For å få vite mer om dette temaet tok Ledernytt en prat med Pellegrino Riccardi. Han er en av Norges fremste eksperter på kultur og kommunikasjon, og etter å ha bodd 20 år i Norge kjenner han nordmenn og skandinaver spesielt godt. Gjennom sine foredrag har han skapt forståelse for hvordan mennesker med ulik kulturell bakgrunn tenker og handler. Hans mål er at økt kulturforståelse skal lede til bedre forretningsresultater, mer effektiv kommunikasjon og et triveligere arbeidsmiljø.

Med innsikt og humor beskriver han nordmenns væremåte i arbeidslivet og i det private, og sier selv at han ser på nordmenn med et skråblikk utenfra. Han bidrar med innsikt i hvordan den typiske nordmannen kommuniserer med mennesker fra andre land. Videre arbeider han for at ledere kan få ny innsikt i hva god norsk ledelse innebærer gjennom hans syn på den norske lederstilen.

PELLEGRINO 3_1024x1383_cropped_1016x781_cropped_994x610.jpg

Hvordan løse opp i kulturkonflikter på arbeidsplassen?

-Det fungerer dårlig å ikke gjøre noe versus det å gjøre noe om det oppstår kulturkonflikter på arbeid sier Riccardi. Er det først blitt en konflikt stor eller liten, basert på kulturelle forskjeller uavhengig av hvor man er fra i verden, må dette tas tak i og løses.

Nøkkelen til en løsning ligger i at det er viktig å skjønne at det er en positiv intensjon bak alt. For eksempel kan noe så enkelt som forskjellige måter å hilse på eller si hei til hverandre på, skape misforståelser og konflikter ved at man blir fornærmet fordi man ikke skjønner at den andre mener det godt. Det er derfor avgjørende at man er nysgjerrig og spør den andre om hvorfor han gjør det slik han gjør. På det viset kan man se intensjonen bak, og det åpner opp for å komme videre ved at det gir forståelse for hvorfor den andre gjør som han gjør.

-I dette ligger å skjønne hva kulturen går ut på sier Riccardi. Hvorfor forskjellige nasjonaliteter ter seg som de gjør. Kultur er et adferdsmønster som er felles for mange. Samtidig kan den samme kulturen for andre igjen være både eksotisk, spennende eller helt uforståelig. I dette ligger naturligvis kimen til konflikter. I alle kulturer er mennesker drevet av belønning i en eller annen form, men hvordan dette oppnås er vidt forskjellig.

Hva ledelse angår er det også store forskjeller rundt omkring i verden. I Norge stiller ledere krav samtidig som de jevnt over ønsker å være tydelige på hva de ønsker av medarbeiderne. I dette ligger mye frihet under ansvar. I utlandet er ledere jevnt over mer på og følger medarbeiderne mye tettere. I Asia er det mye ja-mennesker da medarbeiderne har stor respekt for sjefen, og ikke vil sette ham i et dårlig lys ved å stille spørsmål. Dette kan beskrives som management by fear. For mennesker som kommer fra andre land eller verdensdeler og er vant til en annen ledelsesstil, kan dette være en stor utfordring og et element som kan skape konflikter på arbeidsplassen mellom medarbeideren og lederen.

-Igjen ligger da nøkkelen til en løsning i at begge parter er nysgjerrige og ser den positive intensjonen. Da vil man kunne lære av andre kulturer, skape forståelse og redusere eller fjerne konfliktnivået. Det er derfor viktig å være åpen for andres intensjon og finne en felles løsning gjennom en holdningsbasert tilnærming. Uten å få ting opp til overflaten får man ikke løst problemet sier Riccardi.

Det er avgjørende å ha aksept for hverandre enten det er mellom medarbeidere eller mellom ledere og medarbeidere. Alle ønsker å bli lyttet til, å bli sett og forstått. Dette er viktig for alle mennesker uansett hvilken kultur man tilhører.

Et godt hjelpemiddel i hverdagen

-For å løse opp i konflikter i hverdagen har mange tatt i bruk Lewis’ modell. Denne modellen deler opp mennesketyper i blå, røde og gule ut ifra hva som kjennetegner deres personligheter. Modellen er enkel og generaliserer en del, men den har samtidig vært utrolig nyttig for mange av de som har tatt den i bruk i den daglige arbeidsdagen sier Riccardi.

Modellen består av femten punkter som beskriver de forskjellige mennesketypene. Alt fra følelser, tålmodighet, kroppsspråk til omgang med sannheten og det å tape ansikt.

Blå (linear-active) kjennetegnes av blant annet: planlegger steg for steg, snakker halve tiden, høflige, men direkte, bruker offisielle kanaler, skjuler delvis følelser, gjør en ting av gangen, misliker å tape ansikt, arbeidsorientert, konfronterer logisk, avbryter sjelden, setter sannheten foran diplomati, er av og til utålmodige, begrenset kroppsspråk, bruker hovedsakelig fakta, skiller det sosiale og det profesjonelle.

Røde (multi-active): planlegger helhetlig uten for mye detaljer, snakker mesteparten av tiden, emosjonelle, søker ledere eller nøkkelpersoner, viser følelser, gjør flere ting samtidig, har gode unnskyldninger, menneskeorientert, konfronterer emosjonelt, avbryter ofte, har en fleksibel sannhet, utålmodig, ubegrenset kroppsspråk, setter følelser foran fakta, blander/mikser det sosiale og profesjonelle.

Gule (reactive): planlegger med generelle prinsipper, lytter mesteparten av tiden, høflige og indirekte, bruker kontakter, skjuler følelser, reaktive/agerer ut fra kollegers handlinger, må ikke tape ansikt, relasjonsorientert, konfronterer aldri, avbryter ikke, setter diplomati foran sannhet, tålmodig, undertrykt/skjult kroppsspråk, det som sies er lovnader, forbinder det sosiale og profesjonelle.  

Grovt forenklet kan man si at nordeuropere og nordamerikanere tilhører de blå. De røde består av latinere fra Europa og sør- og mellomamerika. De gule er mennesker fra asiatiske land. At asiater er gode lyttere skjønner man ut fra et kjent kinesisk ordtak; «du har to ører og en munn slik at du skal lytte mer enn du snakker». Så finnes det selvfølgelig nasjonaliteter som ligger mellom to fargetyper.

Hvordan blir den den typiske nordmannen oppfattet av mennesker fra andre land?

-For mennesker fra andre land og kulturer oppfattes nordmenn som litt snåle eller rare sier Riccardi. Ofte er dette på en positiv måte. Ærlighet er også et ord som ofte blir brukt om nordmenn. De blir sett på som ærlige, men dette har også en negativ side da det at man er ærlig selv ofte fører til at man er litt blåøyd og naiv i forhold til ærligheten til mennesker fra andre kulturer. Resultatet er at man kan bli litt lettlurt fordi man stoler på folk.

Mange ser på nordmenn som privilegerte på grunn av den økonomiske velstanden og tryggheten som er i landet. Det blir også sett på som trygt å være i Norge siden det ikke er så mye kriminalitet der sammenlignet med hva det er i mange andre land. Samtidig synes mange fra andre land og kulturer at nordmenn smiler for lite, og ikke virker så lykkelige som de burde med tanke på hvor privilegerte (er dette ordet riktig?) de er i forhold til de fleste andre nasjoner. Mange mener av nordmenn går glipp av mye i livet siden de er så materielt opptatt, og har lite fokus på livet.

Nordmenn blir ofte oppfattet som uhøflige når de bestiller eller ber om noe. Mens et please, bitte eller per favore er vanlig i andre land, blir dette sett på som servilt og underdanig i det norske egalitære samfunnet, og brukes i liten grad. Riccardi forteller også en historie om en marokkaner som hevdet at nordmenn er uhøflige og ikke sier hei når de kommer på arbeid om morgenen. Han hevdet at det ikke er nok å si hei til alle når man kommer inn døren, men at man skal si hei til hver enkelt og helst håndhilse på alle når det blir sagt også. Riccardi forteller at han da måtte si til vedkommende at en felles hilsen var både høflig og effektivt da det ikke ville være å bruke av arbeidsgiverens tid. (er denne setningen forstålig??)

Nordmenn oppfattes også som uhøflige siden de ofte bruker få ord for å få frem et budskap. Denne økonomiseringen med ord blir ofte misforstått. Kjente ord i denne sammenhengen er DU? OI! og HÆ? Mens andre nasjonaliteter unnskylder seg og bruker mange ord når de skal spørre en person om noe, sier nordmannen bare DU? Dulter man borti noen på gaten er det ikke en lang beklagelse men et enkelt OI! Om noen sier noe til en nordmann og han ikke oppfatter det, så er det ingen unnskyldning eller beklagelse om at han ikke fikk med seg det som ble sagt, men enkelt og greit HÆ? Denne økonomiseringen med ord blir ofte oppfattet som uhøflig av andre nasjonaliteter. Spesielt når man er ny i et land og ikke har forstått dette.

Hvordan få mennesker fra ulike nasjoner til å jobbe godt sammen?

-Igjen er holdning viktig sier Riccardi. Hvordan holdningen er hos den enkelte er helt avgjørende for om mennesker fra ulike kulturer fungerer og arbeider godt sammen. Uten denne nysgjerrigheten etter å forstå forskjellene mellom mennesker og intensjonen som ligger bak, er det vanskelig å finne balansen.

Videre er det svært viktig og kanskje av avgjørende betydning at man integreres godt i det samfunnet man bor og arbeider i. Her er uten tvil det å lære seg språket en helt avgjørende faktor. Uten dette er det vanskelig å bli integrert og skjønne de kulturelle forskjellene og nyansene i en fremmed kultur og i et fremmed språk.

Det er også viktig at det stilles krav til nye landsmenn slik at de blir integrert så fort som mulig. Samtidig må de også få muligheten til å bli integrert av allerede assimilerte mennesker i samfunnet generelt og på arbeidsplassen spesifikt. Krav må stilles på arbeidet, og ledere må være tydelige på hva de ønsker og forventer. Her har mange norske ledere fremdeles en del å lære. De må bli flinkere til å stille krav og få frem hva de forventer. En klage som ofte rettes mot norske ledere er at de ikke er tydelige nok.

Hva motiveres vi mennesker av, og er det forskjeller fra en kultur til en annen?

-Nei, det er ikke forskjeller fra en kultur til en annen sier Riccardi. Folk motiveres av det samme. For alle er det viktig å kunne være til nytte og føle at du gjør noe. Det som er umotiverende for de fleste mennesker er å føle at de ikke blir brukt og får nyttiggjort sine ressurser. Derfor er det viktig å kunne bidra til de rundt deg og være en bidragsyter. For mennesker må det jevnt over være en hensikt med alt, og at man er akseptert av samfunnet og de rundt seg. Da blir man en motivert bidragsyter.

-Det er uten tvil viktig å kunne bidra for alle i et samfunn sier Riccardi avslutningsvis.

TEKST: ÅGE ASKLUND