Du har folk rundt deg som sier «jeg skal prøve» og du vet med 90 prosent sikkerhet at det aldri kommer til å skje. Andre sier det samme, og i 90 prosent av tilfellene skjer det. Med familie, naboer, bekjente og andre du må forholde deg til, erfarer du etter hvert hva du kan forvente. Det du «ser gjennom fingrene med» og opplever som nesten litt sjarmerende hos naboen, vurderer du annerledes hos dine ansatte. Det finnes nok av eksempler på at man ansetter en bekjent, for så å oppleve at det ikke fungerer og vennskapet får seg en alvorlig knekk.

Noen få løper foran og viser vei. De fleste løper etter så godt de kan. Et mindretall må du stadig stoppe opp og vente på. De vimser rundt, lager støy og stjeler andres tid. Hvor ofte har du opplevd å komme på jobb med klare planer for dagen for på ettermiddagen å oppdage at lite av det du hadde planlagt er gjennomført? Pulsen stiger, du er rastløs og småforbannet. Verdifull tid du kunne brukt til noe meningsfylt, forsvinner. Du er i ferd med å komme på etterskudd, og muligheten til å holde inngåtte avtaler henger i en tynn tråd. Til slutt dukker det opp et uskyldig ansikt med standardfrasen «Beklager, men …». Som regel er rettferdiggjørelsen personens manglende evne til å holde avtaler.