Presentasjonsteknikk del 2 Hjelp, jeg skal snakke!

– Det å være i en dialog med publikum, også det tause publikum, er viktig. Å få en personlig kontakt med hver enkelt som du snakker med, slik at de føler seg ivaretatt, gir en kompliment til den som blir sett på og lagt merke til. Det er spesielt viktig i små grupper.

Hvordan kan man få kontakt med større grupper?
– Det første du må tenke på da er stemmen i det offentlige rom. Du må starte med en energifylt og god stemme i sentrum av salen. Åpne kroppen og si ”Hei, og velkommen”. Du kan ikke se hver enkelt i øynene, det er umulig, men du kan la blikket vandre mellom radene og late som at du ser på folk. Noen har fått høre at du bare skal se opp i taket, men det synes ikke jeg er riktig.

– Men å ha blikkontakt kan også være en fallgruve. Hvis du ser at det er en liten gruppe som er veldig smilende, og nikker, så blir det gjerne din redningsplanke – her er det noen som liker deg. Det er hyggelig at man har det, men da blir det lett sånn at du stirrer veldig på den gruppen, og glemmer resten av salen.

– Vær oppmerksom på at vi er forskjellige. Noen er mer utadvendte og bekreftende, mens andre er mer analytiske, og tar imot budskapet på en annen måte. Noen kan til og med ha lukkede øyne, og fortsatt ta imot budskapet. Så ikke tenk at du er kjedelig selv om noen sitter med lukkede øyne. Man skal ikke tro det verste. Vi har gjerne lett for å gjøre det.

– En annen ting å tenke på er at mange bare raser av gårde når de skal fortelle noe. Det er viktig å ha et tempo som gjør at folk får med seg budskapet.

Hvordan vet man at man har et riktig tempo?
– Det må man trene på hjemme. Snakker jeg for fort? Snakker jeg snøvlete? Den beste måten å finne ut av dette er ved å få noen til å høre på deg. Enten hvis du går på kurs, eller, hvis du ikke har anledning til å gå på kurs, kan du bruke en kollega eller en god venn. Den som hører på deg må si om du snakker høyt nok, har god kontakt og om du snakker i et riktig tempo.

Nervøsiteten kan komme krypende og ødelegge både stemmen og konsentrasjonen.

– Mange opplever at de blir andpustne når de snakker, at de ikke får nok luft. Da blir stemmen matt og slapp. For å få bort denne geléstemmen, og få en god pust, så gjelder de samme teknikkene uansett om du er operasanger, rockesanger eller foredragsholder - pust med magen.

– Få tak i lattermusklene. Det er de musklene du skal bruke når du snakker. Når du ler sånn at magen rister, da går mellomgulvet opp og ned, og det blir en støtvis lyd som kommer ut. Prøv å si ”Hei, og velkommen” på samme måte som du sier ”Ha, ha, ha”. Da bruker du bukmuskulaturen. Det er da du får den gode stemmen.

Hva gjør du med gelébena, da?
– Det er litt spennende. For er det noe jeg har opplevd mange ganger så er det gelében. Da pleier jeg å snakke til knærne mine inni meg: ”Hvis dere absolutt vil skjelve, så er det helt greit for meg. Jeg har andre ting å tenke på.” Dermed får jeg fokus bort fra knærne mine. Det nytter ikke å bare spenne bena, for da vil de skjelve likevel. Men hvis du klarer å få fokuset vekk fra knærne og over på publikum i stedet, så forsvinner skjelvingen.

Uansett hvor godt du har forberedt deg kan du plutselig miste tråden. Tindstad mener at det er nærmest umulig å gardere seg helt mot blackouten.

– Mitt motto er: ”det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det”, sier hun. Det beste er altså å lære hvordan man takler å miste tråden.

– For å være litt filosofisk så er det om å gjøre å kunne være i stillheten når det ikke er noe oppi hodet. Du må tenke at ”nå skal jeg puste godt” og ta et godt smil til publikum. Når du har gjort det, så kan du gjerne gjenta det du nettopp har sagt. Det er heller ikke noe i veien for å si at ”nå mistet jeg tråden min, kan dere hjelpe meg?”, og engasjementet kommer med en gang, for dette er noe som alle kjenner seg igjen i. Når blackouten først kommer, er det viktig å ikke glemme hjelpemidlene sine. Men ikke prøv å gjemme stikkordslappen. Alle ser at du kikker uansett. Men pass på at stikkordene er skrevet med store bokstaver, for nervøsiteten gjør noe med synet. Hvis lappen er utydelig kan det være vanskelig å se hvor du er.

Hvis en presentasjon har gått dårlig er det ingen vits i å henge med leppa. Det kan skje den beste.

– Noen ganger kan alt gå kjempebra. Publikum er fabelaktig, alle sluser er åpne og du gjør den presentasjonen. De opplevelsene skal du ta vare på. Likevel kan det hende at du har dager hvor du ikke er helt i form og at publikum ikke er helt med. Da kan det være litt slitsomt. Men du må aldri få en nederlagsfølelse.

Det er kanskje lettere sagt enn gjort?
– Da skal du tenke som en idrettsutøver. De kan si at ”jeg hadde ikke helt dagen min i dag, men jeg kommer sterkere igjen i morgen”. Det er ingen som har dagen sin hver eneste dag. Det er umulig. Men du må aldri hvile på nederlagene. Ta det heller som en erfaring. Barn gjør det. De detter og slår seg, og så er de ferdige med det. De går videre. Det kan vi lære av. Da tenker man profesjonelt.

Om Ingunn Angela Tindstad: Tale- og stemmepedagog, kursleder og operasanger.Utdannet i Oslo og Salzburg, Østerrike.