KI er et verktøy med uante krefter og muligheter. Det demokratiserer tilgang til kompetanse og kunnskap, og hvis brukt riktig, lover det enorme besparelser på tid og feil. Men det hviler på et premiss som kan true det sosiale limet i våre relasjoner: ekte innsats.
Mye av det vi gjør for å forbedre liv og arbeid hviler på antakelsen at bedre leveranse betyr bedre resultat. Et raskere svar, en komplett analyse, en mer velformulert tekst. I de fleste sammenhenger stemmer det. Når jeg før brukte timer i Excel for å få ut en rapport, og nå får den på minutter, er det et godt anvendt verktøy. Resultatet er det som betyr noe, og verktøyet leverer.
Men i noen sammenhenger stemmer ikke premisset. Der er det det klønete, det nølende, det åpenbart menneskelige som faktisk skaper det beste resultatet. Det er i disse sammenhengene dagens teknologiske fremgang skaper en fallgruve som det er lett å falle i.
Når innsatsen er budskapet
Det finnes én type kommunikasjon der innholdet er budskapet. En markedsanalyse, en statusoppdatering, en faglig begrunnelse. Her er poenget å formidle noe klart og presist. KI hjelper oss å gjøre dette bedre.
Men så finnes det en annen type kommunikasjon der innsatsen er selve budskapet. En melding til en medarbeider som står i noe vanskelig. En tilbakemelding på et personlig stykke arbeid. En unnskyldning. En personlig kommentar på et innlegg. En takk som skal bety noe. Hvor elegant innholdet er pakket inn, er irrelevant. Tvert imot: at det ikke er perfekt innpakket, er det som har effekten. Akkurat som en gave pakket inn av et barn med store tapebiter som stikker ut og noen hull i papiret, viser det at gaven er til nettopp deg, og at jeg brydde meg og gjorde så godt jeg kunne.
Det ikke-perfekte, det klønete og feilbare, bærer to budskap samtidig. Det første er: du er verdt min tid og min energi. Det andre, og kanskje det viktigste: jeg tåler å vise meg fra min ikke-perfekte side til deg. En invitasjon til mottakeren om at det er trygt å gjøre det samme tilbake. Slik bygges tillit, og relasjonell trygghet.
Innsats koster. Tid. Energi. Sårbarhet. Synlighet. Kostnaden jeg velger å ta, er selve signalet jeg sender til den andre. Når kostnaden forsvinner, forsvinner også signalet.
Hjernen kjenner forskjellen
Hjernen vår er finstilt til å lese signaler om ekthet i andre mennesker. Ørsmå avvik fra det vi kjenner som genuint menneskelig blir registrert som en alarm lenge før vi kan forklare hvorfor. Vi sier gjerne at noe “føltes rart” eller “virket falskt”. KI-produksjon kan utløse denne alarmen. Når noe er for perfekt, kan vi lure på om det er ekte.
Og i sosiale sammenhenger har målet aldri vært det perfekte. Målet er det ekte - og det ekte er sjelden perfekt, men blir perfekt nettopp fordi det ikke er det.
Det er menneskelig å gjøre feil
Allerede på sekstitallet kunne sosialpsykolog Elliot Aronson vise at kompetente mennesker som gjør små feil oppleves som mer sympatiske enn de som fremsto feilfrie. KI-tiden får oss lett til å glemme at vi ikke knytter bånd ved å imponere hverandre, men ved å vise at vi er til å stole på, og at vi tåler å være ufullkomne sammen.
Det er vanskelig å komme nær et glatt, perfekt ytre, fordi det ikke finnes noen åpninger der ekte kontakt kan skje. Vi kan beundre noe perfekt, men vi kan ikke elske det. Det er ikke noe rom for nærhet eller sårbarhet.
Forutsetningene for trygg tilknytning er relevante i alle våre relasjoner, også i arbeidslivet. Medarbeidere utvikler seg ikke under ledere som fremstår uangripelige. De tør ikke gjøre feil i nærvær av en som aldri gjør det selv. De tør ikke spørre om hjelp, teste en idé høyt, vise tvil. Det ikke-perfekte er selve betingelsen for at mennesker skal kunne møtes som likeverdige og det er rommet der vekst faktisk finner sted. En leder som tør å være ufullkommen, gir medarbeideren tillatelse til å tøye egne grenser og prøve og feile.
Øvelsen som forsvinner
Hjernen vår er svært tilpasningsdyktig. Den styrker nerveforbindelser vi bruker mye, og svekker de vi lar ligge. Dette er prinsippet om nevroplastisitet, og det gjelder ikke bare motorikk og hukommelse. Det gjelder også de sammensatte, relasjonelle ferdighetene: å finne ord i et vanskelig øyeblikk, å lese et rom, å tåle en pause, å si noe ubehagelig uten å pakke det inn.
For å tåle det vanskelige og sårbarheten som kreves for å skape genuin kontakt, trenger vi øvelse. Vi trenger øvelse både i selve ferdigheten og i det å stå i en ikke-vitende posisjon. Relasjonelt arbeid innebærer alltid en viss risiko. Hva hvis det vi sier lander feil? Hva hvis vi ikke har den ønskede effekten? Ved å famle oss frem, snuble og reise oss igjen, øver vi og erfarer at det ikke var så farlig. Vi kan prøve på nytt. Vi kan finne ut av det sammen.
Brukt riktig vil KI-verktøyene løfte kvaliteten på våre faglige leveranser. Men de kan også frata oss arenaen for å øve på å gjøre feil og være sårbar.
Jo høyere det faglige nivået i våre leveranser, jo viktigere blir derfor det relasjonelle aspektet av feilbarhet. Det er en paradoksal konsekvens av KI-revolusjonen: jo mer avansert teknologien, jo mer avgjørende blir det menneskelige aspektet i lederskap.
Tiden KI sparer oss må fylles med mer tilstedeværelse, ikke med mer effektivitet. Ellers gjør vi en dårlig byttehandel: vi vinner timer og mister relasjoner.
Spørsmålet lederen kan stille seg
Det finnes ingen sjekkliste for hvordan man skal håndtere KI, eller i hvilken grad man skal invitere verktøyet inn i hverdagen. Men man kan manøvrere etter et enkelt spørsmål:
Hva er det viktigste jeg vil oppnå?
Givende relasjoner skapes av ekte kontakt, og ekte kontakt krever at vi faktisk er til stede. Er innsatsen en del av budskapet, må det være synlig at jeg genuint bryr meg om deg.
Å tørre å vise frem det ikke-perfekte kan være et sterkere budskap enn den mest velformulerte tekst. Men for å våge det, må vi vite hvem vi er og hva vi står for. Vi må ta sjansen på å stole på at det vi gir, er godt nok, selv når det ikke er perfekt.
God ledelse starter på innsiden. Verktøyene vi har fått tilbyr uante muligheter, men mest av alt utfordrer de oss til å få frem den menneskelige siden i vårt arbeid mer enn noen gang.
Refleksjonsspørsmål til deg som leder
- Hvilke relasjoner ville blitt sterkere hvis jeg viste mer feilbarhet, og hva er det egentlig jeg beskytter ved å la være? Hva må jeg konkret gjøre annerledes for å tørre det?
- I hvilke situasjoner styrer jeg for mye, og i hvilke slipper jeg for lite til? Hvor bruker jeg teknologi som en støtte, og hvor bruker jeg den som en erstatning for tilstedeværelse?
- Hvor i hverdagen prøver jeg å fremstå mer imponerende enn nødvendig, og hva ville skjedd hvis jeg i stedet prioriterte å være mer ekte og tilgjengelig?
Dette kan du gjøre med en gang
• La aldri KI ta over i øyeblikk der relasjonen er viktig, vær til stede med dine egne ord, også når de ikke er perfekte.
• Prioriter ekte dialog fremfor effektiv kommunikasjon, ta initiativ til korte, uformelle samtaler og vær oppriktig nysgjerrig på den andre.
• Få et ærlig speil på deg selv, spør en du stoler på hva du faktisk signaliserer, ikke hva du tror du gjør.
Elke Rønningen er psykolog, MBA og sertifisert coach. Hun jobber med executive coaching og lederutvikling, og hjelper ledere å bli like gode til å lede seg selv som de leder andre. Hun er forfatter av Sterk selvledelse (Fagbokforlaget), underviser innen coaching og ledelse, og står bak nyhetsbrevet Ukas 3-Minutter. Les mer på elke.no.
