Lise Kontochristos
