Unngå å skrive et notat

– En av mine kjepphester innen taleskriving er at du må skrive slik du snakker – ikke snakk slik du skriver. Mange går på scenen, tar opp arket, og begynner «ja, jeg har jo litt notater med meg, da» – og så begynner de å lese. Det blir ekstra vondt å høre på hvis du har skrevet på bokmål og snakker dialekt. Du distanserer deg fra de som hører på, og kunne like gjerne sendt dem teksten på e-post. Det må være et formål med at du står der.

– Tenk også hvordan det høres ut høyt, mens du skriver. Du blir en bedre taleskriver av å tenke stemmer i hodet. Stemmen på arket må passe til stemmen som uttaler ordene. Tenk også at du holder setningene korte. Du kan gjerne ha et ark med bare stikkord foran deg – med hovedoverskriftene og hovedpoengene under. Da blir språket mer muntlig og du husker knaggene. Du kan også bruke en PowerPoint med bilder eller andre assosiasjonsknagger til å huske hovedpoengene dine.

– I tillegg er det selvfølgelig et poeng å sørge for at du holder oppmerksomheten til tilhørerne dine. Jeg tror det var Willoch som ved en anledning startet en tale med sitatet: «Nå skal jeg holde en tale, og så skal dere lytte til. Så håper jeg at vi blir ferdig samtidig». Her kan god struktur og grunnleggende retoriske virkemidler komme til nytte for å oppnå nettopp det.

Struktur og budskap

Rostad understreker at du bør ha ganske god struktur i talen. Det første du bør tenke på, er hva som er budskapet eller påstanden du vil fokusere på i talen.

– Deretter kan du med fordel tenke tre hovedpoenger som støtter opp under budskapet. Under hovedpoengene kan du ha noen stikkord som gjør at du vet hva du skal si for hvert hovedpoeng. Ved å ha tre hovedpoenger slipper du at talen blir for rotete, og du sørger for å få levert budskapet effektivt med god struktur. Du kan ha fire hovedpoenger, selvfølgelig, men forskning tilsier at vi som mennesker sliter med å huske mer enn tre hovedpoenger.

– En klassisk feil er at vi bruker mange tall uten å gi folket noen knagger som gjør det mulig å huske dem. Prøv å sette tallet i kontekst. I stedet for å si at grensehandelen utgjør så så mange milliarder i tap for staten, kan jeg oppgi tapet i antallet operabygg. Eller bruke antallet fotballbaner framfor antall kvadratkilometer når jeg snakker om regnskogutryddelsen. Tall er størrelser som folk ofte ikke klarer å vurdere om er stort eller lite. Det handler om å gi folk de riktige bildene i hodet når de hører på deg.

– Bruk gjerne også referanser til konkrete hendelser og eksempler, for å understreke poenget ditt. Gjør som politikerne og henvis til møter med folk som har gjort inntrykk på deg for å understreke poenget ditt. Mange liker også å bruke sitater, ordtak eller referanser til sangtekster. Det kan fungere fint, men det kan også bli plumpt dersom du ikke framfører det med troverdighet og setter det i kontekst. De må ha en funksjon.

Øv! Øv! Øv!

– Så må du øve! Dette er utrolig viktig. Du bør øve så mange ganger at den dagen du skal holde talen, slipper du å lese rett opp fra arket. Når du øver, finner du også ut om referansene som er brukt, fungerer i praksis. Pass på at du ikke tenker «jeg er vant til å snakke foran folk, så trenger ikke øve». Jeg har sittet i salen og hørt på folk med god selvtillit som ikke har øvd, gjennomføre taler som har gjort at tærne mine krøllet seg. Hvis du har kontroll på «stolpene» i talen din, altså hovedpoengene, kan du la blikket hvile på publikum, ta pauser for å forsterke budskap og fremstå med en helt annen ro. De vi tenker på som gode talere, er folk som har øvd veldig mye, selv om de er vant til å holde taler.

– Tenk også på å ha et godt anslag, altså en god begynnelse. Start gjerne med noe helt uventet som vekker folk litt. Det kan være et bilde på en PowerPoint som får folk til å tenke «hva er dette?» Det verste anslaget er hvis du går kaotisk inn på scenen, begynner å snakke før mikrofonen er på osv. Tillat deg selv å stå helt i ro et par sekunder og se på folket i salen, selv om det kan føles som en evighet hvis du er litt nervøs. Da skaper du etos – en naturlig autoritet (se faktaboks, red.anm). Sammen med patos og logos, de gamle retoriske virkemidlene som fortsatt har noe for seg, kan du bygge opp en tale som inngir autoritet, spiller på folks følelser og appellerer til deres bevisste logikk. Da kan du selge inn et hvilket som helst budskap, avslutter Rostad.

FALLGRUVER I TALESKRIVINGEN DIN

• Ikke skriv teksten med for liten skrift – da blir den vanskelig å lese
• Du skriver teksten som et notat med 17 poenger. Da kan du like gjerne bare sende den på e-post.
• Hvis du skal bruke en tale til å overbevise og du ikke spisser den nok, oppnår du ikke det du egentlig vil.
• Du øver ikke nok og tror du kan flyte på erfaring eller selvtillit
• Du har en PowerPoint som er full av tekst om hva du skal snakke om

Tre av Rostads taleskrivingstips:

• Få de første setningene til å fly – får du en god start, kan mye tilgis senere i talen. Da etablerer du også etos, eller kredibilitet. Øv ekstra mye på innledningen på talen din slik at det sitter.
• Oppsummer talens tre hovedpoenger helt til slutt (framfor å starte med å fortelle hva du skal si innledningsvis). Da får du understreket hovedbudskapet avslutningsvis og sørger for at folk husker det du ønsker å overbevise dem om.
• Tenk på hvordan tall og referanser påvirker tilhørerne – er det relevant og/eller forståelig for dem? Alle virkemidler må ha en funksjon.

Retoriske virkemidler som har bestått tidens tann

Det klassiske retoriske systemet (som ble bygd opp av Aristoteles i det gamle Hellas) er basert på at det du sier, tar hensyn til «bevismidler» som deles inn i etos (talerens karakter), logos (sakens innhold) og patos (tilhørernes følelser).

Logos tar utgangspunkt i fornuft og argumentasjon. Etos er en måte å overbevise noen på, som henger sammen med karakteren til den personen som sier eller skriver noe. Patos tar utgangspunkt i tilhørernes følelser for å overbevise.