Anita Dietrichson var 51 år gammel da hun fikk diagnosen brystkreft, og 59 år da hun la pensjonsavtalen til sides til fordel for en splitter ny karriere. Å komme seg tilbake til arbeidslivet etter en utfordring enten i jobbsammenheng eller på privaten, kan for mange være en enorm utfordring.
Som det meste her i livet, er det ingen garanti for verken helse, eller en arbeidsplass’ levetid. Å gå gjennom en personlig eller arbeidsrelatert krise kan for mange føles som to sider av samme sak, og utfallet for begge deler kan ofte lede til at det vil være vanskelig å komme tilbake til arbeidslivet igjen.
Dette vet Anita Dietrichson alt om. Som 51-åring fikk hun sjokkbeskjeden: hun hadde kreft.
- Ingen visste om jeg kom til å bli frisk, forteller hun.
Hardt å holde ut
For elleve år siden fikk Anita diagnosen brystkreft:
- Man blir jo automatisk ganske sjokkert når man får en slik beskjed. Vi hører om alle som får kreft, men vi tenker at det gjelder for «alle andre», og aldri en selv. Men det var nettopp det det gjorde denne gangen. Det gjaldt meg, sier Anita.
Det var tanken på arbeidet som gjorde størst inntrykk da hun fikk beskjed om at hun måtte sykemeldes 100 prosent.
- «Dette ble jo bare helt absurd» var det første jeg tenkte. Som ansvarlig markedsdirektør i en stor mediebedrift hadde vi akkurat startet opp et omfattende prosjekt med innleide ressurser og interne, øremerkede ressurser hvor jeg da skulle være prosjektleder. «Et prosjekt som skulle bidra til å føre oss inn i fremtiden, opp i eliteserien og så skulle jeg ikke lede dette?», legger hun til.
Til tross for vonde følelser ved tanken på å måtte gi opp prosjektet, møtte hun bare gode tilbakemeldinger etter å ha informert alle rundt.
- Alle kom med gode tilbakemeldinger og flotte historier om den og den som hadde blitt frisk, og ikke minst den «dette klarer du, Anita». Der og da gikk jeg hjem med en stayer i meg og tenkte; «denne kampen skal du vinne», forteller hun.
Angrer på at hun fortsatte arbeidet
Mange andre ville ha pakket sekken og gjort seg klar for behandling og fullt fokus på nettopp det, men det lå ikke i Anitas planer.
- For meg ble mine opplevelser av de som jeg kanskje minst hadde ventet skulle mene noe, mine sterkeste minner. Blomster, hilsener og mange varme tanker strømmet på, og jeg kjente at det bygde meg opp psykisk. Nå kunne jeg jo ikke svikte «gjengen»?
Så kom sykdommen og tiden med den; det var operasjon, cellegift, stråling og etterbehandling i årevis.
- Det ble tøffere og tøffere å håndtere etter hvert som månedene rant på. Jeg, optimisten selv, trodde at det var helt okey å være 50 prosent sykmeldt, men legen sa at han aldri hadde hørt om noen som var på jobb i det hele tatt med den cellegiftkuren jeg fikk. Men, jeg var sta og gikk likevel på jobb innimellom.
Dette angrer hun imidlertid på.
- Er det noe jeg angrer på i ettertid så er det nettopp det å jobbe mens man har en så alvorlig diagnose. Ingen visste om jeg ville bli frisk igjen, sier hun.
Det var først måneder etter at hun ble friskmeldt, at reaksjonene på det valget kom:
- Senskadevirkningen slo meg hardt, og jeg tenkte at jeg måtte gi meg selv et halvt år. «Kjenner jeg meg ikke opplagt da, må jeg rett og slett gi opp jobben min. Dette klarer jeg ikke», tenkte hun.
En ny start
Som 59-åring ble hun headhuntet til jobben som administrerende direktør ved Næringsforeningen.
- Jeg hadde fått veldig gode førtidspensjonsordninger, og takket derfor nei til jobben. Men så ringte de en gang til, og jeg gikk inn i prosessen og fikk til slutt tilbud om jobben. Mange syns nok at det var litt spesielt å si fra seg en gullkantet pensjonsavtale og starte i en helt ny karriere, men for meg var ikke tiden inne til å dyrke grønnsaker og passe barnebarn, forteller Anita åpent.
Selv om sykdomsperioden har vært tøff og tydelig preget av mye vondt, sitter Anita igjen med mye lærdom etter denne perioden:
- Jeg har lært utrolig mye. Først og fremst det å være optimist, og alltid finne gode løsninger. Deretter har jeg blitt mer raus, jeg tenker at bagateller og problemer er til for å løses - og ikke minst gjennomføres. Som et godt ordtak sier; «vi kommer ikke til å angre på det vi har gjort. Vi kommer til å angre på alt vi ikke gjorde».
Kriser påvirker oss
Det å måtte håndtere kriser enten det er snakk om i privatlivet eller på jobben, er noe som i de fleste situasjoner sklir litt inn i hverandre.
- Det stresset som følger av en krise, enten det er arbeidsrelatert eller privat, kan gi en rekke ubehagelige konsekvenser. Det er selvsagt mentalt krevende med både sorg, frustrasjon og fortvilelse, men det kan også gjøre deg svimmel, kvalm, gi stiv- eller ømhet i muskulaturen, skjelvenhet, søvnproblemer eller fordøyelsesproblemer. Når man får så kraftige fysiske symptomer er lett å tolke disse symptomene som sykdom. Særlig når man i utgangspunktet ikke føler seg så stressa, forteller Live Landmark. Hun er lederutvikler, foredragsholder og mentaltrener, mest kjent som instruktør i det mentale treningsprogrammet The Lightning Process.
Det er mange som stresser uten at de er klar over dette selv. Ofte er man litt på høygir, opplever stor mestring og klarer å levere på et høyt nivå. Fordi man blir så oppspilt, giret og engasjert oppdager man ikke varsler om å roe tempoet.
- De fleste av de som ender opp med å gå «på veggen» er gjerne de som er mest motivert til å arbeide og komme seg «tilbake i salen». De tar seg sammen, mobiliserer og ender med å presse seg for hardt for tidlig. Da kan de ende opp med å falle tilbake der de kom fra, forteller hun.
Lær deg å regulere deg selv
Det viktigste i en slik sammenheng er å lære deg å ta den tiden det trenger før du vil være klar til å komme deg tilbake til en arbeidssituasjon. Mange må øve seg til å spille på lag med kroppen sin, fordi de ofte er veldig hodestyrt og kanskje ikke så gode til å kjenne etter på følelsene sine før det går galt.
- Sett regler for deg selv. Om du vet at du blir giret og altfor engasjert dersom du setter i gang noe på arbeidsfronten når det nærmer seg leggetid, er sannsynligheten stor for at du ikke får sove eller vil ha problemer med søvnen den påfølgende natten. Lær deg selv hva som setter deg «på», og hva som får hjernen din til å koble mer av, råder Landmark.
Hun er også opptatt av at man hele veien skal være på jakt etter den gode følelsen og bli mer bevisst når man får en dårlig følelse.
- Når vi møter veggen eller opplever en krise som gjør at vi må sykemelde oss fra arbeidet for en periode, får vi ofte beskjed om å hvile. Da legger mange seg ned på sofaen i noen uker, og blir overrasket når ukene for sykemeldingen nærmer seg slutten og de fremdeles ikke er det spor bedre. Det å hvile er ikke det samme som å legge seg ned; det kan være at det er hjernen som trenger å slappe av litt eller roe seg ned. Da er det viktig å jakte på gode følelser, ikke bare positive eller optimistiske tanker. Hva gir deg glede og latter? Hva er det som gjør at du føler deg mentalt avkoblet og avslappet? Ved å jakte på den følelsen og bruke tid på å dyrke det som gjør at du føler deg avslappet og uthvilt, er erfaringen min at du kommer deg raskere tilbake til arbeidslivet, forteller Landmark.
Hvordan komme tilbake igjen?
Hvordan kan vi egentlig vite at vi er klar til å satse på ny og traske tilbake til kontoret etter å ha opplevd en krise? Brent barn skyr som kjent ilden, og det å returnere til situasjonen der man opplevde en krise, kan føles vanskelig.
- Mange er ofte litt for raske. De vil så gjerne jobbe og bruke seg selv og de er så motivert som aldri før. Men så husker de følelsen de hadde og som gjorde at de måtte gi slipp på arbeidet for en periode. «Jeg må for all del ikke få angstanfall nå» kan man ofte tenke dersom eksempelvis angst var problemet den gangen, og vipps, så er de fysiske og følelsesmessige symptomene der med én gang. Hjernen har lært en respons i situasjonen, sier Landmark.
Tilrettelegging og gradvis tilnærming til arbeidslivet er sentralt.
- Det kan være lurt å tilrettelegge for lystbetonte oppgaver på et lavt nivå, og avvente litt med det som haster og «må-oppgaver». Ta på deg enkle oppgaver og øke gradvis for å på den måten å bygge mestringstro. I begynnelsen kan det være mer enn nok å komme på jobb og sosialisere med kolleger. Erfaringen min tilsier at desto bedre tilrettelegging og mindre krav, desto raskere kommer man tilbake.
Lederens signaler om hva som forventes er den viktigste enkeltfaktor på arbeidsplassen. Lederens kommunikasjon med medarbeideren og hans eller hennes respons og forståelse kan være det som skiller en vellykket tilbakeføring fra en som ikke er det.
- Du må ta ansvar for deg selv, og passe på å bygge mestringstro ved å ha tydelige grenser og øve på å opprettholde de i takt med rekonvalesensen. Gjør de oppgavene du vet er overkommelig, uten deadlines eller noe ekstra utover det.
Live Landmark mener det er viktig å komme seg tilbake i jobb så snart man er klar.
- Sykemelding over tid gir ikke nødvendigvis friskmelding. Det kan være krevende å være sykemeldt når man ikke vet hvordan man skal være det for å få en nyttig rekonvalesens. Det er mange måter å jobbe med seg selv på, men jeg vil anta at de fleste har nytte av samtaler på veien.
Anita Dietrichsons beste tips til deg som skal tilbake til arbeidslivet etter en krisesituasjon:
- Vær en optimist! Det blir du gjennom å ha med deg andre som heier på deg og som backer deg opp.
- Ha troen på deg selv. Ikke hør på de dårlige historiene; be folk om å gi deg de gode.
- Vær litt strukturert; ha planer, og forsøk å holde en viss orden.
- Kanskje viktigst av alt; vær dedikert, sta og bestemt! Bestem deg for å gjennomføre det du tror på.
TEKST: LIZBETH OSNES
