Tilstede, eller bare tilgjengelig?

Den oppdateringen på min Facebook-bedriftsside sist uke var starten på denne artikkelen. Responsen var stor, mange ønsket å lese mer om temaet. Tilstedeværelse. Det gjør litt vondt å tenke på det:

Hvor tilstede omgivelsene våre opplever at vi er. Eller hvor lite tilstede vi ofte er. Vi ønsker jo å gi andre oppmerksomhet, være en aktiv lytter, se mennesker. Det er en av de sterkeste motivasjonsfaktorene vi har når vi går gjennom dagen vår, å bli sett. Og det er en av de største kommunikasjonsfeilene vi gjør. Vi er så opptatt av å bli sett at vi glemmer å se dem som er rundt oss. Hva er det som gjør at vi finner en person spennende, interessant, verdt å bruke tid på? Det er når vedkommende har noe å bidra med som er nyttig, relevant eller interessant for oss.

Jeg var nok en irriterende venn og kollega i faser hvor vi bygget hus, fikk barn og flyttet. Alle har en slik irriterende kollega. Som bare prater om det der evinnelige huset, om babyliv, om flytting. Eller hva enn det er som er viktig for dem. Så, plutselig en dag blir kollegaens prat om husbygging interessant. Fordi du selv skal pusse opp, og trenger den informasjonen og kompetansen som vedkommende har. Så enkle er vi, selv om vi liker å tro noe annet.

Mennesker er ikke opptatt av deg eller meg. Mennesker er opptatt av seg selv.

Hvor tilstede er vi, når vi svarer telefonen på vei inn eller ut av møter? Hvor tilstede er vi, når vi midt i en samtale sjekker laptop'en? Hvor tilstede er vi, når vi snakker så mye om oss selv, og lytter så lite som vi gjør?

Jeg bommer hele tiden. Men jeg er blitt bedre på å være helt nærværende. Det har kostet mye trening, og mange forsakelser. Hver dag.

Jeg ser at de rundt meg får med seg mye mer enn jeg gjør, i alle kanaler. Flere sosiale arrangementer, flere jentekvelder, mer av det som skjer på Facebook. Rett som det er kjenner jeg det lille stikket. Jeg skulle ønske jeg også fikk med meg mer, var mer tilgjengelig, mer sosial både digitalt og analogt. Men jeg vet jeg velger rett for meg og mine nærmeste, og også for kundene mine, når jeg velger å være der jeg er.

Klart det koster, og klart jeg får kritikk fordi jeg ikke er så tilgjengelig og sosial. Jeg vet at jeg mister mye. Jeg ser at jeg mister mye. Og jeg lar det skje, fordi jeg håper at den dagen jeg gjør opp regnskap så vet jeg at det endte i pluss. At det ga verdi til dem jeg er sammen med, både på jobb og privat.

Det vondeste med full tilstedeværelse er alt vi må velge bort for å klare å gi full oppmerksomhet til mennesker, øyeblikk og oppgaver.

Jeg mister venner på veien, og det gjør vondt. Men jeg mener likevel at det blir verdt det. Fordi dem som fortsatt er der ser hva det gjør med kvaliteten på tiden vi har sammen. Det forslitte ”kvalitet fremfor kvantitet” står fjellstøtt hos meg.

Det som motiverer meg mest til å klare å være tilstede når jeg kommuniserer med andre mennesker? At jeg vil vise dem den respekten de fortjener ved å gi dem full oppmerksomhet. Det øker kvaliteten og verdien på dialogen.

Hvordan vil jeg oppfattes? Hvordan vil jeg at dem jeg møter skal oppleve vår kontakt?

Neste gang telefonen ringer, mens du putter penger på en parkeringsautomat, eller er på vei inn/ut av en heis: Tar du telefonen? Neste gang du har et møte, velger du fortsatt å komme halsende 10 minutter for sent, fordi du bare ”måtte” gjøre noe annet først? Neste gang du treffer bekjente i butikken; tar du deg tid til å tomprate litt, mens du oppleves som vill i blikket fordi hodet ditt er på SFO hvor du nå også for lengst burde ha vært?

Folk får det med seg:

At vi ikke er hos dem, selv om vi påstår at vi er det. Det er en misforstått høflighet, en usympatisk tilgjengelighet. Vil vi virkelig være den der stressede og lite oppmerksomme utgaven av oss selv?

Når noen svarer telefonen, men gir tydelig inntrykk av at de er travle, ikke har tid til meg? Ja men, så la være å ta telefonen, da. Tenker jeg.

Her er noen av mine tips for å være mer tilstede. Dem bruker jeg hver eneste dag, både på jobb og privat:

Om det er analogt (ansikt til ansikt), i telefonen eller digitalt: Hold deg til en kanal om gangen.

Det snakkes mye om at sosiale medier stjeler vår oppmerksomhet. For meg er også sosiale medier mennesker som snakker med mennesker. Når jeg forsvinner ”inn” på Twitter eller i svare-mail-modus, gir jeg klar beskjed til omgivelsene mine om at nå er jeg utilgjengelig. Selv om jeg fortsatt sitter i samme rom som de andre. Da får mine Twitter-venner full oppmerksomhet.

Og selvsagt gjelder det også analogt. Står vi i en samtale, tar vi ikke opp mobilen for å svare. Vi ringer tilbake etterpå. Så enkelt. Og så utrolig vanskelig for så mange.

La være å ta den telefonen, også den viktige telefonen, når du er i farta. For, hvordan oppfatter du dem du ringer til, som alltid er heseblesende og på vei til eller fra? Travel er fint, stresset er ikke. Stress assosieres ofte med mangel på kontroll. Ro ned. Ring tilbake når du er mentalt tilstede, har ro og kontroll. Jeg svarer aldri ”on the go”, med mindre det gjelder barna mine.

Lag frisoner hvor du er utilgjengelig. Det gjelder ikke bare digitalt. De aller fleste av oss trenger også frisoner hvor vi er alene, uten mennesker rundt oss. Selv hjemme med menneskene ”mine” rundt meg, sier jeg ifra at nå tar jeg en halvtime alene. Mens de er i rommet.

Og selvsagt gjelder også det digitale rådet som vi stadig får:

La være å svare fortløpende på mail og sosiale medier. Det gjelder å vise omgivelsene at vi er pålitetlige, svarer alltid. Men nesten aldri med en gang. (Selvsagt gjelder ikke dette en servicebedrift i sosiale medier, dette er ment som personlige råd.)

Noen få mennesker eller situasjoner får forstyrre meg, selv om jeg står i foredrag, er i møter eller på trening. Ringer skolen, barnehagen eller SFO går det foran alt annet. Selv om jeg da oppleves som lite tilstede for dem jeg er sammen med. Det handler om verdier. Skulle mannen min ringe når han vet jeg har foredrag, da tar jeg telefonen. Det har ikke skjedd til nå. Skjer det, prioriterer jeg.

Tekst: Cecilie Thunem-Saanum
Foto: Hanne Eftevaag Feyling & Gry Monica Farstad Hellevik