Fem strategier mot prestasjonsangst

Det er høst, og med det følger nye prosjekter, nye, store oppgaver og nye, ambisiøse mål og høye resultatkrav. Og kanskje også en ulmende angst for å ikke levere i henhold til forventningene. Kanskje en følelse som blander seg med skam, for en leder skal ikke være nervøs for prestasjon. Du skal være trygg i rollen, hoppe på utfordringer med autoritet, ta grep, ta ansvar, ta risiko og vanskelige beslutninger på strak arm, snakke lett og innsiktsfullt til forsamlinger, det være seg ansatte, styret eller offentligheten. Du skal utvise executive presence i alt du gjør; utstråle autoritet, troverdighet og lederevne. Du skal ha en tilstedeværelse der du kommuniserer tydelig og trygt, takler press og evner å skape tillit og respekt. Du skal være en høyt presterende rollemodell. Det er jo det du får betalt for.

I sommer var jeg innom en fotoutstilling på Sukkerbiten utenfor Operaen i Oslo. Fin utstilling, men det var plakaten på vei ut som jeg hang meg mest opp i: 

«Ah, but a man’s reach should exceed his grasp, or what’s a heaven for?»

Exceed his grasp. Jeg måtte lese ordene flere ganger, ja, til og med google. En verselinje fra et dikt av den britiske 1800-tallspoeten Robert Browning. Fritt oversatt: Et menneskes rekkevidde bør overskride sitt eget grep, hvorfor har vi ellers drømmer? En påminnelse om alltid å ha et høyere formål å strekke oss mot. Og en oppfordring om å strekke oss lengre enn vi tror at vi klarer. 

Kom til å tenke på den gamle elbilen min, Buddy. Den ga meg grunnleggende rekkeviddeangst i mange år. På den tiden levde alle elbilister med en konstant frykt for å bli etterlat i veikanten med flatt batteri. Min egen frykt nådde sitt toppunkt i Ryentunnelen opp til Manglerud. Mens bilen sneglet seg opp bakken, begynte det å lukte kraftig svidd i kupeen. Jeg var klar til å evakuere, men kom meg da opp til bensinstasjonen på Ryen. 

Brownings sitat får meg til å tenke på en annen type rekkeviddeangst jeg kjenner: Den som kommer når jeg må ut av min egen komfortsone og må strekke meg mot store oppgaver og mål. Det er en type angst som oppstår når du føler et sterkt press eller frykt for å mislykkes i en situasjon der prestasjon blir evaluert: Frykten for å bli etterlatt i den emosjonelle veikanten og ikke oppnå andres anerkjennelse — en svikt i tilliten til min egen rekkevidde. Men selv om vi kan føle oss alene om å ha den, er prestasjonsangsten normal og menneskelig, og kan ramme de fleste av oss. 

Prestasjonsangsten kan kjennes som nervøsitet eller bekymring før og under en prestasjon. Du kan få fysiske symptomer — skjelving, svetting eller rask puls. Du kan få tanker om at du ikke er god nok eller vil feile. Den kan føre til at du ikke klarer å få ut ditt beste og dermed presterer dårligere. Blir frykten for dominerende, kan det føre til at du unngår situasjoner der den oppstår. På den måten kan den begrense deg og på sikt skape negativt stress og psykisk uhelse. Så hvordan få has på den? Det enkle svaret: Tren på å bli venn med den. 

1.   Tren på å akseptere at du er nervøs. I passelig mengde er nervøsiteten en venn som hjelper deg til å prestere bedre. Når du aksepterer den, møter du angsten på en mer konstruktiv måte og demper den negative virkningen den har på deg. Aksepter at alle kan få negative tanker og hjertebank når de er nervøse. Å kjempe imot, vil bare forsterke frykten. Aksept fører til mindre selvkritikk og mer selvmedfølelse, som kan skape mestring og økt selvtillit over tid. 

2.   Fokuser på selve oppgaven du skal utføre. Da tar du fokuset bort fra frykten og får tankene over på noe konstruktivt: Det du skal gjøre. På den måten reduserer du de mentale distraksjonene som ofte forsterker angsten. Eksempler på distraksjoner er frykten for å feile eller bekymringer rundt andres vurdering av deg. Ved å fokusere på oppgavene, bryter du ned store, overveldende mål til mindre og håndterbare trinn. Det gir en sterkere følelse av kontroll og mestring. 

3.   Sett frykten i perspektiv. På den måten får du litt avstand til tankene dine, noe som hjelper deg til å redusere makten tankene har over deg. Det gir rom for mer rasjonell tenkning. Når du ser utfordringen som en del av et større bilde, blir den ikke så skremmende, og du ser tydeligere at angsten er en overreaksjon på en midlertidig situasjon. 

Konsekvensene av å feile er sjelden så alvorlige som frykten tilsier. Det hjelper å ha litt galgenhumor i situasjonen, er min erfaring. Humor skaper avstand mellom meg og tankene: Hva er egentlig det verste som kan skje om jeg driter meg loddrett ut, sier jeg til meg selv når jeg kjenner prestasjonsangsten komme. Hva skjer om jeg sklir på bananskallet, snubler i ordene, tar feil? Mulig jeg får noen skrubbsår og lærer av det, men ofte skjer det skuffende få dramatiske saker. Det blir neppe hovedoppslaget på TV2-nyhetene. Regjeringen oppretter mest sannsynlig ikke et offentlig utvalg i kjølevannet av det. Da blir det dessverre heller ingen NOU-rapport med tilhørende pressekonferanse. Styringsrenta går trolig ikke opp som en følge av det. Jeg blir mest sannsynlig ikke satt under lupen med VAR – Video Assistant Referee. Livet går med andre ord videre. 

4.   Eksponeringsterapi er en psykologisk term som ikke bare gjelder for edderkoppangst eller flyskrekk. Frykter du å holde presentasjoner, så gjør det. Tren på å ta ordet. Øv på å være tydelig. Tren på å være synlig. Utsett deg for ubehaget det er å utfordre deg selv. Litt er bedre enn ingenting. Da gir du hjernecellene nye veier.

5.   Så kan du sette deg rolige ned med en god kopp kaffe og reflektere over hvor du setter dine egne indre standarder. Kanskje ser du at de er i overkant høye. Kanskje det er perfeksjonismen som saboterer, for ubevisst har du en forventning om å prestere perfekt. Kanskje du i mange år har slitt med såkalt imposter syndrome: En følelse av at du snart blir avslørt som en bløff. Når du gjør skyhøye krav mer realistiske, gir du deg selv muligheten til å lykkes. Det blir som en selvforsterkende spiral: Når du lykkes med målene dine, opplever du mestring, som styrker selvtilliten, som igjen påvirker din motivasjon og evnen din til å strekke deg. Sier ikke at dette er gjort i en fei, her trengs det både tid og tålmodighet.

Ytre krav og forventninger er en del av livet. Samtidig kan vi la oss inspirere av Per Fugelli, lege og spesialist i allmenn- og sosialmedisin. Vær mer din egen målestokk, sa han. Sett dine egne standarder. Fugelli var talsmann for et varmere og mer menneskelig samfunn. Det inkluderer også ledere med høye resultatkrav. 

Vit at rekkevidden din er lengre enn du tror. Jeg kom meg i hvert fall opp til Ryen.  

• Om forfatter:

  Hilde Beate Berg er skribent, mentor og lederutvikler. Hun er utdannet medieviter fra UiO og sertifisert coach og mental trener. Hilde holder kurs og foredrag og er ekspert hos Videocation.no, der hun har nettkurset: «Slik får du bedre selvtilit».  Foto: Astrid Waller.