I pressen ser vi det daglig. Ta f.eks. Donald Trump eller Vladimir Putin. To alen av samme lederstykke. Slike ledere tåler ikke kritikk, heller ikke den som i utgangspunktet kanskje var velment. De vil høre det som passer dem, og ikke noe annet. Det er kanskje deres største problem. Jeg skal forklare hvorfor, men aller først skal jeg ta inn litt teori.
I sosialpsykologi og sosiologi skilles det ofte mellom inngrupper og utgrupper. En inngruppe er en gruppe et individ definerer seg selv som medlem av. Utgrupper er grupper man føler forakt for, eller ser på som konkurrenter eller motstandere. Dvs. at enten er du mot oss, eller med oss. Et premiss for etablering av inngrupper og utgrupper er sosiale kategoriseringsprosesser. Å kategorisere andre blir dermed et middel for å etablere egen identitet og posisjon innad i en gruppe. Man har altså en tendens til å tenke at vår gruppe er bedre enn andre, eller at «vi» er bedre enn «dem».
Den anerkjente ledelsesforskeren, professor Gary Yukl, forfatter av boka «Leadership in Organizations», nevner noe av forklaringen på at enkelte medarbeidere havner i inngrupper: Det ser i stor grad ut til å ligge i arbeidsprestasjon og lojalitet. Det kan også komme av at en medarbeider har et sett av verdier og holdninger som er felles med lederen, eller at medarbeideren har en personlig-het eller et utseende som lederen tiltrekkes av. Min erfaring sier meg at personlighet ser ut til å være utbredt.
Forskning viser dessuten at det er fordelaktig å være i inngrupper, noe som gir mer medbestemmelse og mer interessante oppgaver, samt at inngruppemedarbeiderne trives bedre (Graen & Uhl-Bien, 1995). Det er altså behagelig å være en del av hoffet. I inngruppen finner vi også klapperne, de som heier på sjefen sin uansett. I håp om å bli sett, eller å forsterke/befeste sin egen posisjon. Eller begge deler. Vi finner dem bl.a. på julebord eller sommerfester, hvor de gjerne surrer rundt dronningens bord.
Et annet forhold er medarbeidere som opererer som et ekko av sjefen sin. Da er faren for at ledere havner i lukkede informasjonsomgivelser. Der mottar de bare ensidig informasjon som bekrefter deres syn på verden, og derfor mister tilknytningen til organisasjonen som helhet. De kan altså risikere å få en overvekt av hurrarop som matcher personlige interesser, preferanser og meninger. For at det skal oppstå, trengs det en gruppe av likesinnede som kaster tilbake sine egne meninger igjen og igjen som et «ekko» (F.eks. Magin, 2021).
Her kommer problemene på løpende bånd. For det første handler det om tusenkronersspørsmålet: Hvorfor omgir ledere seg med «hoff»? Hoffkulturer reagerer bl.a. med å lukke seg inne fra en verden som kan oppleves som vanskelig og motsetningsfylt. Da er det jo mye enklere å skape litt avstand til allmuen. Hoffkulturen inneholder også manerer og regler som forsterker avstanden mellom de som er en del av den, og de som ikke er det. Det kan antagelig hevdes at slike mennesker har behov for å finne medfølelse hos andre i hoffet, og ikke minst bekrefte seg selv. Slikt blir det neppe mye nytenkning av. Men, det kan sikkert være behagelig. Om enn for en stakket stund.
Jeg vil også nevne situasjonsforståelse. Hvis ledere kun omgir seg med «lydige og lojale hirdfolk», kan det hende at de utgjør en viss rolle i å befeste «høvdingmaktens» posisjon i organisasjonen. Problemet med det, er at lederen og hens hoff neppe får den informasjonen som er nødvendig for å ta gode og/eller riktige beslutninger. Dessuten vet vi at hoffet blir sett ned på av utgruppen, dvs. alle som ikke tilhører ledernes gylne omgangskrets. Det blir sjelden god stemning av slikt, noe det kanskje hadde vært smart å satse på. Til deg som er leder, omgir du deg med et hoff av klappere, og/eller folk du synes er lydige og lojale?
- Referanser:
Magin, M. (2021). Fanges vi av filterbobler og ekkokamre? I A. Rolstadsås, A. Krokan, GE Dahle Øien, M. Rolfsen, G. Sand, H. Syse,... TI Waag. Den digitale hverdagen, 199-208.
Yukl, G. (2009). Leadership in Organizations. 7. utg. New York: Pearson.
Tekst: Johan Bergh er førstelektor i organisasjon og ledelse ved Oslo Nye Høyskole – ONH. Foto: privat
