Jeg pleier å si at en organisasjons aorta – hovedpulsåre – handler om dens tilbakemeldingskultur og dens individuelle og ikke minst kollektive tilbakemeldingsevne og -vilje. Etter min mening står det til dels svært dårlig til med «blodomløpet» hos de fleste – både individer, grupper og organisasjoner. Noen har sågar kommet så langt at en opplever tilstander som best kan karakteriseres som en form for blodpropp eller blodmangel.

Jeg har i mange år jobbet med det jeg kaller gruppeutviklingssamtaler (GUTS®). Der grupper og team setter seg sammen – og prater sammen. Praten, eller rettere sagt samtalen, skal primært handle om gruppens eller teamets «indre liv», der både de individuelle og gruppens sterke og svake sider er tema. Der en SAMMEN blir enige om hva som skal til for at en kommer seg videre - i riktig retning og på riktig måte. Det er tilbakemeldinger som er og blir hovedkilden og drivkraften i dette arbeidet – der primærønsket er å unngå å komme inn i en slags «gruppepsykologisk Rigor Mortis-tilstand» (dødsstivhet)

Så hvorfor har vi, etter min oppfatning, så store problemer med å både gi og ta i mot feedback – både individuelt, i grupper og i organisasjoner? Særlig vanskelig synes det å bli, når vi snakker om negativ feedback og kritikk. For tiden nærmest kryr det av oppslag om ledere og politikere som «ikke tar eller vil høre på kritikken» Hvorfor gjør de – og vi - ikke det?

Jeg tror at vi (igjen) må ta utgangspunkt i oss selv og våre egne erfaringer i forhold til feedback. Vi må vende pilen innover og få tak i våre personlige «script» og handlingsregler i forhold til denne tematikken. Spørsmålet i så måte blir hvorfor vi som mennesker verken gir eller etterspør feedback? For det gjør vi jo sjeldent eller aldri – eller?

Personlig føler jeg ofte en indre mot-stand og mot-vilje i forhold til å utlevere meg og mine meninger om de(n) andre. For meg handler det ikke så mye om jeg tør, men om jeg vil. Eller mer presist: om de(n) andre vil. Det er ofte slik at den jeg ønsker å gi tilbakemelding til, egentlig aldri har signalisert at han eller hun faktisk ønsker å få det. De har aldri spurt om eller bedt om tilbakemelding på seg selv og sine prestasjoner. Dermed kommer jeg i tvil om de ønsker eller vil tåle(rere) det jeg har å si og således gi dem – nemlig en mulighet for å videreutvikle seg gjennom det jeg kaller «utvidet selvutsikt».

Det jeg ofte står igjen med, er spørsmålet om hvorfor så få av oss (av og til gjelder det meg selv også) ber om tilbakemeldinger? For de fleste vil jo ha eller få tilbakemelding – men da må jo noen som kjent gi den – først!

For at jeg skal prøve å være bevisst (også) denne problematikken, har jeg laget meg et ordtak omkring dette med feedback og tilbakemeldinger:

«Uten kritikk kommer en ikke videre. Uten ros stopper en opp. Er det derfor så mange av oss står i ro?»

Kanskje på tide å ta ansvar og bokstavlig talt få opp (feedback)farten på både deg selv og de rundt deg?