Jaget etter lykke og personlig tilfredsstillelse har nådd ekstreme høyder. Den påtrengende medievirkeligheten setter stadig mer uoppnåelige målestokker for våre liv. Det er alltid noen som har opplevd noe mer spektakulært, gjort det bedre, er tynnere, har flottere hus, klatrer høyere, våger mer.

Vi dyrker det ekstreme og spektakulære. «Det vanlige» blir sett på som en slags konstant unntakstilstand som må utbedres, eller fjernes.

Verdens helseorganisasjon (WHO) er FNs særorganisasjon for helse. I 1946 vedtok WHO at helse skulle defineres som; «En tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære». Fravær av sykdom eller lidelser holder ikke med andre ord.

Definisjonen har en stor svakhet; den fremstår som en definisjon på lykke mer enn som en definisjon på helse. Slik har WHO bidratt til forventningen av at helsearbeidere langt på vei skal være lykke- og velværeagenter for befolkningen.

Når denne lykke- og velværedefinisjonen møter den allment aksepterte medisinske todelingen av organismens tilstand i enten «frisk» eller «syk», så blir ikke lenger fravær av lykke og velvære et helseproblem, det blir sykdom. Alt blir gitt en diagnose, og statens utgifter til helse galopperer ut av kontroll.

Helse og lykke er selvsagt to viktige komponenter i alles liv, men forholdet dem imellom er langt fra konstant. Det som gir opplevelse av lykke, gir ikke nødvendigvis god helse, og motsatt.

Jeg mener denne utviklingen er på tur å gå helt av skaftet! Motgang, som er helt vanlig i enhver persons liv, blir sett på som et avvik som skal repareres.

Hvorfor må vi leve så forbaska sterkt?

Vi ser det på flere områder; I arbeidsliv. På fritiden. Vi stiller alt for store krav til hvordan vi skal leve våre liv i ytterste del av skalaen, den positive vel å merke. Til og med naturen ser ikke lenger ut til å makte å levere i tråd med våre forventninger;

«Jeg har opplevd skuffelser i livet. Jeg har opplevd skuffelser på reiser også. Men ingen ting har skuffet meg så mye som nordlyset. Og det mest fordi jeg følte at jeg sto og beundret keiserens nye klær» Det skriver den britiske reiselivsjournalisten Julia Buckley i en kommentar om sin reise til Tromsø. Kommentaren er publisert i avisa The Independent.

Julia Buckley er sterkt kritisk til både nordlysguiden hun hadde, og ikke minst til nordlyset selv, sånn som det oppførte seg; «En grå stripe, lik en kondenssky fra et fly, som verken danset eller opplyste himmelen» var alt hun så.

Hva i all verden hadde hun forventet? Naturen er da ikke skapt med neonlys og bakgrunnsmusikk!

Psykiater Finn Skårderud er en av flere fagfolk som har kalt dagens ungdom for «generasjon prestasjon». Betegnelsen «generasjon prestasjon» er ment å fange opp at mange av dagens ungdommer opplever at de ikke bare skal være bra nok, men best. Norske ungdommer har en «honningkrukke» av muligheter foran seg. Det er en sterk forventning om at de skal bli noe. Og, de blir fortalt at de kan nå så langt de vil bare de jobber hardt nok for det.

Men det er ikke slik de blir fortalt, at man kan nå så langt man vil bare innsatsen er god nok. Verden er ikke rettferdig; det er ikke nødvendigvis samsvar mellom innsats og resultat. Evner, ressurser og sosial støtte er heller ikke jevnt fordelt.  

Å være samvittighetsfull og pliktoppfyllende er klart en styrke, mener jeg. Men når det er ytelsestvang snarere enn mestringsglede som motiverer, kan vi se at vår tids «honningkrukke» også har en negativ side.

Også i arbeidslivet ser vi tendensen; Vi ønsker å være kloner av supermann og superkvinne: «All time high - hele tiden». Vi skal være effektive, kreative og prestere ekstraordinært - hele tiden. Det olympiske motto: «høyere – raskere – sterkere» er overført fra de ekstreme idrettsutøverne til den alminnelige folkesjelen. Du må være en vinner, helst nummer en. En følelse av å være «god nok» blir vanskelig å oppnå når det «perfekte» er målet.

Heldigvis er det noen som tar til motmæle. I boken «Godt nok for de svina» forteller leder av Innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth, hvordan hun, en helt vanlig norsk jente uten ekstraordinære ambisjoner, ble leder. Den handler om å gripe mulighetene, vise hvem man er og tørre å stole på at man er god nok. "Godt nok for de svina" sa pappa alltid når noe var bra nok." Det reddet Anita Krohn Traaseth fra å bli perfeksjonist og "flink pike". ‘Godt nok‘ er uten tvil et nyttig motto for mange flinke piker, av begge kjønn.

Avdøde Per Fugelli var en av de største talspersonene for nettopp dette begrepet: «Det er i det vanlige livet, på en onsdag (...) vi prøver så godt vi kan å bry oss om flokken vår. Det er dette onsdagslivet som fortjener begeistring og dette onsdagsmennesket som fortjener hyllest. Det er der vi er nesten alle sammen, nesten hele tiden, i godt nok, alminnelig bra. Det er der vi må trives og bygge våre selvbilder»

Det er slett ingen ting i veien med å sette seg mål, og ha forventninger også til mennesker rundt seg. Men det betyr ikke at ikke livet er byr på nedturer og prøvelser likevel. Jeg leste et ordtak som lyder noe slikt; «Vi sikter etter stjernene. Ikke for å komme frem, men for å holde rett kurs». Det synes jeg er en god leveregel. God nok.

Vi hyller friheten når vi har det så bra at vi kan utnytte den. Men, når livet butter imot er det nettopp tryggheten, det forutsigbare, vi lengter etter. Sjelden mer av noe, oftest mindre av noe. Alt dette som så lett og så raskt blir en selvfølge og ikke lenger nok satt pris på fordi vi knapt registrerer hvor godt vi egentlig har det, fordi tidsidealene er jakten på det spektakulære, noe annet, noe mer.

Er vi i ferd med å bli et folkeslag der lykke måles i nettopp «en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære»?

  • Der solnedgangen ikke er rød nok, nordlyset ikke fargesterkt nok?
  • Der freden ikke er stille nok?
  • Der lykken ikke er overbevisende nok?

Jeg mener «fravær» av noe er et like godt parameter på hvor bra vi har det:

  • Fravær av smerte og andre helseplager
  • Fravær av trusler, forfølgelse og krig

For et privilegium det er å bo i et land der politikken er så lavintensiv, udramatisk, og rutinepreget. Så A4 og hverdagslig inntil det kjedsommelige…

Vi må ta tilbake det vanlige, A4-livet!

Det er ikke overveldende mange hyllester til det gjennomsnittlige, til hverdagene, til «A4-livet» å finne når en søker på nett. Søk på «A4-liv» og du finner det:

«Gikk lei av A4-livet», «Valgte bort A4-tilværelsen», «Frykter å bli helt A4», «Vil bryte ut av A4-rammene».

  • Vi må sette pris på det vanlige, det gjennomsnittlige
  • Vi må sette pris på fravær av smerte og andre helseplager.
  • Vi må se på det som «helt gjennomsnittlig» å leve med litt motgang, litt kjedsomhet, litt urettferdighet.
  • Vi må sette pris på at vi faktisk kan velge rutiner, forutsigbarhet, og en stor dose trygghet.

Det farlige med å velge «Høyere, raskere, sterkere» som livsmotto er at du ikke blir mett, bare trett. Du blir aldri seierherre i en kultur hvor lykke måles etter sammenlikning med andre.